Pilegrimsleden
Pilegrimsleden eller Pilegrimsleia er en gruppe veistrekninger som leder mot gamle norske pilegrimsmål. Det mest profilerte av disse er Trondheim, eller Nidaros. Veiene er tilrettelagt som moderne turstier, og merket som pilegrimsvei. På strekninger hvor det har vært mulig, er veiene basert på veistrekninger fra middelalderen, men merkingen av veiene er like mye en gjenoppvekkelse av pilegrimstradisjonen, som det er en fysisk gjenopptagelse av gamle veier. Merking av pilegrimsleden tok fatt i 1994, og den første strekningen ble åpna i 1997.
Den mest omtalte av pilegrimsveiene er den til Nidaros. I følge Adam av Bremen kunne man
”komme dit på følgende måte: Hvis man innskiper seg i Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kan man seile til Viken i Norge på en dag, Derfra seiler man til venstre langs den norske kysten, og ankommer på femte dagen til selve Trondheim. Man kan også følge den andre ruten, som går fra Skåne i Danmark over land til Trondheim. Men den tar lengre tid på grunn av fjellene, og den unngås av reisende, fordi den er farligere enn sjøveien[1]
Historisk grunnlag
Veiene
Statens kartverk har for pilegrimsvegen fra Oslo til Trondheim og fra svenskegrensa over Stiklestad til Trondheim vedtatt de sidestilte skrivemåtene «Pilegrimsleia» og «Pilegrimsleden».[2] Navn som pilegrimsleden eller pilegrimsveiene er en nyere betegnelse. Navnet sikter ikke tilbake til veienes opprinnelige funksjon, - de oppsto ikke som konsekvens av, eller med formål for å bli brukt til pilegrimsferd. Navnet pilegrimsvei finnes heller ikke i kilder fra middelalderen, så det er helt og holdent et begrep fra vår samtid.
Ifølge Ingrid Smedstad er pilegrimsveier synonymt med middelalderens hovedveier. Sannsynligvis sammenfalt noen av disse veiene med dagens gamle bygdeveier. Ettersom disse veiene er blitt benyttet i flere hundre år, er de vanskelige å datere. Snarere brukes nærhet til kulturminner, slik som kirker og klostre som indikatorer på at veiene har vært i bruk i middelalderen. I tillegg finnes det også arkeologiske spor som viser at veier har vært i bruk i middelalderen. Dette gjelder funn av gjenstander langs veiene så vel som i enkelte tilfeller datering av veidekke og veikonstruksjoner.[3]
Middelalderveier i fjellområder var lenge vanskelige å påvise. Tidlig på 1980-tallet foretok arkeologen Birthe Weber utgraving av hustufter i Hjerkinnområdet på Dovrefjell. Tuftene viste seg å være rester etter fjellstuer eller herberger fra begynnelsen 800-tallet. I forbindelse med dette ble det oppdaget arkeologiske spor etter veier. Ved bruk av metalldetektor ble det funnet hesteskosøm og fragmenter av hestesko som stammet fra middelalderen, noe som fastslår at veiene var i bruk i middelalderen. Da disse veiene ble sporet nordover, over tregrensa viste veiene seg å være merket med små varder som sto med 20-30 meters mellomrom. Disse vardene er blitt tolket til å være ledevarder til bruk i dårlig vær. I tillegg ble det funnet større varder som sto med opptil en kilometers mellomrom. Disse ble tolket til å være ledevarder som var ment å bli sett fra større avstander. [4]
Den moderne pilegrimsleden er altså delvis basert på historiske veistrekninger. Likevel er det like mye at det er en gjenopptagelse av pilegrimskulturen som gjør dem til et levende kulturminne.
Pilegrimsmål i Norge
Valfarten til Nidaros og skrinet til Hellig Olav utmerkte seg som Norges fremste pilegrimsmål gjennom hele middelalderen. Men om Nidaros sto i en særstilling var det ikke landets eneste pilegrimsmål. Ved siden av Nidaros ble blant andre Selja besøkt på grunn av sta. Sunniva og Seljumennene. Tilsvarende ble Røldal stavkirke besøkt på grunn av sitt undergjørende krusifiks.
Litteratur
- ↑ Smedstad, Ingrid. "Norske pilegrimsveier til Nidaros" i Helgonet i Nidaros, Olavskult og Kristnande i Norden Landsarkivet i Östersynd, Jyväskylä, Finland 1997. S 189.
- ↑ Statens kartverk 4.9.2007
- ↑ Smedstad, Ingrid. "Norske pilegrimsveier til Nidaros" i Helgonet i Nidaros, Olavskult og Kristnande i Norden Landsarkivet i Östersynd, Jyväskylä, Finland 1997. S 201.
- ↑ Smedstad, Ingrid. "Norske pilegrimsveier til Nidaros" i Helgonet i Nidaros, Olavskult og Kristnande i Norden Landsarkivet i Östersynd, Jyväskylä, Finland 1997. S 198-99.