Ullandhaugs demografi rundt 1900
Et kort dypdykk i demografien på Ullandhaug ved århundreskiftet 1800–1900 tar for seg gården Ullandhaug, gårdsnummer 24, som lå i det som fram til 1965 var Hetland herred, to-tre kilometer vest for Stavanger by. Området lå nært, men hadde likevel et helt ulikt bebyggelsesmønster enn den folkerike by naboen i øst. Var du på Ullandhaug, var du på bygda! I de bynære områdene som Skankeholen og Saksemarka, lagt til Stavanger i 1923, økte folketallet utover på 1900-tallet og bosettingen ble tettere. Langt de fleste som bodde på Ullandhaug for 125 år siden, var bønder. Folks levevei preget landskapet. Små og store bruk disponerte jordteiger med vekslende kvalitet og der f.eks. tørre somre kunne by på problemer for eiendommer der jordlaget var skrint. Med steingjerder som markører av grensene mellom eiendommene, er et sjakkbrettmønster tydelig mange steder. Ullandhaug strakte seg fra vestbredden av Mosvannet, over høydedraget ved selve Ullandhaug, vestover mot tidligere Håland, senere Madla og Sola herreder. Mot sør grenset gården til Auglend og mot nord til Øvre Tjensvoll. Begge disse gårdene lå i Hetland herred. Skankeholen, Ullandhaugbakken, Store- og Litle Ullandhaug, Limahaugen og Sørmarka er lokale historiske navn på lokaliteter på gården som fremdeles er i bruk.
Folketellingen 3. desember 1900
I folketellingen 3. desember 1900 ble det registrert 141 beboere på Ullandhaug, 63 menn og 78 kvinner. Beboerne er fordelt på 29 personlister. Det er vanskelig å finne et sikkert antall bruk i dette materialet, men det var trolig høyere enn 29. Det er anmerkinger i flere av listene at personer er «under» et annet bruk. Det høyeste bruksnummeret i tellingen er 33, men mellom bnr. 1 og bnr. 33 «mangler» 10 nummer.
Instruksen påla «folketelleren» å merke hver «Familiehusholdning» i de enkelte husene med et nummer. De fleste av de 141 beboerne er fordelt på «tradisjonelle» husholdninger bestående av en husfar, ei husmor, et antall døtre og/eller sønner, i noen tilfeller besteforeldre/svigerforeldre, andre slektninger, losjerende. Folketelleren som gikk fra hus til hus, registrerte også ei stedatter, ei pleiedatter og ei 14 år gammel jente «Til oppfostring». Med noen få unntak, som for bnr. 3, var det én husholdning i hvert hus. I noen få andre hus er antallet husholdninger uklart fordi nummeret som markerer en ny husholdning, er strøket over.
Det bodde folk i «alle» aldre på Ullandhaug i desember 1900. Spebarnet Ane Birgitte Thomsen på bnr. 9, Solheim, var født i oktober dette året. Hun var altså to måneder da folketelleren kom på besøk, og den da yngste beboeren på Ullandhaug. Foreldrene var Aksel og Marie Thomsen. Ole Johannesen Finnvik fra Vikedal var den eldste beboeren på dette tidspunktet. Han var født i 1813, var enkemann, jordbruksarbeider/løsarbeider og losjerende på bruk nr 14. Den nest eldste, Ole Bellestsen, bodde på bnr. 19, Vestbø. Han var født i 1815. Dette var altså to riktig gamle menn som levde i en tid da forventet levealder ved fødselen, var rundt 60 år for menn og 63 år for kvinner (tall for 1920-årene), mens de tilsvarende tallene 100 år tidligere hadde vært hhv. 45 og 48 år.[1] Det var altså ikke slik at selv om forventet levealder i samfunnet var forholdsvis lav, så var det ingen eldre i befolkningen. Det var den høye barnedødeligheten, særlig blant spedbarna, som trakk ned forventet levealder. Hadde et barn nådd ettårsdagen, var sjansen stor for at barnet fikk oppleve fem-årsdagen. Det var ellers mange barnerike familier på Ullandhaug i 1900. Familieplanlegging var lite utbredt, i alle fall på landsbygda, der bl.a. barnas arbeidsinnsats og dermed bidrag til familieøkonomien, fremdeles spilte en viktig rolle. Nedgangen i gjennomsnittlig barnetall i familiene startet i byene mot slutten av 1800-tallet og ble først synlig i familier knyttet til primærnæringene, noen tiår seinere. (ev. en lenke til studien av dette fenomenet i Stavanger av Alsvik og Dyrvik) Nesten en tredjedel, dvs. 55 av 141 av innbyggerne på Ullandhaug i desember 1900, var yngre enn 15 år. Familiene Gilje på bnr. 7 og Thomsen på bnr. 9, Solheim, var de mest barnerike med hhv. sju og seks barn hver. Videre hadde én familie fem barn, to hadde fire og én hadde tre.
Mange barn altså, og inntrykket av at det var en forholdsvis ung befolkning på Ullandhaug i starten på 1900-tallet, blir bekreftet ved at 33 eller nesten hver fjerde av de 141 innbyggerne, tilhørte gruppen «ungdom og unge voksne» mellom 15 og 30 år. Den videre aldersspredningen viste 45 middelaldrene i gruppen mellom 30 og 60 år, mens gruppen «eldre over 60» utgjorde åtte, seks kvinner og to menn. Kvinnene levde i snitt lenger enn menn, så for den eldste gruppen, samsvarte tallene på Ullandhaug rimelig med statistikken for hele landet.
Sivilstand er oppgitt for alle beboerne. Vi skiller mellom ugifte, gifte og enker/enkemenn. Separerte og skilte er også kategorier tellingen, men ingen av de som bodde på Ullandhaug i desember 1900, tilhørte disse to kategoriene. Med så mange barn i befolkningen er det ikke overraskende at 95 havnet i gruppen ugifte. 41 var gift, mens tre kvinner og to menn levde i enkestand.
Befolkningsvekst
Sterk befolkningsvekst er ett av flere særtrekk ved den demografiske utviklingen i Norge i løpet av 1800-tallet. Veksten startet etter at demografiske kriser, dvs. at dødstallene var høyere enn fødselstallene i mange områder over tid, preget de første par tiårene av århundret. Etter at krig og nødsår hadde satt befolkningen på harde prøver, ble det etter hvert store endringer i den demografiske utviklingen og folketallet ble doblet mellom 1815 og 1865. Befolkningsveksten i denne 50-årsperioden er uten sidestykke i landets historie. Veksten fortsatte, dog i noe lavere tempo, inn i det neste århundret. Her var masseutvandringen av flere hundre tusen nordmenn til Amerika, en regulerende faktor. Sterk urbanisering næret av en omfattende internflytting, er to andre viktige særtrekk ved befolkningsutviklingen fra siste halvdel av 1800- og inn på 1900-tallet. Etablerte byer vokste, og flere nye kom til. Lokalt er Stavanger et godt eksempel på en by med sterk vekst, mens det kom til én ny by på Jæren i 1860 og tre langs Karmsundet mellom 1854 og 1866. Et kjennetegn var at de eldre byene var små i utstrekning. Da innbyggertallene vokste, kom derfor mye av den nye bymessige bebyggelsen i ytterkantene av byene eller i mange tilfeller, i nabokommunene. Byene opplevde altså arealknapphet, med de konsekvensene det fikk for boligbygging, næringsutvikling osv. Med en innebygget treghet fikk byene gradvis utvidet sitt areal og da alltid på bekostning av nabokommunen. Hetland herred måtte avstå områder til Stavanger by sju ganger mellom 1848 og 1965, da byen «slukte» det som var igjen av naboen.
Stavanger og Hetland hadde lange perioder med sterk befolkningsvekst fra andre halvdel av 1800-tallet. Veksten fortsatte inn på 1900-tallet, men ble betydelig svakere i mellomkrigsårene. Økningen skyldtes en kombinasjon av naturlig vekst, dvs. fødselsoverskudd, og netto innflytting. Vi har sett at Ullandhaug hadde en ung befolkning i overgangen 1800 til 1900. Alderssammensetningen har betydning for hvor viktig den naturlige befolkningsveksten er for folketallsutviklingen i et område. Det er jo først og fremst de unge som stifter familier og får barn. På Ullandhaug var det flere familier med mange barn.
Befolkningsmiksen på Ullandhaug i desember 1900, var sammensatt av s.k. «heimfødinger» og innflyttere. En innbygger som er født i den samme kommunen der tellingen foregår, blir kalt en heimføding. Disse har per definisjon, aldri flyttet. Feilkilden ved at vedkommende kan ha flyttet ut og inn av området mellom to folketellinger, blir ikke hensyntatt her. Opptellingen viste at det bodde beskjedne 34 personer, tilsvarende 24 prosent, heimfødinger på Ullandhaug i desember 1900. Dette var et lavt tall og et klart uttrykk for at det var en betydelig innflytting til gården i årene før århundreskiftet. På samme måte som i andre grenseområder i omlandet mellom nabokommunene Hetland og Stavanger, har Ullandhaug trukket til seg mange innflyttere.
Et interessant neste spørsmål blir da hvor disse innflytterne kom fra. Generelt kan vi si at det først og fremst dreide seg om internflytting, med stor overvekt av innbyggere som var født i andre deler av Stavanger Amt. Her skilte Ryfylke seg ut ved at 71 personer, tilsvarende halvparten av innbyggerne på Ullandhaug i desember 1900, var født i den delen av fylket. Fra Ryfylke igjen kom det desidert flest fra Forsand og Strand. Til tross for manglende detaljstudier er det fristende å se på flyttestrømmen fra disse to områdene, som deler av kjedemigrasjonsmønstre. Slike mønstre er bl.a. kjennetegnet ved at de som har flyttet, holder tett kontakt med hjemstedet og hvis forholdene er gode, særlig med hensyn til bo- og jobbmuligheter, kan anbefale slektninger og naboer om å følge etter. Den videre fordelingen av fødestedene til de øvrige innbyggerne, ser slik ut: 11 fra Jæren, sju fra Stavanger, ni fra nabofylker til Stavanger Amt, to fra Dalane og to fra Nordfylket. Det var en sjeldenhet at noen var født utenfor landets grenser. Det gjaldt ellers for hele kommunen med en andel utenlandsfødte på fra 0,5 til én prosent fram til 1920-årene. Unntaket på Ullandhaug i desember 1900 var den hjemvendte emigrantfamilien Thomsen på bnr. 9, der fem av de seks barna var født i USA mellom 1893 og 1898.
Hvorfor flyttet folk til Ullandhaug?
Et neste nærliggende spørsmålet å stille, er hvorfor nettopp Ullandhaug var et attraktivt sted å flytte til mot slutten av 1800-tallet. Hva levde folk av? Vi har vært inne på den betydelige befolkningsveksten i århundret og der et resultat ble det Eilert Sundt omtalte som «rift om brødet». Det ble for få ledige levebrød på bygdene for de store, nye kullene med ungdom i arbeidsfør alder som meldte seg. Mange dro til Amerika, men enda flere flyttet til byene eller det nærmeste omlandet rundt byene. Dette var bygdefolk der flertallet hadde arbeidserfaring fra jordbruksnæringen og fiske. Folketellingene har opplysninger om erverv til hovedpersonen i husholdet. I tellingen er det tatt med noen enkle «ja» eller «nei» «Spørgsmaal vedkommende Udsæd og Kreaturhold m.m» for hvert enkelt bruk. Eksempel på spørsmål kan være: «Har det i 1900 paa Stedet (Bruget, Gaarden) foregaaet nogen Udsæd af Korn eller Poteter? Ja eller Nei» Ved positive svar skal det fylles ut et særskilt skjema enten av telleren eller vedkommende bruker. Denne gjennomgangen omfatter ikke eventuelle svar på dette skjemaet. Så hva slags jordbruk drev bøndene på Ullandhaug i 1900? Opptellingen viste at det var åkerbruk ved 25 av de 29 brukene og tilsvarende husdyrhold ved 27. De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, geit og svin. Flere av brukene hadde fjærkre, trolig først og fremst høns, mens ingen drev med bikuber. Brukerne på ti av de 29 brukene oppga at de hadde kjøkkenhage, mens det var frukthager på sju. Bildet er entydig. Den viktigste grunnen for å flytte til og slå seg ned på Ullandhaug var å utnytte den muligheten jordbruket ga til å skaffe seg en levevei for familien. Samtidig var de samme mulighetene blitt mer begrenset på hjemstedene der folk flyttet fra nettopp bl.a. som følge av befolkningsveksten. Men hvorfor Ullandhaug, som med, noen unntak, rent driftsmessig kanskje ikke nettopp var et ideelt sted for en bonde? Her spilte sannsynligvis nærheten til byen en viktig rolle. For det første ved at det var kort vei til markedet som bybefolkningen representerte. Bøndene kunne selge sine ferske produkter til kundene i byen direkte eller via grossistledd som ble mer og mer vanlig utover på 1900-tallet. Meierivirksomheten i byen kan brukes som eksempel. Frue meieris moderne nybygg i Storgaten 27 på Våland som sto klart til bruk i 1928, var en stor virksomhet basert på råvaren, melka, bøndene i byens omland produserte.
For det andre åpnet nærheten til byen for at folk kunne skaffe seg arbeid og inntekter i tillegg til eller utenfor jordbruksnæringen. I listen over erverv for innbyggere på Ullandhaug i 1900-tellingen, nevnes bl.a. én veiarbeider, flere tømmermenn, én som «arbeider i byen» og én husbygger. Flere som returmigrant Aksel Thomsen, bnr. 9 og Guttorm G. Maaland, bnr. 24 (under 14), var ansatt på fabrikk. De arbeidet begge på jodfabrikken lokalisert i et sjøhusene til J.A. Køhler i Hillevåg. (Gjerde 2019:29) I tillegg var et betydelig antall unge og eldre jenter og gutter sysselsatt som dagarbeidere, tjenere, tjenestejenter, hushjelper, tjenestegutter og løsarbeidere. Flere av disse var nok knyttet til jordbruksdriften på gårdene, men mange fant seg også arbeid i byen. Ellers bodde bygdens lærer, Kristen Arnestad fra Gloppen i Nordfjord og hustru Jorunn Arnestad fra Sauda, med tre små barn, på bnr. 29, Fredheim.
Oppsummering
Dette dypdykket i befolkningsforholdene på Ullandhaug rundt århundreskiftet 1800–1900 har gitt flere interessante funn. Den viktigste kilden har vært folketellingen avholdt 3. desember 1900. Alderssammensetningen viste at det var en ung befolkning der nesten én tredjedel var under 15 år. Dette pekte mot at det bodde mange innflyttere på gården. Det ble bekreftet da kun ca. én fjerdedel var s.k. heimfødinger, dvs. at de var født i Hetland herred. Det store flertallet av innflytterne kom fra Ryfylke. Noen områder som Forsand og Strand, skilte seg ut med spesielt mange utflyttere som slo seg ned på gården. Flertallet av de som bodde på Ullandhaug i 1900, var bønder. Andre områder i herredet kunne nok være bedre egnet til jordbruk og husdyrhold, men ikke minst nærheten til det store markedet byens befolkning representerte, var en fordel innbyggerne visste å utnytte. Dessuten skaffet folk på Ullandhaug seg inntekter fra forskjellige bynæringer, i tillegg til eller i stedet for at de drev som bønder. Alt i alt har det skjedd store endringer i omlandet til Stavanger de siste 100–150 årene. Ullandhaug er utvilsomt et av de områdene der endringene har vært størst. I dag er det lite igjen av gården slik den så ut på begynnelsen av 1900-tallet.
Referanser
- ↑ Forventet levealder i Norge, SSB.