Ordinasjon

Ordinasjon, også omtalt som presteordinasjon eller prestevielse, er en innvielse til kirkelig tjeneste, som forkynnelse i tråd med kirkens teologi og forvaltning av sakramentene.

Fra Per Kværnes ordinasjon som prest 29. juni 2010 i St. Olav domkirke i Oslo, her med deler av den tilstedeværende geisteligheten. I første rekke, fra venstre: sokneprest p. Arne Marco Kirsebom SS.CC., p. Per Kværne, biskop Bernt Eidsvig, biskop emeritus Gerhard Schwenzer.
Foto: Henriette Teige/Den katolske kirke (2010).

Det er en stor forskjell på hvordan Den norske kirke og Den katolske kirke ser på ordinasjon og dennes plass i kirken.

Den norske kirke

De evangelisk-lutherske kirkene, herunder Den norske kirke, ser ikke på ordinasjon som et sakrament, men en seremoni hvor den ordinerte gis fullmakt til å forkynne og forrette dåp og nattverd på vegne av menigheten. Bispemøtet i Den norske kirke vedtok i februar 2023 at en prest ikke lenger blir ordinert, men vigslet. Samtidig ble det slått fast at det ikke er noen prinsipiell forskjell på disse begrepene.

Selve vigslingen foregår innenfor rammen av en høymesse, hvor biskopen forretter, assistert av prosten og tre til fem prester. I løpet av viglingen avgir kandidaten (ordinanden) løfte om å forkynne i henhold til Bibelen og kirkens lære, forvalte sakramentene etter kirkeordningen, gi omsorg gjennom sjelesorg og skriftemål, veilede og formane menigheten, leve selv etter Guds ord og videreføre teologiske studier og fordyping.

Den katolske kirke

I Den katolske kirke er ordinasjonen et sakrament, og diakoner, prester og biskoper ordineres. Etter katolsk tenkning har Kristus opprettet en synlig kirke og denne er til stede i Den katolske kirke. Det er Kristus som er den egentlige handlende i denne kirken når Guds ord forkynnes, gudstjeneste feires, sakramentene meddeles og når kirken blir ledet. De som rent fysisk utfører tjenestene, gjør oppdrag på vegne av Kristus.

Ordinasjonens sakrament blir meddelt ved bønn og håndspåleggelse under en messe hvor kirken skal bære best mulig representert. Deltakelsen fra hele kirken kommer til uttrykk ved at alle helgener blir påkalt. Den som skal ordineres forplikter seg ved at han avlegger løfter før han blir ordinert.

Den som blir biskop, mottar en egen ordinasjon for dette. Denne ordinasjonen understreker den sentrale posisjon biskopene har i den katolske kirke. Alle biskopene står i direkte suksesjon etter av av apostlene (apostolisk suksesjon) og en bispeordinasjon gjennomføres av flere andre biskoper, gjerne også biskopeer som tjenestegjør utenfor Norge, og med en rekke prester til stede.

Prester og diakoner ordineres av en biskop, for øvrig er det god represetasjon av andre prester fra bispedømmet.

Kilder og litteratur