Russenorsk

Russenorsk, på russisk siden kjent som moja på tvoja, var et blandingsspråk eller pidginspråk som ble brukt under pomorhandelen mellom russere og folk i Nord-Norge. Det oppsto som et felles handelsspråk, et lingua franca, og var nødvendig ettersom russisk, norsk, samisk og kvensk ikke er gjensidig forståelige.Etter at pomorhandelen tok slutt i 1917 brukte man ikke lenger språket, og det er svært lite som ble nedtegna. Språket regnes derfor som et utdødd pidginspråk.

Typisk for pidginspråk er at de tar opp ord fra språk som snakkes ellers i området, og at de får en forenkla grammatikk. De er gjerne retta inn mot konkrete behov, som handel, og får derfor også et begrensa ordforråd. Dersom de ikke utvikler seg ut over dette, oppstår det gjerne ikke noe skriftspråk, og det som måtte være skrevet ned blir bare bruddstykker. Noen ord fant veien inn i lokale dialekter i nord, og har vært dokumentert i bruk i nyere tid som låneord fra russenorsk.

Russernes navn på språket, moja på tvoja, kommer av at moja betyr 'min' og tvoja betyr 'din'. Med den forenkla grammatikken ble disse også brukt om 'jeg' og 'deg'. Moja vil snakka på tvoja betyr dermed 'jeg vil snakke med deg'.

Ordtilfang og fonologi

Fra russenorsk kjenner vi bare omkring 400 ord. De fleste av disse har russisk eller norsk opphav, men det er også samiske, svenske, engelske, tyske og nederlandske ord. Årsaken til at språk som ikke er hjemmehørende i Nord-Norge ble blanda inn, må være at man både på norsk og russisk side har drevet handel med folk fra disse landene, og dermed kjente noen felles ord.

Fonologien i et pidginspråk påvirkes av hva som er felles i språkene. Enkelte lydkombinasjoner er vanskeligere enn andre å bruke for begge parter, og man unngår gjerne disse. Eksempler i russenorsk er at russisk mn- i framlyd ikke finnes på norsk, og russiske ord med mn- i framlyd får da bare n- i framlyd. Russisk har ikke den norske h-lyden i framlyd, og norsk 'hav' blir derfor gav eller gaf.

Det er i mange tilfeller vanskelig å avgjøre hvordan et ord faktisk har vært uttalt, ettersom det ikke fantes klare rettskrivingsregler. Det er også forskjell på norske og russiske nedtegnelser, ikke minst fordi man bruker forskjellige alfabeter. Vi vet for eksempel ikke om kanske (norsk 'kanskje') ble utalt med skj-lyd eller sk-lyd.

Grammatikk

Den begrensa tekstmengden gjør det vanskelig å få helt oversikt over grammatikken, men det er mulig å utlede noen ting. Det vanlige var at varene russerne hadde med seg hadde navn av russisk opphav, mens norske varer hadde navn av norsk opphav.

Substantiver ble ikke bøyd verken i tall eller i bestemt/ubestemt form. De fleste ender på -a, som groppa ('gryn'), mokka ('mel') og fiska ('fisk'). Noen ender på -i, som kruski ('krus'). Noen norske substantiv med bare én stavelse ble bevart uendra, som skip og mann. Det samme skjedde med noen russiske enstavelsesord. Noen ord har dubletter, som fisk/fiska og vin/vina. Det ser ikke ut til at dette er noen form for bøyning, men at det bare er alternative former.

Verb ble heller ikke bøyd. De ender som hovedregel på -om, som betalom ('betale') og drikkom ('drikke').

Heller ikke adjektiv bøyes; med ubøyde substantiv er det da heller ikke noe å samsvarsbøye med.

Det finnes stort sett bare en preposisjon, . Denne stemmer overens med russisk po. Noen andre preposisjoner kan forekomme, men ser ut til å ha vært svært sjeldne.

Kilder og litteratur