Reperbanen på Strømsø

Reperbanen på Strømsø i nåværende Drammen kommune var et langt, lavt og smalt hus, rett bak familien Arbos bypalé. Reperbanen på Strømsø var byens betydeligste «fabrikk». Utover denne virksomheten hadde byen på 1700-tallet ikke andre fabrikker enn de ti bomullsspinneriene, som mest sysselsatte fattige barn. Mesteparten av produksjonen gikk til skipenes kilometerlange behov for sterkt og smidig reip, og reperbanen viste at stedet var en viktig sjøfartsby. Umåtelige mengder gikk også til gruvedriften.

Utsnitt av prospekt signert Salisbury 1791 over Strømsø. Reperbanen ligger midt i bildet med sitt lange røde teglsteinstak.

Foto: Drammens Museum

Reperbanen på Strømsø ble anlagt i 1670-årene av byens mest ressurssterke kjøpmann, generaltollforvalter Daniel Knoff. Reperbanen skulle sikre tauverk til byens hurtig ekspanderende skipsflåte. Det var krigstid, og alle land ønsket tilførsler av trelast. I 1715 fikk reperbanen kongelig beskyttelsesbrev. Etter hvert var det kjøpmann Peter Arbo som eide reperbanen og den gikk i arv til sønnen Johannes Arbo. Fabrikken besto i tillegg til den lange brakken av noen småhus, der verksmestrene bodde, samt boder og hampmagasin. Reperbanen på Strømsø ble kalt fabrikk selv om tilvirkningen var håndverksbasert, for fremstillingen var i høyeste grad industriell. Byen importerte på denne tiden mye hamp fra østersjøbyene. Johannes Arbo eide også et betydelig tobakkspinneri som sysselsatte fattige barn helt ned i 9-årsalderen.

Monopol

Det kongelige ”beskyttelsesbrev” satte forbud mot å etablere andre reperbaner på strekningen mellom Halden og Kragerø. Monopolet sikret et beskyttet marked og tilstrekkelig avsetning på produktene, slik at det skulle være regningsvarende å holde virksomheten gående. Monopolet skulle også sikre faste priser og stabil kvalitet. Likevel var det sjelden banen gikk for fullt. Med oppgangen i trelasthandelen omkring 1750 gikk det bedre, og for å holde monopolet kjøpte Johannes Arbo reperbanen i Langesund, i tillegg til produksjonsanleggene i Halden og Drammen, og med et nødrop maktet han foreløpig å hindre at det ble anlagt reperbaner i Christiania og Tønsberg. Men i 1772 glapp monopolet, da det ble anlagt reperbane i Christiania. Og i 1796 fikk Tønsberg sin reperbane. I 1806 ble det sågar anlagt en reperbane på øya Holmen i Drammen.

Industrialisering

Behovet for tauverk økte hele tiden. Den egentlige industrialiseringen av reperbanene skjedde i siste del av 1800-tallet. Den hurtig voksende norske skipsflåten trengte uhorvelige mengder reip, og banene fikk maskiner av støpejern og remdrift og tannhjul. Flere byer fikk mange reperbaner, Stavanger hele 10. I følge offisiell statistikk fantes det i 1840 i alt 26 reperbaner i Norge. Reperbanen på Strømsø gikk imidlertid til grunne i bybrannen 1872.

Med den elektriske kraften på begynnelsen av 1900-tallet ble reperbanene langt mer effektive, men reipproduksjonen gikk likevel mot slutten: Etter at dampskipene overtok for seilskutene utover på 1900-tallet, ble det langt mindre behov for reip.

Litteratur og kilder

• Sørensen, Einar: Reperbanen på Strømsø. Fra det nedlagte nettstedet historieboka.no.