Skogsvingel i Østfold
Skogsvingel er en hjemlig art i noe mer artsrik skog under marin grense i Østfold.
| Skogsvingel | |
|---|---|
| Drymochloa sylvatica (Pollich) Holub | |
| Grasfamilien | |
| Kart og graf oppdatert: | 5.11.2023 |
| |
| 23 av 228 5x5 km-ruter | |
| |
| 33 av 4682 km-ruter | |
| 68 av 445009 0,1 km-ruter | |
| Først funnet: | 1949 |
| Sist funnet: | 2024 |
Hyppighet og utbredelse
Skogsvingel er en hjemlig art som er sjelden i 5x5 km-skalaen og sjelden - spredt i 1x1 km-skalaen med vestlig tyngdepunkt[1]. Arten finnes hist og her fra langs Iddefjorden i sør til Gaupsteinsmarka, Hobøl i Indre Østfold og sør i Marker i øst. De aller fleste funn er under marin grense[2]. De rikeste populasjonene finnes kanskje i og omkring Rambergåsen på Jeløya i Moss. Arten er hyppigst i Bohuslän langs vest- og sørsiden av Iddefjorden[3], mens den er knapt funnet på Østfold-siden fordi den muligens er oversett.
Økologi
Skogsvingel vokser både i tørre, steinete/berglendte/rasmark i blandings- og edelløvskog og ofte på litt mer basisk grunn. Den finnes også i noe fuktig ravineskog.
Oppdagelseshistorikk
Skogsvingel ble først samlet på Knekterød, Idd 12. juni 1949 av Ralph Tambs Lyche[4]. Arten er først omtalt i litteraturen angitt på utbredelseskart fra Idd og Moss av Knut Fægri i 1960[5].
Utviklingstrekk, endringer i tid og rom
Det er få observerte endringer i utbredelsen av skogsvingel i Bohuslän mellom 1940-åra og 2000-åra[3]. Mest sannsynlig gjelder dette også for Østfold. Den er gjort flere funn på nye lokaliteter av arten etter år 2000, men da gjerne i områder som er lite kartlagt tidligere.
Forvaltningsstatus
Skogsvingel er vurdert som livskraftig (LC) i Norge[6]. I 1992 ble arten vurdert som "hensynskrevende" i Østfold[7]. Arten er funnet mange steder og noen nye steder de siste årene og er kanskje ikke i tilbakegang. Det plantes trolig heller ikke tette granplantinger på mange av de steinete lokalitetene som den evt. ikke ville tålt. Der det er ravineskog er granplantefelt en trussel. Alle forekomstene finnes i 2025 utenfor verneområder med unntak av Rambergåsen naturreservat, Moss. Under tvil foreslås den som nær truet (NT) i Østfold i forhold til alternativet livskraftig (LC).
Kommentarer
Jan Ingar I. Båtvik skrev i 1992 en grundig status over skogsvingel i Østfold[8].
Kilder og litteratur
- ↑ Stabbetorp, Odd. Skogsvingel i Østfold, kart, grafer og nøkkeltall. Nettsiden Østfoldbotanikk.
- ↑ Artsdatabanken. Skogsvingel i Østfold (grense 2019), historisk utbredelse pr. dato. Nettsiden Artskart.
- ↑ 3,0 3,1 Blomgren, Evastina, Eva Falk & Birgitta Herloff (red.) 2011. Bohusläns Flora. - Föreningen Bohusläns Flora, 731 s.
- ↑ Lyche, Ralph Tambs 1949. Herbarieark digitalt på GBIF.
- ↑ Fægri, Knut 1960. Coast plants. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. Vol. I. - Oslo. 134 s. + LIV kart.
- ↑ Artsdatabankens ekspertkomité, rødlistede karplanter. Vurdering av skogsvingel Drymochloa sylvatica for Norge. Rødlista, siste versjon. Nettside hos Artsdatabanken.
- ↑ Båtvik, Jan Ingar I. 1992. Sjeldne, sårbare og hensynskrevende karplanter i Østfold. - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen rapport 6-1992: 1-261. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Båtvik, Jan Ingar I. 1992. Sjeldne, sårbare og hensynskrevende karplanter i Østfold. - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen rapport 6-1992: 1-261. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Eksterne lenker
- Skogsvingel hos Store norske leksikon
- Skogsvingel hos Artsdatabanken