Patronym

Et patronym eller patronymikon er et avstamningsnavn avledet av farens fornavn. Det finnes sjeldne tilfeller hvor mors navn er brukt for å danne et slikt navn; dette kalles egentlig matronym, mens fellesbetegnelse er parentonym. I praksis omtales gjerne begge typer som patronymer, fordi det er langt den vanligste typen.

I Norge hadde de fleste ikke noe slektsnavn før navneloven av 1923 påbød dette, men brukte i stedet patronym og eventuelt et gårdsnavn, som i praksis var å regne som en adresse og derfor som regel ble byttet ved flytting. Patronymene har normalt formen farsnavn med tillegg av -sen / -son / -søn(n) eller -datter / -dotter. Da det ble påbudt med slektsnavn tok mange patronymet som slektsnavn, hvilket er årsaken til at en stor del av befolkningen av navn av type Johansen, Hansen, Olsen osv.

Det er etter navneloven av 2003 tillatt å ta et parentonym. Fortsatt et patronymer den vanligste formen, men noen velger også matronymer.

Noen steder i landet holdes tradisjonen med patronym i hevd. For eksempel er det i Setesdal fortsatt vanlig å bruke dette; mange har det registrert som mellomnavn, mens andre bruker det på mer uformell basis. Dette handler ikke bare om å holde gamle tradisjoner i hevd, men er også knytta til navnetradisjonene generelt. Fordi oppkalling er svært vanlig, og mange gårdsnavn som har blitt slektsnavn brukes av flere familier med felles aner som det oppkalles etter, er det ofte behov for å bruke et patronym for å skille folk fra hverandre. I hverdagen blir patronymene da ofte forkorta til forbokstaven, for eksempel «Olav K.» og «Olav T.» for å skille to personer med samme for- og slektsnavn, men forskjellige fedre fra hverandre.

Matronym

Går vi langt tilbake i tid er matronym svært sjeldne, og de eldste tilfellene vi kjenner er ofte mer nidnavn enn vanlige navn. Et kjente eksempel er Svein Alfivasson, som fikk matronymet fordi han lot seg styre av sin mor Alfiva Alfhemsdotter.

Senere finner vi eksempler på bruk av matronym som ikke har denne negative klagen. Her er et kjent eksempel Dyveke Sigbritsdatter, som fikk navnet etter mora Sigbrit Willoms. I dette tilfellet dreier det seg om ei alenemor som levde et selvstendig liv, og som viste stor styrke.

Går vi til vår egen tid er det Dyveke og Sigbrits versjon som er rådende når vi kommer over matronymer. De er oftest, muligens alltid, valgt av personen selv for å hedre sin mor. I mange tilfeller er det også naturlig å se det som uttrykk for et feministisk ståsted. Et typisk eksempel er politikeren Anja Ninasdotter Abusland, som tok navn etter sin mor.

Konsekvenser for slekts- og lokalhistorikere

Patronymenes åpenbare fordel for slekts- og lokalhistorikere er at man raskt kan snevre inn mulighetene for hvem som var far til hvem. Samtidig er det også noen ulemper som det er viktig å være klar over.

I tida hvor man begynner å gå bort fra patronym og over til arvelig slektsnavn, kan det være en del forvirring i kildene. Dette er en periode som for store deler av landet strekker seg fra omkring 1870 til 1925; i byene begynte den også en del tidligere enn dette, og i noen deler av landet tok det noe lenger tid før navneloven ble respektert. Dermed kan en person være angitt med slektsnavn i folketellinga 1910, men med patronym i kirkeboka. Dette fører til at man ofte må søke både etter fars etternavn (uavhengig om det er et patronym eller om det allerede hadde blitt et slektsnavn) og etter et patronym som man da må lage selv.

Enkelte navn oppfører seg på spesielle måter når det lages patronym. Det tydeligste eksempelet er Olsen/Olsson. Far kan da hete Ola, Ole, Olaf, Olaf eller Oluf. Enkelte steder begynte man nokså tidlig med patronym som Olufsen og Olavsen, mens andre steder holdt man seg til Olsen. Fordi skriftemåten også kunne variere, kan det også være forskjellige versjoner av fars navn. Dersom man leter etter noen som er sønn av en Olav er det derfor viktig å være klar over at sønner og døtre kan hete Olavsen/Olavsdatter, Olafsen/Olafsdatter og Olsen/Olsdatter. Navnene Johannes og Johan har også lett for å gå om hverandre i patronym. For begge disse eksemplene, og andre man kan komme over, er det typisk at den korteste formen er den som brukes som fellesform, mens den lengste er mer spesifikk. En person som heter Johannessen har normalt en ane som het Johannes; en person som heter Johansen har en ane som het Johan eller Johannes.

Da patronym gikk over til slektsnavn ble det nedfelt én spesifikk skrivemåte. Heter man Christiansen vil man normalt ha en ane som heter Christian – men det kan godt hende at den personens navn oftest ble stavet Kristian, og at Ch- var et valg som ble tatt senere.

For uektefødte barn kan bruken av patronym være vanskelig. Dersom det ble oppgitt en far ved dåpen ble dennes navn normalt brukt. Det utelukker ikke at man senere tok patronym etter en stefar dersom mora ble gift, eller at det viste seg at det var en annen far slik at man skifta patronym.

Knytta til det forrige er utfordringa med ste- og pleiebarn. De fikk ofte patronym etter en ste- eller pleiefar. Dette kunne skje som et bevisst valg, eller det kunne skje rett og slett fordi presten eller den som førte folketellinga automatisk lagde patronym ut fra den som presenterte seg som far.