lokalhistoriewiki.no

Navneloven

Navneloven (Lov om personnavn) fastsetter regelverket for personnavn i Norge. Dagens navnelov er datert 7. juni 2002 (nr. 19), og er den tredje loven ved dette navnet. Den første kom 9. februar 1923 (nr. 9), og var den første lovmessige reguleringa av navnebruk her i landet. Den ble erstatta av en ny navnelov den 29. mai 1964, og den ble stående til 2002.

Oppslag fra Langesunds Blad om navneloven av 1923.

Det er særlig to ting som ble innført i navneloven av 1923 som har blitt stående som helt sentrale prinsipper i norsk navnebruk siden. Den ene er at alle skal ha et slektsnavn, og den andre er at navnet skal ha én skrivemåte. Før loven kom hadde det vært en utvikling fra bruk av patronym, eventuelt sammen med et gårdsnavn, mot arvelige etternavn. Da loven kom måtte alle ta et slektsnavn, som skulle gå i arv til neste generasjon. I store deler av landet lå befolkninga her litt i forkant, for man ser blant annet av folketellingene fra 1900 og 1910 at patronym eller gårdsnavn i stor grad hadde blitt arvelige også blant befolkninga på landet. Prosessen hadde begynt gradvis i andre halvdel av 1800-tallet. De fleste valgte å ta patronym eller gårds- / plassnavn som etternavn, hvilket er grunnen til at vi har så mange navn som slutter på -sen eller som er identiske med gårdsnavn. I byene var tilstanden en noe annen, for blant borgerskapet hadde man lenge hatt slektsnavn som gikk i arv. At det skal være én fastlagt skrivemåte har senere blitt noe som er selvsagt, og det å skrive noens navn feil kan føre til mye irritasjon. Men før navneloven hadde de aller fleste ikke noe forhold til skrivemåten, det var navnet som var viktig. Man ser derfor ofte i tida fram til loven kom, og også i en tilvenningsperiode etter 1923, at man kan veksle for eksempel mellom Ole, Ola og Olav - det var den som skrev som bestemte, og en og samme person kunne også bruke flere skrivemåter alt etter hvor formelt det var eller etter dagsformen. Loven fastslo også at kvinner skulle ta mannens etternavn når de gifta seg. I likhet med innføringa av slektsnavn hadde man også her begynt å ta opp borgerskapets skikker på landet før loven kom.

Loven av 1964 medførte enkelte endringer. Den viktigste var at kvinner nå ikke lenger måtte ta ektemannens etternavn; det ble valgfritt om de ville gjøre det eller beholde pikenavnet.

Dagens navnelov innførte større mulighet for å sette sammen slektsnavn med bindestrek, og den er mer liberal enn 1964-loven med hensyn til hvilke navn som kan brukes. Det er i teorien mulig å ta et hvilket som helst navn, også oppkonstruerte navn. Et kjent eksempel på dette er komikeren Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha. Det ligger fortsatt noen begrensninger i loven, først og fremst at navnet ikke skal kunne bli til vesentlig ulempe for personen. Det gjelder spesielt dersom man oppfatter det som at foreldre blir i overkant kreative med navngivning. Slektsnavn som er i bruk blant færre enn 200 personer i Norge kan i utgangspunktet bare tas dersom alle som har navnet samtykke (§3). Man kan allikevel ta et slikt navn uten samtykke hvis det skjer i forbindelse med inngåelse av ekteskap med en som har navnet, hvis en av ens aner opp til tippoldeforeldrene hadde navnet, hvis man selv eller foreldrene har eid en gård med dette navnet i minst ti år og i enkelte andre tilfeller (jf. §4). Når det gjelder skrivemåten er det spesifisert i loven av endring i skrivemåte uten at navnet i seg selv endres, ikke regnes som å skifte navn. Dette gjør det enklere å for eksempel ta i bruk en eldre skrivemåte eller å tilpasse skrivemåten til uttalen, uten at man må gjennom en navneskiftesak.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Navneloven&oldid=2136064»