Magnus Berrføtt
Magnus III Olavsson Berrføtt (født ca. 1073, død 24. august 1103 i Irland) var Norges konge fra 1093 til sin død. Han var uekte sønn av Olav Kyrre og Tora Arnesdotter. Tilnavnet Berrføtt har uklart opphav. Snorre Sturlasson hevder det kom av at han gikk med bare legger under en kort kjortel, mens Saxo Grammaticus hevder at det kom av at han en gang måtte flykte barbent fra et slag.
| Magnus III Berrføtt | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1093–1103 |
| Fødselsnavn: | Magnus Olavsson |
| Fødselsdato: | 1073 |
| Bortgang: | 24. august 1103 |
| Dødssted: | Irland |
| Foreldre: | Olav Kyrre og Tora Arnesdotter |
| Ektefelle(r): | Margrete Fredkolla |
| Barn: | Øystein Magnusson Sigurd Magnusson Olav Magnusson Ragnhild Magnusdatter Tora Magnusdatter Harald Gille? Sigurd Slembe? |
Magnus giftet seg med Margrete Fredkolla, som var svensk kongsdatter. Sønnene Øystein, Sigurd og Olav fikk han med andre kvinner, for ekteskapet med Margrete forble barnløst. Etter hans død dukket det også opp to andre somm hevdet at de var hans sønner, Harald Gille og Sigurd Slembe. Begge ble med sine tronkrav sentrale personer i den første fasen av borgerkrigstida.
Etter farens død i 1093 ble Magnus hyllet som konge. Antagelig skjedde dette på Borgarting i Viken. Fetteren Håkon Toresfostre meldte seg straks som rival til tronen, og ble hyllet som konge på Opplandene og i Trøndelag. Håkon skaffet seg raskt popularitet ved å avskaffe gamle skatter, og reduserte dermed rikets inntekter. Forsøk på å få til et fredelig samkongedømme lyktes ikke, og det ville med stor sannsynlighet endt i kamp. Men før dette skjedde døde Håkon brått i februar 1095. Freden kom allikevel ikke, for Håkons fosterfar Tore Tordsson lanserte Svein Haraldsson som motkonge. Sveins opphav er ukjent, men han kan ha vært sønn av Harald Hardråde, og dermed Magnus' onkel. Dette opprøret ble slått ned av Magnus, og Tore ble sammen med lendmenn som hadde støttet ham hengt. Svein rømte til Danmark, men ble senere hirdmann under Øystein Magnusson.
Under Magnus' regjeringstid ble Norge formet mer etter europeisk mønster enn landet tidligere hadde vært. Den kirkelige organisasjonen ble bygd ut, og det kongelige styret ble fastere og klarere definert. Han satte inn lojale lendmenn på viktige steder, og brukte ofte slektsbånd for å sikre seg. Mange av disse slektsbåndene var strukket langt ut, men de var nok til å sikre en visse stabilitet.
Men Magnus hadde også trekk fra vikingkongene, som hans farfar Harald Hardråde. På grunn av han krigerske natur ble han også kalt styrjaldar-Magnús, «krigs-Magnus». I 1098 dro han på vesterhavstog med 60 skip og 5000 mann. På Orknøyene markerte han norskekongens overherredømme, og deretter erobret og plyndret han seg videre sørover. Etter et års tid vendte han hjem, uten å ha klarte å sikre norsk styre på Man eller Suderøyene. Han la så ut på krigstog i Sverige, hvor han herjet et stort område i Götaland. Han erobret en del land, men dette ble ikke varige erobringer. Som en del av fredsavtalen giftet han seg med kong Inge av Sveriges datter Margrete, og hun fikk Dalsland som medgift. Hun fikk ikke barn, og Dalsland gikk derfor senere tilbake til Sverige.
I 1101 eller 1102 seilte Magnus igjen vestover. Han ble herre i Dublin, og prøvde å bli overkonge i Irland. Sommeren 1103 kjempet han i Ulster, hvor den norske hæren ble overrasket. Magnus falt 24. august 1103, som den siste norske kongen som falt i kamp utenfor Norges grenser. Han ble gravlagt i St. Patricks kirke i Downpatrick.
Sønnene Øystein, Olav og Sigurd arvet tronen som samkonger. Av disse døde Olav bare rundt femten år gammel, mens Øystein døde barnløs før Sigurd. Det ble derfor gjennom Sigurd at arverekkefølgen gikk videre. Magnus skulle da, under Magnus Sigurdssons regjeringstid, dukke opp igjen som angivelig far til Harald Gille og etter hvert også til Sigurd Slembe. Om han virkelig var deres far vites ikke.
Kilder
- Magnus Olavsson Berrføtt i Norsk biografisk leksikon