lokalhistoriewiki.no

Sagnet om ulvedrapet i Leksvik 1612

Sagnet om ulvedrapet i Leksvik 1612 omhandler soldaten Anders Solli, som i 1612 skal ha blitt drept av ulver i Leksvik i Nord-Trøndelag. Sagnet har også i nyere tid blitt framstilt som en sann historie – et av få «dokumenterte» ulvedrap i Norge – og det står en bauta på stedet der hendelsen skulle ha funnet sted. En sabel soldaten angivelig bar henger i Leksvik kirke, og det er reist et minnesmerke. Det er foretatt flere studier av sagnet, som tyder på at det det ikke handler om en historisk korrekt gjenfortelling. Sagn er da også sjelden nøyaktige gjenfortellinger, men kan allikevel ha bakgrunn i en konkret hendelse. At det er rom for å granske saken også etter Johnsens gjennomgang vises av at Astor Furseth i 2005 gjenga historien som en faktisk hending, i en sammenheng som knytta det til debatten om dagens rovdyrpolitikk.[1]

Birgit Hertzberg Johnsen publiserte i 1980 en artikkel om sagnet i Norveg.[2] Den ble gjengitt i sin helhet i Leksvik bygdebok året etter,[3] og burde dermed være godt kjent i bygda. Like fullt ble det oppstuss da Per Tømmeraas i 2017 ga ut boka Ulveblod på Sabelen, der han «avslørte» at historien ikke var sann.[4] Johnsen var i sin artikkel ikke fullstendig avvisende til at historien kunne ha en kjerne som var sann, mens Tømmeraas gikk lenger i å avvise enhver sannshetsgehalt. Her virker Johnsens konklusjon overbevisende; selv om kildene kan utelukke at sagnet stemmer ut fra de detaljene som er overlevert, er det ikke mulig å bevise at det ikke ligger en faktisk hendelse bak, som så har fått en form og datering som ikke stemmer med virkeligheten.

Sagnet

I nyere tid fortelles sagnet gjerne i en nokså kort versjon, der det er stor enighet om detaljene. Johsen har i sin artikkel fra 1980 en oppsummering, som er grunnlaget vår tekst. Anders Solli skal ha bodd på Sollia i Markabygda. Han var soldat, og skulle derfor på parada ved kirken julenatt 1612. De fleste versjoner presiserer at det var måneskinn. På vei dit ble han tatt av en ulveflokk, og da folk var på vei til kirka morgenen etter fant de sabelen og høyrehånda hans. En detalj som gjerne utbroderes knytter seg til sabelen: Det var blod på den, og den hadde frosset fast i slira. Han hadde altså drept en ulv, forsøkt å stikke av, og så når de andre ulvene tok ham igjen hadde sabelen frosset fast slik at han ikke kunne forsvare seg.

Sagnet fortelles også gjennom ei vise, «Ulvevisa», som trolig ble skrevet av kirkesanger Lars Grande rundt 1850. Den forteller i hovedtrekk samme historie, men presiserer at Anders Solli bodde på gården Solli ved Grønsjøen i Markabygda. Den sier også at han dro hjemmefra julaften, ikke julenatt. Stedet presiseres å være en halvmil hjemmefra og en halvmil fra kirka. Ellers er alle elementer med parade ved kirka, sabelen som hadde frosset fast og høyrehånda som ble funnet med. Det nevnes også ei støtte ved åstedet, som må være en eldre markør enn bautaen.

I noen varianter fortelles det at Anders skulle overnatte på en gård i Dalbygda. Dette høres rimelig ut dersom han dro på julaften; dro han utpå natta ville det nok ikke være aktuelt å overnatte noe sted.

Åstedet varierer også noe. Noen hevder at det skjedde på Snekkarslettåsen omkring en kilometer nord for Korsen der bautaen står, mens andre ser det var ved Korsbua noen hundre meter nord for bautaen.

Det finnes også et lokalt sagn om ei jente ved navn Sigrid, som var forlova med Anders og som døde av sorg kort tid etter. Hun knyttes enten til gården Rota eller til Solli. I noen varianter døde hun hjemme, og i andre frøs hun ihjel på stedet der Anders var blitt drept.

Sagnet var opprinnelig først og fremst kjent i Markabygda og Dalbygda, men særlig etter at minnestøtta ble reist i 1929 ble det kjent i andre deler av kommunen. Det har blitt gjengitt en rekke ganger i aviser og julehefter, og da gjerne som om det var en sann historie.

Det er ikke kjent hvor gammelt sagnet er. «Ulvevisa» fra omkring 1850 er den eldste dokumenterte oppskriften, men den skal altså basere seg på en eldre tradisjon. Johnsen utelukker ikke at sagnet kan ha blitt fortalt allerede på 1600-tallet.[5]

Fysiske minner

Det er tre fysiske minner som knyttes til sagnet, og som naturlig nok har bidratt til å styrke oppfatningen om at det dreide seg om en sann historie.

Det første er sabelen, som er det eneste fysiske minnet som knyttes direkte til hendelsen. Den var lenge på Inderøy bygdemuseum, intil den noen år etter andre verdenskrig ble flytta til Leksvik kirke og hengt ved siden av ei minneplate over de fra bygda som falt under krigen. Sabelen er av senere dato, noe som drøftes nærmere lenger ned.

Det andre er et glassmaleri i sakristiet i Leksvik kirke, som skal vise en løytnant Ellef Tetlie. Tradisjonen forteller at det var han som beordra Anders til kirka, og dermed ble indirekte årsak til dødsfallet.

Det tredje minnet er også det viktigste i folks oppfatning, nemlig bautaen ved Korsen eller Korsmyra, mellom Dalbygda og Markabygda. Den står ved gamlevegen mellom bygdene; vegen ble lagt om i 1964. Innskriften på minnestøtta lyder som følger:

«TIL MINDE OM SOLDAT
ANDERS SOLLI
SOM JULEMORGEN 1612
LOT SIT LIV FOR SIN
BYGD OG LAND, IDET HAN
BLEV REVET IHJEL AV
ULVER.

REIST AV LEKSVIK KRISTELIGE
UNGDOMSFORENING,
OG K KEYSAN.»

Minnestøtta ble reist den 18. august 1929, med stort oppmøte under avdukinga. «Ulvevisa» ble framført av et mannskor ved denne anledninga, og for mange skal det har vært første gang de ble kjent med den, selv om de kjente sagnet fra før.[6]

Som nevnt over sies det i «Ulvevisa» at det var en støtte på stedet. Det skal ha stått en stein med årstallet 1612 rissa inn der, men den har nå forsvunnet, trolig i forbindelse med veiarbeid. I sagnet om Sigrid (se over) nevnes det et trekors på stedet, som ble bytta ut flere ganger. Det finnes en tegning av et slikt kors i et julehefte fra 1901, der også «Ulvevisa» ble gjengitt. Der har korset innskriften «Her er en Mand af Ulwe rewen ano 1612 (Anders Solli)».[7] Om dette er en tegning av et kors som faktisk sto der, eller om det er en illustrasjonstegning ut fra fantasien, er ukjent.

Sagnet sett opp mot historisk virkelighet

I Leksvik, og spesielt i Markabygda og Dalbygda der sagnet har vært kjent lenge, har det nærmest vært opplest og vedtatt av dette var en sann historie. Samtidig har det vært diskusjon om enkelte detaljer, og flere har hatt en klar oppfatning av hva som var rett og galt. Særlig gjelder dette tidspunktet han dro ut på – julaften eller julenatt – og om/hvor han skulle overnatte.

I forbindelse med lokalhistorisk arbeid har det kommet fram opplysninger som har rokka ved elementer i historien, og enkelte har da modifisert historien. Dette gjelder særlig årstallet: Det er en meget sterk tradisjon for at det skjedde i 1612, men etter at det ble påpekt at Rota, der forloveden Sigrid skal ha bodd, trolig ikke var bebodd så tidlig var det enkelte som mente at da måtte det ha skjedd senere. Rota er først nevnt i skattematrikkelen fra 1647.[8]

Johnsen skriver i sin artikkel at mulighetene for å finne ut om det bygger på en historisk hendelse eller ikke er forholdsvis små, og at man i høyden kan tillegge deler av tradisjonen større eller mindre grad av sannsylighet. Vi skal her se nærmere på noen av disse elementene.

Måneskinnet på julenatta er også et element som går igjen i sagn. Det ble foretatt en sjekk av forholdene dette året, og det skal ikke ha vært sterkt måneskinn julaften 1612. Så ble det foretatt en ny beregning, som avslørte at man først hadde brukt den gregorianske kalender; i 1612 brukte man fortsatt den julianske. Med den forskyvinga var det fullmåne tredje juledag, og dermed lys fra omkring 90 % av månen på julaften. Det er altså ikke utelukka at historien kan ha skjedd i måneskinn julaften dette året.[9]

Vandresagn

Det er flere elementer i sagnet som trekker mot at det dreier seg om et vandresagn. Her kan særlig nevnes at han ble drept på vei til kirka, at det skjedde julaften eller julenatt og at de som kom først til stedet fant høyrehånda. Kirke og juletid er kjent fra mange sagn. Det utelukker ikke at det ligger en historisk hendelse bak, men den fant ikke nødvendigvis sted på vei til kirka eller på julenatt. Høyrehånda er et element som knytter seg til en velkjent tradisjon om at ulven ikke kunne spise høyrehånda.[10]

Et sagn som er spesielt likt dette er fra Ringerike, der det ble fortalt at en fattiggutt ble drept av ulv på julaften, og at bygdefolket på juledags morgen fant ei hånd og en fot.[11]

At sagnet har en form som forekommer flere steder er ikke i seg selv noe bevis for at historien ikke er sann, men det er en indikasjon på at dette kan være en generisk fortelling om hvor farlig ulven er.

Det zoologiske aspektet

I og med at det finnes svært få sikre tilfeller av at mennesker er tatt av ulv, og særlig voksne, bevæpna menn, skurrer historien for mange. Her i Norge har vi ingen sikre beretninger om at noen har blitt drept av ulv; faktisk regnes nettopp dette sagnet fra Leksvik gjerne som den mest troverdige historien.[12] I Sverige og Finland har man derimot sikre historier, men kun om barn. En forklaring som har kommet på dette er at Anders Solli skal ha drukket litt for mye, og at han frøs ihjel og så ble spist etter at han var død.[13]

Det har også blitt påpekt at siden han gikk på ski, må han ha hatt en stav. På 1600-tallet, og lenge etter det også, gikk man med én stav som var mannshøy og svært solid. Trolig var den et vel så godt våpen som en sabel, ettersom et rapp over ryggen ville være nok til å stoppe en ulv. Stavene var også gjerne utstyrt med en jernspiss. En forklaring som har kommet inn i sagnet er at ulvene stakk av med staven.[14] Dette ser ut til å være en bortforklaring; noen har kommet med en innvending, og så har man fortalt sagnet litt annerledes neste gang.

Ulveforskere er skeptiske til sagnet, og mener det er diktning. Det utelukkes allikevel ikke helt at han under visse omstendigheter kan ha blitt drept av ulv. Fyll er en mulighet, men også at han hadda skada seg og dermed var et lett bytte.[15]

Anders Solli, dateringa og det fysiske landskapet

Den eldste kirkeboka for Leksvik starter i 1717, så der er det ikke mulighet for å finne spor etter Anders.

Det er ikke mulig å bekrefte at en Anders Solli levde i Leksvik i 1612. Ingen av Solli-brukene er nevnt i listene for landskatten i 1610, i motsetning til nabogården Gangstad. I 1625 dukker Sollia opp med flere brukere. Med flere bruk i 1626 er det rimelig å anta at minst ett bruk fantes allerede tidlig på 1600-tallet eller tidligere. At den ikke er med i 1610 kan skyldes at den var en nylig rydda ødegård, som da var unntatt fra skattekrav. Store-Sollia ble i 1626 drevet av «Enchenn Sollien». I teorien kunne dette være enka etter Anders Solli. Det er tvilsomt om ei enke ville ha sittet alene med et bruk i hele fjorten år på denne tida, men ikke umulig[16] Skattelistene utelukker dermed ikke at historien kan være sann.

Et problem med enketeorien er sagnet om Sigrid. Det at sagnet sier at de var forlovet utelukker ikke at de kan ha vært gift; det kan være en forvirring med det gamle begrepet trolovelse, som i praksis var ekteskapsinngåelse i kirka. Sagnet forteller at hun døde kort tid etter, hvilket jo utelukker at hun kan ha stått i skattelister fjorten år senere. Men dette utelukker ikke at det er sagnet om Sigrid som er galt, og at hun levde videre. Sorgreaksjonen som beskrives kan i så fall ha ført til at hun valgte å ikke gifte seg igjen.

I noen av variantene fortelles det som nevnt at han skulle overnatte i Dalbygda. Gårdene som nevnes er Tetli og Moan. Begge disse gårdene er nevnt i kilder fra 1500-tallet, og eksisterte altså i 1612.[17]

Historien om at det var løytnant Ellef Tetli som beordra Anders til kirka er et svakt punkt i historia. Rett nok var det i 1610 en «Olluff theetlid» på gården, og Oluf og Ellef kan ha gått om hverandre som navneformer. Men ingenting tyder på at han var løytnant. Vi kjenner derimot til «Ellef Thetlien» som dukker opp i regnskaper mellom 1664 og 1671, og det er mer sannsynlig at han var løytnant. Dette medfører at historien om Anders må flyttes til 1660-åra eller senere. Da begynner vi å få mer oversikt over hvem som bodde på Solli-brukene, og der finnes det ingen Anders.[18] Koblinga til Ellef Tetli gjør altså historien mindre sannsynlig, og kan ikke kombineres med opplysningene om enka på Sollia.

Det har kommet innvendinger mot at han var soldat i 1612, ettersom Norge på det tidspunkt ikke hadde noen organisert hærordning. Men det fantes en bondevæpning, som sist var lovfesta i 1604. Året 1612 er litt spesielt i denne sammenheng: Det var ufredstid – Skottetoget fant sted samme år, og vi vet at det også i Trøndelag var skotske leiesoldater det året.Skottetoget På den ene side betyr dette at det er sannsynlig at det fantes en soldat i bygda på den tid; på den annen side er det ikke unaturlig at et soldatsagn knyttes til nettopp et kjent ufredsår.[19]

Her kommer vi tilbake til sabelen som henger i kirka. Den skal altså ha tilhørt Anders Solli, og ha frosset fast slik at han ikke kunne forsvare seg. Dersom Anders levde i 1612 og var bondevæpninga skulle ha ha en tessak. Dersom han skulle til parade ved kirken måtte han ha den med seg; et viktig element ved parader var at man viste at man hadde det utstyret loven foreskrev. Problemet med våpenet som henger i kirka er at det ikke er en tessak, men en kårde. Den er svenskprodusert, modell 1685, og kalles en kommisvärja. Dette bekreftes av et fabrikkstempel fra Vira Brug i Sverige. Slike kårder finnes det en del av, men våpenet i Leksvik har en av de best bevarte slirene som er kjent. Trolig stammer det fra Armfeldts felttog i 1718, da en svensk hær led store tap under uvær på fjellet. I mange år etter kunne man finne våpen og utstyr på heiene etter Armfeldts armé. Det er altså helt utelukket at det er en forbindelse mellom våpenet fra 1685 og en person som døde i 1612. Tradisjonen om at dette var Anders Sollis sabel kan ikke spores lenger tilbake enn 1929, da den ble lånt ut av Inderøy bygdemuseum for å skjære over snora under avduking av bautaen. Om det da lå en eldre tradisjon bak som førte til at man ba om å få låne akkurat dette våpenet er ikke kjent, men det finnes ikke noen indikasjoner på at det er tilfelle.[20] I jubileumsboka for Leksvik kirke sies det at sverdet «etter tradisjonen skal ha tilhørt soldaten Anders Solli», uten at det er angitt om tradisjonen er gammel eller ny.[21]

Konklusjonen må bli at en Anders Solli kan ha levd (og dødd) i 1612, og at han kan ha vært soldat. Men han kan ikke knyttes til Ellef Tetli (da måtte han ha levd senere), og han kan ikke ha eid sabelen i kirka (som er av senere dato og svensk).

Referanser

  1. ↑ Furseth 2005: 192.
  2. ↑ Johnsen 1980.
  3. ↑ Steen 1981.
  4. ↑ Jf. Trana 2017.
  5. ↑ Johnsen 1980: 240.
  6. ↑ Johnsen 1980: 251.
  7. ↑ Johnsen 1980: 247.
  8. ↑ Skattematrikkelen 1647: 80.
  9. ↑ Johnsen 1980: 272.
  10. ↑ Johnsen 1980: 246.
  11. ↑ Johnsen 1980: 259.
  12. ↑ Jf. Furseth 2005: 192.
  13. ↑ Johnsen 1980: 259–260.
  14. ↑ Johnsen 1980: 260.
  15. ↑ Johnsen 1980: 260.
  16. ↑ Johnsen 1980: 261.
  17. ↑ Johnsen 1980: 262.
  18. ↑ Johnsen 1980: 262.
  19. ↑ Johnsen 1980: 262.
  20. ↑ Johnsen 1980: 263.
  21. ↑ Rian 1970: 45.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sagnet_om_ulvedrapet_i_Leksvik_1612&oldid=2112382»