Syrdal

Gården Syrdal ligger i nåværende Lindesnes kommune og i utskiftingen av 1864 beskrives de nåværende grensene mot Åvik, Svennevik, Lille og Store Opshus. Øyene og holmene på vestsida av innløpet til Syrdalsfjorden er stort sett også en del av gården.

Syrdal
Sted:	Sør-Audnedal
Fylke:	Agder
Kommune:	Lindesnes
Gnr.:	431
Postnummer:	4520

Navnet Syrdal kommer ifølge Oluf Rygh av det gammelnorske "Syrudalr". Han mener verbet "syra" skal bety væske som pipler frem og ha sammenheng med bekk , og det kan jo strengt tatt passe ganske bra.

Fra riktig gammelt av

Det er registrert flere funn som dokumenterer at det har vært folk lenge på Syrdal.

Rett innforbi Langvika, ved Seilskjeran, har riksantikvaren påvist et bosetnings- eller aktivitetsområde som dateres tilbake til steinalderen. Det er funnet tilsammen 104 stykker av flint, derav en tverrpil. Litt lenger nord, nedenfor det nye renseanlegget, ble det funnet en annen steinalderlokalitet. Her ble det også funnet av del av kokepotte som sannsynligvis er fra middelalderen.

• 

  Bosetningsområde ved Seilskjeran

• 

  Steinalderlokalitet ved renseanlegget

Både i bunnen av Raudhove og i Skoftevika er det registrert gravminner fra bronsealder, begge plasser er plassert ved sjøen.

Moderne tid

Den 09/06 1435 kunngjorde to lagrettemenn at Thorgils Styrmerssön erkjente å ha solgt Svinör, Skarvøy, Hammerøy og Olafsøy til Askel Thorsteinssön og at han hadde fått betaling for dette.

Allerede 27/01 1484 erkjennes det igjen at Finn Thorlakssön og hans svigermor Aasa Hugesdatter har mottatt betaling av Thorgils Anundssön for Svinør, Hammerøy, Skarvøy og Olafsøy, som Aasas ektefelle Thorstein Askelssön hadde solgt Thorgils . Thorgild var da sønn til Aksel, som i 1435 hadde kjøpt øyene, og solgte det nå videre til Thorgils Anundssøn, som nok eide Syrdal på dette tidspubnktet og dette er etter all sannsynlighet den eldste skriftlige kilden som direkte er knyttet til Syrdal.

Tidsmessig befinner vi oss i senmiddelalderen mellom svartedauden i 1350 og reformasjonen i 1536. Fra norgeshistorien vet vi at perioden frem til svartedauden var preget av stor befolkningsvekst, noe som førte til at de gamle gårdene ble delt i stadig mindre bruk og at nye områder ble ryddet til bosetning og åkerdrift. Epidemiene reduserte imidlertid befolkningen til halvparten og i mange kyststrøk ble befolkningen mer eller mindre helt utradert. Dette førte til at de minst produktive gårdene, som var blitt anlagt som følge av den tidligere befolkningsveksten, ble forlatt til fordel for de eldre, mer lettdrevne og produktive gårdene. Som en følge av dette rådde det ofte uenighet om eiendoms og odelsrett til disse gårdene.

På begynnelsen av 1500-tallet bodde sønnen til Torgild, Anund Torgildssøn og kona, på Syrdal. De eide tilsynelatende gården alene, selv om størrelsen på gården nok var noe mindre enn senere og likheten med dagens Syrdal ikke nødvendigvis var så stor. Normann Syrdal (f.1914) fortalte at "de gamle samla seg der oppe for å kunne verne seg". Han siktet til at husene tidligere var samlet i et klyngetun i øvregarden, noe som står i sterk kontrast til dagens spredte bebyggelse. Vi vet ikke noe om hva slags bygninger dette var, men Torbjørn Låg skriver i "Agders historie" at det i tidligere tider var vanlig med langhus som samlet mennesker og dyr under samme tak. Det ble i høymiddelalderen mer vanlig med mindre, differensierte hus. Vi kan se for oss et klyngetun bestående av en og etterhvert flere stover, eldhus til matlaging, bur til oppbevaring av mat og verdisaker, samt forskjellige uthus. Smifjedt, den lille fjellnabben rett sør for leet i toppen av Ligåda, vitner om dette. Låg har også en prinsippskisse over en middelaldergård, som forklarer hvordan en gård som Syrdal kan ha sett ut. Tunet ble normalt plassert høyt i terrenget og plassert umiddelbart i nærheten av Storåkeren. I utskiftingen kalles jordet sør for øvregården for "Øvregaardens storager", så det skulle stemme. Denne åkeren ble nok spadd med håndmakt og gjødslet med verdifull gjødsel. Rett sør for den fruktbare og lettdrevne storåkeren finner vi Skoftevollen, hvor voll er et annet ord for eng. Fra tunet gikk Ligåda som vei ned til utmark og Syrdalsstranda, som i all tid har vært viktig for samferdsel og fiske.

Før Anund døde, gav han halvparten av Syrdal til Værne kloster i Østfold og halvparten til sin navnløse kone. Hva som fikk Anund til å gi halvparten av det han eide til et Johanittisk kloster vet vi ikke. Men ettersom Johanitterordenen på Verne kloster drev et hospital og er det nærliggende å lure på om gaven har hatt sammenheng med sykdom eller annen elendighet. Anund døde mens enka ennå var ung nok til å gifte seg igjen og det ser heller ikke ut som om Anund og kona hadde barn som vokste opp, ettersom ingen barn er nevnt i den påfølgende striden om odelen til Syrdal. Frasen om at "når mynten i kassen klinger, sjelen gjennom skjærsilden springer" tros være kjent for de fleste.

Når halvparten av gården ble gitt bort til et kloster, innebar imidlertid ikke det at munker drev halve gården eller solgte den til andre. Normalt betydde det at brukeren av gården måtte svare en årlig skyld, eller leie, til eieren av den del av gården han ikke eide selv.

Etter Anunds død klagede Thorstein Sigurdssön og Björn Arnbjörnssön, Anunds tidligere svogre, i 1517 gaven inn til lagretten ettersom deres ektefeller ikke hadde fått noen arv etter broren Anund. En lagmann og tre lagrettsmenn dømte den 20.juni 1517 Anunds gave til sin daværende kone som ugyldig og tilkjente Thorstein og Bjørn halvparten av Syrdal, mot at de betalte Anunds enke, som nå er Sigurds hustru, 2 mark gull. Det står ingenting om den halvparten som i sin tid ble gitt til Verne kloster, så vi må anta at denne ikke ble bestridt.

I1436 erkjente Arne Björnssön, at han med sin Hustru Ranveig Thorolfsdatters og deres Sön Thorolfs samtykke, hadde solgt 8 måned-madsbol i Skoftevik i Spangereids Sogn til Anund Aslakssön og motatt betaling for dette. Anund hadde dessuten frelst en teig i samme gård, som Einar Thorolfssön solgte ham, og for alt dette stilt gården Ramsland i sikkerhet .Et månedsmatbol var i seinmiddelalderen en måleenhet på landskyld og tilsvarte i sin tid verdien av mat en mann i leidgangsferd måtte uttyres med. Månadsbolet ble gjerne oppgitt i en laup smør (15,4kg), 1/3 skippund mel (ca 50 kg) eller en våg fisk. Ettersom salige Anund samtidig løste ut ytterligere en teig i Skoftevika, kan vi anta at gården kanskje tilsvarte 10 månedsmatbol, som i såfall tilsvarer en årlig skatt på 154 kg smør. Torbjørn Låg anslår i Agders historie 800 - 1350. at landskylda utgjorde mellom 1/5 og 1/6 av bruttoproduksjonen på gården. Da vil en gård på 10 månedsmatsbol kunne ha hatt en produksjon på 400 kg smør og 3500 kg korn, noe som med 25-30 kg smør produsert pr dyr tilsvarer 14 kyr og 30 mål åker (5,5 fold). Dette må selvsagt nærmest anses som et tankeeksperiment med mange usikkerhetsmomenter, men uansett tyder eksempelet på at Skoftevika må ha vært en en gård med en betydelig størrelse.

Opplysningen om at han satte nettopp Ramsland i pant, er litt artig. De gamle snakket om "Syrdalskongen", en mann som skulle ha vært en storkar som eide land mellom Syrdal og Ramsland. Ågot Gulbrandsen refererer i Svinørboka også til dette. Her skriver hun at kongen av Syrdal i følge sagnet skal ha eid all grunn mellom Narvesundet og Ramsland i perioden etter svartedauden. Sagn er nå heller kleine som kilder, men en kjerne av sannhet finnes gjerne. Ettersom 1436 ikke er all verdens tid etter svartedødens slutt rundt 1350 og Anund Aslaksøn bevislig hadde eiendom både i Skoftevika og på Ramsland er det mulig å tenke seg at han var den opprinnelige Syrdalskongen som vi har hørt om.

På motsatt kant, mot Opshus, ser det ut som om det har vært to gårder til. Kildene her er betydelig tynnere og begrenser seg til en grensegang som ble foretatt den 09/08 1550 mellom gårdene Opshus og Rofsvik, der eierene Olaf Thomassøn og Thjodgeir Herleikssøn kom overens om grensene. Dette må dreie seg om Russevika, som etter alt å dømme var en av ødegårdene under Syrdal. Sannsynligvis var Lille Opshud også en ødegård under Syrdal på denne tida, ettersom de remses opp i et senere skifte.

Den 16/05 1527 er det på ny bråk om hvem som har nærmest odel på Syrdal. Thore Gunnarsson og Anund Hugessøn tilkjennes nå Syrdal, ettersom flere har vitnet på at Thores hustrud Steinvor Olavsdatter har nærmere odel enn Thorstein og Bjørn som ble tilkjent Syrdal i 1517. Nå skal Bjørn og Thorolf erstattes med 5 mark gull for Syrdal. Ettersom 5 er i overkant av det dobbelte av 2, og det i dommen ikke nevnes noe om Verne kloster, er det naturlig å anta at det nå er snakk om hele gården. Den 25/04 1528 bregener en lagmann på Agdesiden og 5 lagrettsmenn det beløpet som Bjørn Arnbjørnssøn, samt Thorolf Thorsteinssøn og hans brødre, skal få av Thore Gunnarssøn og Anund Hugessøn for bl.a. Syrdal og Svinør etter dommen i 1527.

Olaf Thomassøn (- ca 1570)

I 1544 selges Syrdal videre, nå til Olaf Thomassøn fra Landøy i Mandal. Den 13/01 selger først to av Thore Gunnarsøns sønner, Asbjørn og Gunnar, den del som deres far eide av gården Syrdal, med underliggende ødegårder til Olaf Thomassøn.. Litt senere på året, den 03/06, selger også den tredje broren, Egil Thoresen, sin del av Syrdal til samme Olaf. Det er nærliggende å tro at han overtar resten av gården av Steinvor Olavsdatter, Thore Gunnarson sin kone, som sannynligvis er hans tante?

Området rundt Russevika har imidlertid ikke vært en del av Syrdalsgården på dette tidspunktet, men har snarere utgjort den søndre delen av nabogården Store Opshus. I sånn omtrentlig 1430-40 ble det nemlig satt opp brev der Tord Bonde solgte nedre halvpart i Opshus til Aslak Olavson og fikk betaling for det. Den 09/08 1550 kom Olaf Thomassnø som eier av Rofsvik til enighet med eieren av Opshus om grensen mellom gårdene i en dom og Russevika har siden dette vært en integret del av Syrdalsgården.

Videre vet vi at Anund og broren Haarek Hugessøn, sammen med Olaf Thomassøn, den 12/02 1535 kjøper hele gården Skoftevig av Asbjørn Jørundssøn på hans egne, hans fars og hans bror, Nils, sine vegne.

Hvordan fordelingen av Skoftevika ble gjort mellom de tre eierene står det ikke noenting om, og når Skoftevika nevnes senere står det ingenting om andre eiere enn Olaf sine etterkommere.

I følge et sagn gjengitt i samlingen Norske sagn av Andreas Faye i 1833 kan vi lese:

"En bondemann fra gården Syrdal som var ute og fisket på Svinørfjorden, ble høyt forbauset over å se sin avgud komme flytende til seg på vannet. Han tok straks bildet bildet opp og brakte det i stillhet hjem, der han beholdt det i hemmelighet i lang tid før han bekjente det for presten. Noen skal også ha det til at det var av gull, men at det fløt på grunn av sin hellighet"..

For alle som har sett statuen av Peder Claussøn Friis der han kaster helgenstatuer i elva er det nærliggende å forstå hva slags forgylte helgenbilder som kom flytende ned Audnaelva. Det er også viktig å merke seg at bondemanen fra Syrdal så nettopp sin avgud komme flytende. Som kjent var Olav den Hellige en sentral norsk helgen før reformasjonen og det er derfor nærliggende at det var nettopp en Olav som var bondemannen fra Syrdal. Dette innebærer imidlertid at det ikke var Peder Claussøn Friis (1545-1614) som rensket Valle kirke for helgenbilder, men snarere faren sogneprest i samme kirke Claus Torolvsson Friis (død 1566). Gustav Storm hevder i artikkelen om Peder Claus og hans skrifter fra 1881 at dette skyldes at prost Jens Saxe (død 1812) i Valle kirke som samlet og skrev ned en del eldre sagn, knyttet alle sagn til enten Peder Claussøn Friis eller hans etterfølger Hans Jørgenssøn, rett og slett fordi han ikke visste om eldre prester i Valle..

Etter at Olaf Thomassøn døde var det den 21/06 1570 arveskiftet mellom sønnene Thomas, Thorgeir og Gest Olafssønner. Fire lagrettsmenn av Lister len bevitner at de har vært til stede og at jordegodset på Syrdal og Landøy ble delt slik at gården Syrdal tilfalt Thomas og Thorgeir, mens Gest fikk Landøy i Mandal der Olaf opprinnelig kom fra. Thomas og Thorgeir skulle riktignok eie en hud på Landøy, men Gest og hans etterkommere skulle ha rett til å leie denne..

Torgier Syrdall betalte i 1594 den såkalte Akershusskatten på 30 danske shilling (? xxx SS dannshe), som alle fullgårder skulle svare.I Kristian Fjeldskårs oversikt over akershusskatten er Torgier Syrdal oppgitt å ha betalt 1,98 i skatt.

"Tomas Olafsson på Syrdal i Sør-Audnedal. Toomus Olaffsson beseglet 14/9-1548 et kjøpebrev på ødegården Østre Try i Søgne sogn (DN VIII nr. 792, Kvåvig i Å sogn, Lyngdal). tomesz olaffzøn utstedte 26/5-1554, som nr. 1 av 3 svorne lagrettemenn i Audnedal, vitnemål om skifte av jordegods mellom seks søsken, alle barn av Hårek [Hugesson på Eigeland] (DN XXI nr. 999, Eigeland i Sør-Audnedal). Tomas Olafszon paa Siirdall vitnet 15/2-1557 på tinget på Foss om hva Tjodgeir Gunnarsson og Trond Torkildsson på Rødberg hadde sagt (DN VI nr. 789, Foss i Sør-Audnedal). Tomas var sønn av Olaf Tomasson, og bror til den Torgeir Olafsson på Syrdal som 15/2-1557 vitnet sammen med Tomas".

"Torgeir Olafsson på Syrdal i Sør-Audnedal. Tomas Olafszon paa Siirdall, Torgier Olaffszonn i samestedt, vitnet 15/2-1557 på tinget på Foss om hva Tjodgeir Gunnarsson og Trond Torkildsson på Rødberg hadde sagt (DN VI nr. 789, Foss i Sør-Audnedal). Torgeir var sønn av Olaf Tomasson på Syrdal og bror til Tomas Olafsson sammesteds".

Denne parten i Landøy fører til en senere krangel om lakserett og fra rettssaken om dette i 1655 blir skiftet fra 1602 mellom Torgeir Olafsøn og hans brødres barn ved navn Gjest Thomassøn, Gieru Matz og Tolleif på deres kvinders vegne ved navn Stevor Ingeborg og Barbra Gestisdattror lagt fram.. I forum på internett diskuteres det mye, deriblant også denne omtalte rettssaken i 1655 og jeg lener meg i det følgende på Kristian Fjeldskaard sitt sammendrag på arkivverkets forum.. Torgeir og sønnen Olaf fikk i 1602 (eller var det 1604? De lærde strides) halvparten av Syrdal, med halvparten i Lille Opshus og Skoftevik, samt en tredjepart i Gaasesten. De fikk også halvparten av alle de støene som til forne Syrdal som Torgeir tidligere var blitt tilbudt av sin bror Tomas. Hva dette dreide seg om forstår jeg ikke helt, men ettersom Svinør og øyene ikke er nevnt slik de pleier, kan det kanskje dreie seg om dem? Torgeirs avdøde bror hadde tatt søsteren Stenvor på sin part. Hvorfor dette nevnes forstår jeg ikke, ettersom det virker som om han, og senere sønnen Gjest, fikk nøyaktig det samme som Torgeir, nemlig halvparten i Syrdal, halvparten i lille Obshus, halvparten i Skoffthevig og tredjeparten i Gaasestein og halvparten i alle de støe? som ligger til forne Syrdal. Den tredje broren, Gjest på Landøy, fikk tilsynelatende tre døtre. Mennene deres Gieru, Matz og Tolleif fikk på deres quinders vegne alt Landøen med sine tilliggelser. Det nevnes da ikke noe om den huden med leie som Gest skulle betale brødrene på Syrdal. Stø etc, sannsynligvis knyttet til Langøy, skulle Torgeir, Giest og deres svogringer bruke når de selv vil.

Olaf Thorgeirsøn og Gjest Thomassøn

Dette innebærer altså at Syrdal, med halvparten av Lille Opshus, Skoftevika, Svinør og øyene i 1602 ble delt mellom to fettere, Olav Thorgeirsøn og Gjest Thomassøn (Maritte Thomasdatter?) som var sønner til henholdsvis Thorgeir og Thomas som arvet hver sin halvdel av Syrdal i 1570.De arvet også hver sin tredjepart av Gåsestein og rettigheter på Landøy.

Samtidig som dette skjedde var det endringer i forvaltingen av Lister len som tidligere var blitt styrt fra Bergenhus. Lister len ble nå overført til Nedenes len, som fra før omfattet Mandal, Nedenes og det såkalte Råbyggelaget. Peder Grubbe til Aalstrup, som siden 1597 hadde vært lensherre i Nedenes Len, beholdt som normalt 1/5 av det han krevde inn av avgifter og skatter til kronen. Men dette kan ha ført til at han ble i overkant nidkjær på å kreve inn skatter og allerede året etter innsettelsen klagde bøndene i Mandal og Nedenes på ham.

Allerede i 1603, året etter at Lister blir overført til Nedenes, klager også listerbøndene på Peder Grubbe. Deres første klagepunkt går på at det er innført en ny Ledningeskatt, som enkelt sagt innebar at vernepliktige slapp verneplikt mot å betale en spesiell skatt. Denne skatten var vedtatt på Herredagen i 1599, så her kom bøndene ingen vei. På anklagene om at lensherren forlangte forkjøpsrett og selv bestemte prisen på fisk, at han innførte "ægt til hver Fogedgaard" og krevde urettferdig skatt av strdansittere og ødegårdsmenn, fikk bøndene imidlertid medhold. Dette førte til et dårlig forhold mellom lensherren og bøndene, som i 1604 igjen klagde på lensherren sin til herredagen i Bergen. Nå anklager de Peder Grubbe for å vilkårlig ha hevet landskylden for flere gårder og å ha "straffet paa Livet en Kvinde, hvis Mand havde taget Kongens Vraggods".

Samtidig anklager Peder Grubbe listerbøndene for oppvigleri, særlig 4 listerbønder som på skattetinget "havde gjort Vanskeligheder ved at betale Ledingen og siden havde holdt Møder om at faa istand Klager til Kongen". De fire bøndene som den 9. juli 1604 måtte møte i Bergen var Thore Logh, Trond Myscheland, Bjørn Nackestad og Oluff (Thorgeisøn) Syrdall. De gjensidige anklagene er omfattende og dommen er lang og omfangsrik. Kjennelsen er imidlertid kort og frikjenner listerbøndene: "...bønder på Lister bør for den sagk og tiltale kvitt og angerløse være".

Det er lett å la seg imponere over at fire bønder fra Lister tar opp kampen mot en mektig lensherre fra en dansk adelsslekt på egne og andre Listerbønders vegne. Noe av bakgrunnen kan være nettopp "vår" Olaf, som hadde slekt på Landøy i Mandal der de klagde på Grubbe allerede i 1598. En viktig årsak til at det gikk så bra som det gjorde var nok likevel presten i valle kirke, den berømte og , bokstavelig talt, sagnomsuste Peder Clausen Friis. Han ble også anklaget av Peder Grubbe på det samme herremøtet i Bergen for det man kan kalle tjenesteforsømmelser og til og med drap. Ettersom presten var godt forberedt og blant annet kunne bevise at det angivelige drapsofferet faktisk levde lenge etter at han skulle ha blitt drept, ble han i det store og hele frikjent for Grubbes anklager. En av grunnene til at Grubbe anklaget Friis kan ha vært at han, som lese og skrivekyndig prest, har bistått de fire listerbøndene i deres opprør mot lensherren. Peder Grubbe ble ved utgangen av regnskapsåret i mai 1605 fjernet fra sine verv.

I 1610 møtte Gjest Thomassøn (ikke olaf slik det står i bygdeboka), sammen med lensmann Enner Christiansen og Gammel Fasseland, på kongehyllingen i Akershus i 1610.. Christian, 7 år gammel og prins av Danmark , ble da hyllet som tronfølger. Han var eldste sønn til den mer kjente Christian quart .

Thamas har opptrådt som tollfogd på kongens vegne. For årene 1564 og 1565 kunngjorde Jens Riiber den 30. oktober, fogd over Lister len, at Tommes Syrdal får kvitt og fri for all den kongelige toll han hadde oppebåret på kongens vegne. Også den 12. november 1566 er det bevart en tilsvarende kvittering, denne gangen signert Hans Villumssen.

I odelsmantallet fra 1624 er Syrdal oppgitt som fullgård på 4 Huder, men dette inkluderer Lille Opshus og en ødegård. Om ødegården er Lille Opshus eller en annen plass står det ikke noe om. Olaf og Gjest eier 1 og 1/2 hud, samt 8 engelsk hver, mens Capitelet i Stavanger eier 3 engelsk.

Gjest er fremdeles oppført med 6 1/2 engelsk på Gåsestein, mens de to andre eierandelene hører til Anders på Lille Opshus og Valle Prestebohl . Olaf skal til gjengjeld eie en hel hud på gården Føriland i Hauge.