Treperiodesystemet
Treperiodesystemet er en modell for inndeling av førhistorisk tid basert på teknologisk nivå. Ut fra hvilket materiale som var det viktigste i produksjon av redskaper og våpen, deler man inn i steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Dette er en skandinavisk modell, som også har blitt tatt i bruk i mange andre områder. Den passer godt for kulturer i Europa og Midtøsten, men er ikke nødvendigvis anvendbar i andre deler av verden. Den gir heller ikke noen enhetlig datering, ettersom overgangene fra en tidsalder til en annen kom på forskjellige tidspunkter i ulike områder.
De tre tidsaldrene deles videre inn i underperioder, som også varierer fra sted til sted. Overgangene er ikke absolutte, og det er viktig å være klar over at man ikke slutta å bruke steinredskap i bronsealderen, eller bronseredskap i jernalderen – navnene viser til det dominerende materialet.
Utvikling av systemet
Det var den danske arkeologen Chistian Jürgensen Thomsen som først introduserte treperiodeystemet. Han brukte den først i 1818, og etter at han publiserte verket Ledetraad til Nordisk Oldkyndighet i 1836 ble det allment kjent blant historikere. Hans elev Jens Jacob Asmussen Worsaae videreutvikla systemet, og testa det opp mot sine egne utgravninger i 1840- og 1850-åra. Resultatene av dette overbeviste ham om at dette var en anvendbar modell for inndeling av førhistorisk tid.
I Norge ble treperiodesystemet tatt i bruk omkring 1850, blant annet i P.A. Munchs Det Norske Folks Historie.
Gjennom underinndelinger har systemet blitt utvida med et mer finmaska nett. For eksempel deles jernalderen i Norge inn i hele fem underperioder. Dette ble i utgangspunktet mulig og aktuelt fordi man samla mer kunnskap som førte til sikrere dateringer innafor tidsaldrene, og har senere blitt enda mer presist gjennom naturvitenskapelige dateringsmetoder.
I noen områder opererer man med et fireperiodesystem, da man kan legge inn kobberalderen mellom steinalder og bronsealder. Dette er aktuelt i sentrale og sørlige deler av Europa, der man tok i bruk kobber før man hadde lært seg kunsten å lage bronse. I Norden var ikke dette tilfelle.
Utafor Europa og Midtøsten
Ï Afrika sør for Sahara, Nord- og Sør-Amerika, store deler av Asia og i Oseania er treperiodesystemet ikke anvendbart. Den viktigste årsaken til dette er at man i store deler av disse områdene ikke hadde kjennskap til bruk av metaller før europeerne kom, slik at man rett og slett ikke har noen bronse- og jernalder, men beveger seg rett fra steinalderen til historisk tid. Steinalderen blir da ikke brukelig som periode. I tillegg fører dette til at man får en skjevhet i framstillinga av førhistorisk tid, der det ser ut som om det ikke var noen nevneverdig utvikling i kulturene det gjelder. Her må man altså finne andre modeller, basert på relevante faktorer.
Det finnes også unntak i Europa. Island er et åpenbart eksempel: Der var det ingen innfødt befolkning i førhistorisk tid, og dersom tradisjonen om at irske munker bosatte seg der stemmer etterlot de seg ingen arkeologiske spor. I og med at de skandinaviske – primært norske – bosetterne svært tidlig ble dokumentert skriftlig, blir den islandske førhistoriske tida en del av vikingtida, den siste underperioden i norsk jernalder.
Kilder og litteratur
- Treperiodesystemet i Store norske leksikon.
- Treperiodesystemet på Wikipedia på bokmål og riksmål.