Tømmervik (Hamarøy gnr. 251)

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Tømmervik ligger lengst nord i Tysfjord, på Hellmofjordens østlige side, hvor den strekker seg fra Hestnes i nord til gården Nordbukta i sør.

Tømmervik (lulesamisk: Ibboluokta)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	251

Navnet Tømmervik kan utledes fra lokale forhold, hvor det innerst i vika innenfor Tømmervikodden finnes tømmerskog. Gårdsnavnet gir trolig en god pekepinn på eiendommens utnyttelse før plassen fikk permanent bosetning.

Jordsmonnet i Tømmervik består av mineraljord fra isavleiringer på tidligere havbunn, med delvis sterke innslag av organisk jord. Dette gir plassen middels til høy bonitet.

Tømmervik i de eldste tider

Hellemofjordens geografi og naturgitte knapphet på ressurser dannet ikke noe grunnlag for permanent bosetting før på 1700-tallet. Før denne tid ble ressursene utnyttet fra Helland, hvor den gamle Sjidaen hadde et av sine hovedseter. Fjorden for øvrig var å regne for ubebodd. Så var også tilfellet for Tømmervik, hvor vi ikke kan regne med at det eksisterte noen permanent bosetning før år 1600. Den åpenbare mangelen på kilder overlater oss til tolkninger, men i nyere tradisjoner blir halvøya mellom Hellemofjorden og Grunnfjorden antatt å ha blitt benyttet som sommerbeite for reindrifta i Hellemo-området. Jorda ble trolig ryddet en gang rundt 1610 av Erland Lauridzen, som vi i 1612 finner oppført som bruker i ”Thimmeruigen”. To år senere var gården overtatt av Erick Niellsenn. Om de første brukerne var bumenn eller av sjøsamisk opp-rinnelse vet vi ikke, men etter 1616 fikk Tømmervik status som kongens jord. Dette forteller oss at Olluff Guldbrandzenn, som nå dyrket jorda, må ha vært bumann. Olluff ble dermed den første ikke-samiske brukeren av en gård i de indre delene av Tysfjord. Ei forklaring på denne ekspansjonen innover i fjorden kan forklares med at Europa var inne i en urolig fase. Religionskrigene, som går under navnet ”30-årskrigen”, kneblet store deler av europeisk eksportindustri. De norske bosetterne i den ytre delen av Tysfjord, som i stor grad livnærte seg av fiske og tørrfiskeksport, måtte derfor se seg om etter alternative driftsformer. For Olluff Guldbrandzen var oppdyrking av finnejorda i Hellemofjorden et foretrukket alternativ. Jordeboka over kongens eiendom forteller at Olluff drev Tømmervik fra om lag 1616 til midten av 1640-tallet.

Tilbakeføring til finneodelsystemet

Etter at Olluff Guldbrandzens epoke i Tømmervik tok slutt, lå jorda trolig øde fram til starten av 1650-tallet. Den ble nå overtatt av Niels Olsen, som var av samisk opprinnelse. Fra leilendingmanntallet i 1653 finner vi at gården ble taksert til 1 pund, mens det samme manntallet satte gårdens verdi til ½ pund i 1659. Landkommisjonens gjennomgang av kronens eiendom i 1661 slo fast at Tømmervik var kongen tilhørende. Dette var en konsekvens av Olluff Guldbrandzens overtakelse av gården i 1616. Da gården ikke lenger ble benyttet av en samisk oppsitter falt de gamle eiendomsrettighetene bort. Statlig inndraging av gamle samiske rettigheter var den overordnede utviklinga i Nord-Norge mellom 1600 og 1780. I Tømmervik skulle statusen som krongods bli omgjort mellom 1661 og 1667, hvor Niels Olsen ble regnet for oppsitter av finnejord. Ei slik tilbakeføring av de gamle finneodel-rettighetene er ikke registrert andre steder i landet. De fire andre gårdene hvor dette forekom ligger alle i Tysfjorden. Dette forteller oss at finneodelsystemet sto sterkere i Salten fogderi enn i resten av landsdelen, noe som trolig har sammenheng med de store samiske bosetningene i Tysfjord og Ofoten.

Tømmervik i årene 1660-1730

Matrikkelarbeidet for 1667 forteller at Tømmervik var benyttet av 2 oppsittere. Gårdpartene Ytter og Midt Tømeruig var bosatt av Niels Olsen, som hadde drevet plassen siden 1650-tallet. Om gården blir det notert at den kan så ½ tønne korn, og holde 4 kyr, 2 kalver, 9 sauer og 9 geiter. Herav ble jordavgifta foreslått til ½ våg fisk. I 1667 blir også Lille Tømeruig [Kjelomi] nevnt i matrikkelen. Denne gårdparten var bebodd av Elias Guttormsen. Plassen var en liten gress-rydning, som ble bygslet mot 6 skilling fisk i landskyld.

Til tross for at det i 1667 var to husstander på gården, fikk ikke Tømmervik noen blomstrende utvikling. I 1671 og 1672 lå gården på ny øde, mens enke etter forrige bruker Niels Olsen var oppsitter mellom 1673 og 1678. I 1682 lå plassen igjen øde, og ble ikke tatt i bruk før 1689. De ustabile bosetningene hang trolig sammen med at det fremdeles var mye tilgjengelig jord i Tysfjord, og at gårdens beskaffenheter ikke satte den øverst på rydningsmennenes liste. I 1689 tok Gunder Olsen over drifta. Gunder, som var av samisk opprinnelse, er registrert å ha betalt sjøfinneskatt for både 1691 og 1697, men som brukerne før ham ble han værende i kun en kort periode. Etter 1697 er han ikke nevnt i kildene.

Neste oppsitter i Tømmervik var Joen Reiersen, som drev gårdsbruket mellom ca. 1714 og 1722. Matrikkelen for 1723 opplyser at Joen Reiersen fremdeles var bruker av gården, men på tingene fra 1722 til 1725 blir det opplyst at gården lå øde. I forbindelse med matrikkelarbeidet ble Tømmervik registrert som ei finnerydning. Om jorda blir det sakt at eiendommen hadde solgang, og at jorda var tørr. Til tross for de tilsynelatende gode forholdene egnet den seg likevel dårlig til korndyrking, og var i tillegg noe tungvunden. Det ble derfor anslått at man kunne så 1 tønne blandkorn og høste 7 lass høy. Av husdyr regnet man seg fram til at eiendommen kunne holde 3 kyr, 1 kalv og 12 sauer. På bakgrunn av gårdens muligheter ble den foreslått taksert til 1 pund og 12 skilling. Dette forslaget ble aldri tatt til følge, så Tømmervik skulle beholde landskylda på 1 pund fram til skyldsettinga av gården i 1761. En vesentlig årsak til dette var nok at gården forble ubebodd i lange perioder etter 1723. Fram til om lag 1770 finner vi enkelte samiske oppsittere, men disse var kun bosatt i noen få år av gangen.

Tømmervik skyldsettes

Skattemanntallene for årene mellom 1720 og 1770 forteller at de samiske brukerne levde under svært fattige kår. Manglende betalingsevne tvang dem etter tur til å si fra seg kravet til gården. Som beskrevet tidligere førte dette igjen til at Tømmervik ble liggende uten oppsitter. Da prosessen med å skyldsette og innlemme finnerydningene i krongodset tiltok rundt 1760, hadde ikke gården noen oppsitter som kunne gjøre krav på de gamle eiendomsrettighetene. Etter befaringa av Tømmervik den 1. juni 1761, ble eiendommen skyldsatt for 1 pund, og fikk status som kongens gods.

En forlovelse til besvær

Nils Haraldsen f. ca 1712, og kona Inger Nielsdatter var de første brukerne av gården etter skyldsettinga. Da gården ble bygslet hadde de to allerede fire voksne barn; Karen f. 1734, Gullic f. 1738, Nils f. ca.1740, og Solvie f. 1741. Tingbøkene forteller at Nils Haraldsen gikk til sak mot Aane Jonsen Tømmerås, hans kone Mille Nielsdatter og stedatter Beret Østensdatter ved sommertinget i 1770. Bakgrunnen var at Nils’ sønn, Gullic, året før hadde forlovet seg med Beret. I følge vitneforklaringer skal hun ha mottatt festegaven i sine foreldres åsyn, og virket fornøyd med giftemålet. To uker senere lagde derfor Nils og Inger til festeøl. Men da presten kom innover fjorden for å vigsle de to, forsvant Beret, og var ikke til å finne. Gullic og Nils reiste da til Tømmerås for ”å få henne med til presten”. Det viste seg da at verken hun eller foreldrene nå ønsket noen ekteskaps-inngåelse, og far og sønn måtte snu med uforrettet sak. På tinget i 1770 ble det meldt at Gullic nå hadde fått tilbake festegaven sin, og at Beret, ”ingen kjærlighet har for [Gullic], men allerede nu med en annen skal være forlovet”. Utfallet av saken ble at Aane Jonsen og familien hans måtte betale 2 riksdaler i kompensasjon til Nils og Inger for det berammede festeølet. Til tross for at det ikke kom noe ut av forlovelsen til Beret Østensdatter, skulle ikke tilværelsen som ungkar bli langvarig for Gullic Nilsen. Allerede i 1771 ble han gift med Ane Aanesdatter f. 1746, som kom fra Undereide. Sammen fikk de fire barn; Kirsten f. 1773, Niels f. 1775, Jacob f. 1789, og Inger f. 1784.

Private eiere overtar

I løpet av 1790-tallet ble store deler av de tidligere finnerydningene i Mannfjorden og Grunnfjorden solgt til private eiere. Tendensen gikk også igjen i Hellemofjorden, hvor Tømmervik ble kjøpt av Anders Olsen for 37 riksdaler. Anders f. 1767, som til nå hadde bodd på Indre Kjær med kona Marit Paulsdatter, mottok kongeskjøte på eiendommen den 15. april 1795. Om de to noen gang rakk å flytte inn på gården vites ikke, for allerede i 1797 ble bruket bygslet bort til Amund Pedersen f. ca 1771, på livstid. Ved folketellinga i 1801 finner vi dermed to husstander i Tømmervik. Den første besto av Amund Pedersen, kona Ane Gullicsdatter f. ca 1768, hans mor og deres to barn, mens den andre husstanden besto av husmann Gullic Nilsen, kona Ane Aanesdatter og deres eneste gjenlevende datter. Om gårdsdrifta blir det beskrevet at begge brukerne var samiske, og at de levde av jorda.

Rapporten fra arbeidet med jordavgiftmatrikkelen i 1802, beretter at: ”matr.nr. 87, Tømmervig af skyld 1 pd, har 1 opsidder. Da denne gaard har ubetydelig kornavling og middelmaadig fæedrift ansættes den til middelverdien – 33 riksdaler og 32 skilling.” Et interessant aspekt ved registreringa er den gjentagende beskrivelsen av gården som dårlig kornland, som vi også finner i 1661 og 1723. Dette kan være en av de viktigste årsakene til at gården ble liggende øde i lange perioder av de 200 foregående årene. Da poteten for alvor ble innført i den norske bondekosten på 1780-tallet, kunne tidligere lite produktivt kornland benyttes til potetdyrking, så også i Hellemofjorden.

Nye eiere og brukere

1. juni 1807 ble Tømmervik solgt til sogneprest Jacob Schytte for 70 riksdaler. Som forrige eier Anders Olsen, fortsatte Schytte å bygsle bort gården, men under hans eierskap skulle drifta endre seg. Forhandlingsprotokollen for 1818 forteller at oppsitterne fra 1801 hadde forlatt gården, og var blitt erstattet av én ny. Jens Christophersen f. 1773, drev nå Tømmervik sammen med kona Anne Hansdatter og deres åtte barn. Forhandlingsprotokollen av 1818 forteller videre at matr.nr. 87 kunne så 1 tønne bygg, som ga 4 fold tilbake. Av husdyr ble det holdt 1 hest, 3 kyr og 20 småfe. Jorda var tørr, men bekvem til kornavling. Utmarka ga rom for beite til dyra, og her fant en også skog til brensel, salg av favnved og husreparasjoner. Da fisket rundt gården også var å regne for sedvanlig, ble Tømmervik gitt proporsjonstallet 9. Sammenlignet med andre gårder i de indre delene av Tysfjord, var Tømmervik å regne for en av de mest beste.

Etter å ha drevet gårdsbruk i Hellemofjorden i kun en kortere periode, ble Anne og Jens nødt til å forholde seg til en ny eier. Etter Jacob Schyttes død i 1814, ble eiendommen solgt til handelsmann Rasmus Christensen den 19. desember 1819. [I samme transaksjon overtok Christensen en rekke andre gårder i Tysfjord for til sammen 1940 spesidaler.] Da Jens Chrisophersen og Anne Hansdatter gikk bort i henholdsvis 1836 og 1834, overtok deres eldste sønn Christopher f. 1807, drifta av gården. I Norges matrikkel av 1838 blir Christopher Jensen oppført som bruker av Tømmervik, som nå var skyldsatt til 1 daler 1 ort og 3 skilling. Hans tid som oppsitter ble heller kort. Etter å ha giftet seg med Marta Marie Jensdatter i 1834, flyttet paret rundt 1840 til Helland. Christopher Jensen yngste bror, Esaias Jensen f. 1815, overtok drifta etter ham. Esaias skulle, i løpet av tida si i Tømmervik, bli den brukeren som i størst grad var med på å påvirke gårdens utvikling på 1800-tallet.

Bruksdelinger

• Tømmervik (Hamarøy gnr. 251/1).
• Vollan (Hamarøy gnr. 251/2).
• Hestnes (Hamarøy gnr. 251/3).
• Kjelomi (Hamarøy gnr. 251/4).
• Tømmerviknes (Hamarøy gnr. 251/5).
• Djupvik (Hamarøy gnr. 251/6).
• Stranden (Hamarøy gnr. 251/7).

Bnr. 8 Myrland ble skilt ut fra bnr. 2, med 0,36 mark i skyld, i 1942. Første eier av bruket var Mathias Andersen. Etter hans bortgang har Peder A. Thomassen, og senere Hildur Thomassen, vært eiere av eiendommen.

Bnr. 9 Langnes ble skilt ut fra bnr. 4 i 1945, med 0,15 mark i skyld. Første eier var Johanna og Mikkel Knutsen. Siden 1976 har Mikael I. Knutsen i Musken vært eier av eiendommen.

Bnr. 10 Nyheim ble skilt ut fra bnr. 1 i 1946, med 0,40 mark i skyld. Siden den gang har Adolf. K. Nystø vært eier av eiendommen.

Se også

• Slektshistorie for Tømmervik med Hestnes og Kjelomi (Hamarøy gnr. 251).

Kilder og litteratur

• Rygh, Oluf (1905): Norske Gaardnavne – Nordlands Amt.
• Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (1976): Tysfjord-feltet: Bruksopplysninger m.v.
• Vorren, Ørnulv (1977): Bosetning og ressursutnyttelse i Hellemo-området
• Nilsen, Alf Ragnar (2003): Tysfjord inntil 1780 – jord og rettigheter.
• Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (1976): Tysfjord-feltet – bruksopplysninger m. v.

Tømmervik (Hamarøy gnr. 251) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen