lokalhistoriewiki.no

Ordførere i Drammen 1941–1945

Ordførerne i Drammen skulle fra 1. januar 1941, som i alle andre kommuner, styre etter førerprinsippet. Det såkalte bytinget, med 20 formenn, skulle erstatte bystyret, men hadde bare rådgivende myndighet. Det var ordføreren alene som gjorde vedtak. I løpet av krigsårene 1940–1945 utnevnte Innenriksdepartementet i alt fem ordførere i Drammen:

Ordførerperiodene

Første periode fra januar 1941

Den første NS-ordføreren, Bjarne Berg, hadde i følge partiet "forståelse for den nye tid". Departementet så gjennom fingrene med at han ifølge kommuneloven ikke hadde lang nok botid i Drammen til å kunne bli ordfører. Berg hadde store planer for Drammen. Han ønsket en større politienhet, økt politistyrke, ny brannstasjon, renholdsverk, omorganisering av den tekniske administrasjonen og byutvidelse. I praksis førte ikke systemskiftet til store endringer det året Berg var ordfører. Etter et drøyt år i Drammen ble han utnevnt til politipresident i Bergen, en stilling han satt i fra 15. januar 1942 til frigjøringen i 1945.

Andre periode fra februar 1942

Neste mann ut var Odd Viig, som tyske Sepo i en hemmelig rapport skrev at han før okkupasjonen sto nær marxistiske kretser i Drammen, men 21. oktober 1940 meldte han seg inn i NS. Året etter overtok han som leder for NS' fylkesorganisasjon i Buskerud. Som ordfører fra 5. februar 1942 var han særlig opptatt av fullføring av Drammens historie fra 1720 og framover, byutvidelse, sentralisering av den tekniske administrasjonen og ny brannstasjon. Verken byhistorien, byutvidelsen eller brannstasjonen ble i nærheten av fullført under Viig, men fikk preget byen på andre måter. På sitt aller første møte med bytinget vedtok han for eksempel at Bragerøen skulle skrives Brakerøya. Viig ble oppnevnt til ordfører også i 1943, men ble løst fra ordførervervet 24. mai dette året, da han ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, som stedfortreder for statsråden, Rolf Fuglesang.

Tredje periode fra mai 1943

Petter T. S. Sandborg var en ivrig NS-mann, da han 1. oktober 1942 ble rådmann i Drammen. I følge NS-pressen satte han straks ”sitt personlige preg på den kommunale forvaltningen”. Videre het det i hans nekrolog at han var ”som en feiende stormvind, radikal og uforferdet”. Fra 24. mai 1943 ble han konstituert som ordfører fordi Viigs gjøremål i Oslo ikke lenger lot seg forene med ordførerstillingen i Drammen. Han var imidlertid ordfører bare en drøy måned, fram til 29. juni 1943, og ble nok mer lagt merke til som rådmann enn som ordfører.

Fjerde periode fra juni 1943

Johan Dahl var brigadefører i Arbeidstjenesten, da han presenterte seg for bytinget 29. juli 1943. Han hadde dalt ned i byen som et ubeskrevet blad, sa han, men nå som han var oppnevnt til ordfører, ville han gjøre hva han maktet for Drammen. Verken på godt eller vondt satte han noe preg på byen.

Femte periode fra august 1944

Ola Norstad hadde vært medlem av NS siden 1933 og hadde en tid sittet i styret i Drammen krets. Han hadde også vært medlem av bytinget. Da han ble utnevnt til ordfører, satt han som formann i Forsyningsnemnda. Med Norstad fikk Drammen en svært aktiv NS-mann som ordfører, noe han fikk stå til rette for under rettsoppgjøret etter krigen. Han var byens ordfører ved kapitulasjonen i 1945.

Oppsummering

Ingen av nyordningens ordførere satte avgjørende preg på byen. Utenom litt ytre staffasje, som skattefrihet for frontkjempere og bidrag til Den norske legionen, gled kommunens saker videre i de samme spor. Dessuten fortsatte den gamle kommuneadministrasjonen i stor grad som før, siden NS ikke hadde folk nok til å fylle administrasjonen eller komiteer. ”Den nye tids” ordførere sto derfor overfor en seighet i systemet som det ikke var lett å overvinne.

Drammens rådmann, Ragnar Kvam, hadde sittet i sin stilling siden 1932 og fortsatte som rådmann gjennom første halvdel av krigen. Han la ikke skjul på hva han mente om den nye tid. Sine budsjettforslag brukte han til å uttrykke ønske og håp om bedre tider – og det var åpenbart ikke økonomien han i første rekke hadde i tankene. Men etter hvert holdt ikke NS ut med ham lenger, og han ble avsatt. Hans siste arbeidsdag var 30. september 1942, og han kom ikke tilbake i sin jobb før etter at krigen var over.

Av saker som nazistene jobbet med kan det være interessant å nevne spørsmålet om byutvidelse, som etter sigende var den største sak de tumlet med. I sine bemerkninger til budsjettet i 1945, skrev rådmann Kvam: ”Det lyktes oss, i samarbeid med ekspedisjonssjef Dybsjord i Innenriks-departementet, å sabotere denne saken”. Ordfører Berg, som var den som tok opp saken, mente at Strømsgodset, Åssiden og Lierstranden hørte naturlig inn under Drammen og satte ned en tremannskomite for å utrede saken. Men ved henvendelse til Innenriksdepartementet fikk man vite at de holdt på med å utarbeide generelle retningslinjer for byutvidelser. Komiteen stilte derfor sitt arbeid i bero.

Da så Innenriksdepartementet i april 1942 tok kontakt med Liers ordfører i anledning Drammens byutvidelse, handlet daværende ordfører Viig raskt. Han fikk tillatelse til at en enmannskomite skulle se på saken, og rådmann Andreas Kjær i Kristiansand ble oppnevnt. Om sommeren forelå hans innstilling: ”Drammen burde få hele Strømsgodset med Glassverket, samt Åssiden og Lierstranden”. ”Saken ligger nå i hendene på overordnede instanser”, sa Viig i juli 1942, ”vi får vente på deres avgjørelse”. Den avgjørelsen ble trenert og kom aldri.

Den første tiden etter krigen

For å opprettholde roen i byen de første dagene etter okkupasjonsmaktens fall, fikk to nye grupper politimyndighet: Hjemmestyrkene fra distrikt D.141 og Rikspolitiet. Noen av byens jurister trådte til som embetsmenn, blant dem overrettssakfører Harald Solumsmoen (1904–1976). Han var allerede i 1943 blitt utpekt av Hjemmefrontens ledelse til politimester i Drammen ”når tidene ble bedre”.

Solumsmoen hadde fra 1944 vært advokatenes kontakt i Drammen for den illegale Koordinasjonskomiteens KK, så det var et naturlig valg som ble foretatt når ny politisjef ble utpekt. Solumsmoen var sjef for politiet i byen og i fylket i overgangstiden. Mye takket være hans lederskap tok hevntanker og skadefryd ikke overhånd i byen de første, vanskelige dagene. Solumsmoen berømmet drammenserne for ”rolig og verdig opptreden”. Bare et par steder i distriktet hadde folk tatt seg til rette og bemektiget seg NS-folks radioer og våpen. Slik opptreden ble ikke godtatt, og overtrederne ble arrestert.

Den siste tysker dro ut av byen 11. mai. Wehrmacht ordnet selv med avvæpning og internering.

Søndag 15. juli trådte Hjemmestyrkene tilbake, og de fleste gikk tilbake til sitt tidligere arbeid, men noen fortsatte i politiet i mange år. En måned senere var det vaktskifte på politistasjonen. Da gikk den midlertidige politisjefen Harald Solumsmoen tilbake til sin sakførerpraksis. Drammens Tidende skrev: ”Vi tror neppe valget kunne ha truffet en bedre mann i denne vanskelige og opprevne tid”.

Til Drammens første ordinære politimester etter krigen ble utnevnt Erik B. J. Haavie.

Kilder og litteratur


  Ordførere i Drammen 1941–1945 er basert på en artikkel fra historieboka.no, et nedlagt nettsted som formidla Buskeruds historie. Teksten er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Prosjektet var et samarbeid mellom wikien og Viken fylkeskommune. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ordførere_i_Drammen_1941–1945&oldid=1942860»