Søtbjørnebær i Østfold
Søtbjørnebær Rubus fruticosus er en art som vokser i skogkanter og kratt langs kysten og Iddefjorden i Østfold. Den tilhører de ekte bjørnebærene[1]
| Søtbjørnebær | |
|---|---|
| Rubus fruticosus L. | |
| Rosefamilien | |
| |
| Langekil, Hvaler. Dato: 29.7.2023
Foto: Bård Haugsrud | |
| Kart og graf oppdatert: | 5.11.2023 |
| |
| 10 av 228 5x5 km-ruter | |
| |
| 12 av 4680 km-ruter | |
| 0 av 445009 0,1 km-ruter | |
| Først funnet: | 1827 |
| Sist funnet: | 2023 |
Hyppighet og utbredelse
Søtbjørnebær er spontan og er sjelden i 5x5 km-skalaen og ganske sjelden i 1x1 km-skalaen. Den har en sørligvestlig utbredelse og finnes ved kysten og langs Iddefjorden i Halden Et tyngdepunkt i utbredelsen er på Hvaler[2].
Økologi
Søtbjørnebær vokser i skogkanter, kysthei og krattskog ved kysten.
Oppdagelseshistorikk
Robert Collett skriver i 1868 at søtbjørnebær er vanlig på de fleste øyene på Hvaler[3]. Det eldste belegget er samlet av Mathias Numsen Blytt i Halden i 1827[4].
Utviklingstrekk, endringer i tid og rom
Bjørnebærslekta er vanskelig å bestemme, den har stabilt antall funn, men gjerne flest når kyndige observatører har rapportert fra landskapet.
Forvaltningsstatus
Arten regnes som livskraftig (LC) i Norge[5].
Kilder og litteratur
- ↑ Elven, Reidar, Charlotte S. Bjorå, Eli Fremstad, Hanne Hegre & Heidi Solstad 2022. Norsk flora, 8. utgåva. - Det norske samlaget, Oslo. 1255 s.
- ↑ Stabbetorp, Odd. Søtbjørnebær i Østfold, kart, grafer og nøkkeltall. Nettsiden Østfoldbotanikk.
- ↑ Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 15: 1-84. Christiania. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Blytt, Mathias Numsen, 1827. Herbarieark av søtbjørnebær samlet i Halden. Digitalt på GBIF.
- ↑ Artsdatabankens ekspertkomité, rødlistede karplanter. Vurdering av søtbjørnebær Rubus fruticosus for Norge. Rødlista, siste versjon. Nettside hos Artsdatabanken.
Eksterne lenker
- Søtbjørnebær hos Store norske leksikon
- Søtbjørnebær hos Artsdatabanken