Ulrik Olsen

Johan Ulrik Olsen (f. 2. august 1885Hitra, d. 4. oktober 1963 i Kristiansund) var en kjøpmann og politiker som representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1934 til 1961. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i 1948, og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.[1]

Johan Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953.
Foto: Monge

Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt. Særlig kom dette til uttrykk, hevdet mange, i hans måte å løse en rekke problematiske arbeidskonflikter som kunne havne på hans bord i egenskap av arbeidsminister.[2] Denne uortodokse stilen og taktiske dyktigheten gjorde at han i pressekretser fikk tilnavnet «Lurik», et navn som fanget inn noe av tvetydigheten i Olsens omdømme i årene som statsråd.[3]

Etter at Ulrik Olsen gikk av som statsråd, vendte han tilbake til Stortinget, der han tok plass i samferdselskomiteen. Olsen var Stortingets eldste representant, og da han rundet 75 år i 1960 oppsummerte Dagbladet på denne måten sitt syn på Olsens år i rikspolitikken:

Politisk har vi for vår del vært særlig uenig med ham når det gjelder boligbyggingen og hans måte å løse arbeidskonflikter på, og vi har angrepet ham kraftig. Det forhindrer ikke at vi også har måttet beundre hans irriterende måte å få sine synspunkter igjennom på, og hvordan han ved rundhet og lirking har greid å få enstemmighet om de mest omstridte saker. Hans innsats som formann i Stortingets kommunalkomité er blitt legendarisk i så henseende. Det samme gjelder hans evne til å la være å svare når det ikke har passet ham.[4]


Oppvekst og kommunalpolitisk virke

Ulrik Olsen vokste opp på Hitra, som sønn av gårdbrukerparet Peder Olsen (1847-1933) og Dorothea Hesnes (1848-1931). Årene på øya langs kysten av Sør-Trøndelag preget ham resten av livet. Olsen utviklet en sterk tilhørighet til stedet Hitra og landskapet der. Familien flyttet imidlertid til Kristiansund da Ulrik var åtte år gammel, og her begynte han i snekkerlære i 1899, fjorten år gammel. Ulrik Olsen avla svenneprøve og fikk arbeid som møbelsnekker i hjembyen. Han ble fagorganisert og politisk engasjert, og i 1905 meldte han seg inn i Det Norske Arbeiderparti.

Olsen opparbeidet seg i løpet av noen år en sterk posisjon i den lokale arbeiderbevegelsen, og i 1913 ble han første gang valgt inn i bystyret i Kristiansund. Dette ble begynnelsen på en meget lang kommunalpolitisk karriere, som først sluttet i 1951. Ulrik Olsen ble medlem av byens formannskap allerede i 1916 og satt sammenhengende i formannskapet til 1951. Fra 1934 til 1940, og deretter fra 1945 til 1947 var han også byens ordfører. Olsen engasjerte seg særlig på det skolepolitiske område i lokalpolitikken, og han var medlem av skolestyret fra 1920 til 1933, og styrets formann mellom 1928 og 1933. Videre hadde han en lang rekke andre administrative verv på lokalplanet. Fra 1911 til 1918 var Olsen styreformann i Kirkelandets Husholdningsforening. Med unntak av krigsårene var han styreformann i lokal- og regionalavisa Tidens Krav helt fra 1913 til 1947. Fra 1919 var han styremedlem i Sundbåtene. Ulrik Olsen engasjerte seg også i samvirkebevegelsen: Han var styremedlem i Norges kooperative landsforening fra 1917 til 1918 og styremedlem i NKLs distriktsavdeling fra 1920 til 1922.


Mellom politikk og næringsliv

Parallelt med den politiske karrieren bygde Ulrik Olsen opp en ganske betydelig forretningsdrift. Allerede i 1914 startet han sitt eget firma som handlet med sild, fisk og tran. I 1930 etablerte han et filtreranlegg for tran og startet med industriell tranproduksjon. Senere utvidet han virksomheten med trålfiske og bygde opp en liten havfiskerflåte. Kristiansund var en typisk nettverksby, sterkt avhengig av internasjonale konjunkturer og med en meget svak integrasjon i forhold til sitt potensielle omland. Næringslivet i byen var også ganske ensidig. Klippfiskeksport var hovednæringen. Under første verdenskrig gjennomlevde næringen en glanstid, men den internasjonale økonomiske krisen etter krigen reduserte i betydelig grad det økonomiske utbytte. Flere av klippfiskeksportørene gikk konkurs. Arbeidsløsheten var høy. Kommunens økonomiske situasjon var meget vanskelig. Høsten 1932 ble kommunen satt under offentlig administrasjon. Olsen ble medlem av administrasjonsstyret. I administrasjonsstyret fikk Olsen mulighet til å kombinere sin dyktighet som forretningsmann med sine politiske erfaringer og sin genuine «Kristiansunds-topofili».

Administrasjonsstyrets største utfordring var å få til en gjeldsordning for kommunen. Kristiansund hadde en gjeld på mellom 23 og 24 millioner kroner. For å redusere gjelden var det nødvendig å gjennomføre forhandlinger med kreditorene. Olsen viste seg som en dreven og resultatorientert forhandler, og administrasjonsstyret klarte i løpet av et par år å redusere gjelden til under 300 000 kroner. I 1935 ble administrasjonsstyret hevet.[5]

Både i kraft av sitt politiske engasjement og sin betydelige forretningsvirksomhet hadde han på denne tiden opparbeidet seg en sterk, men også ambivalent posisjon i byen. Ulrik Olsen var sosialist, men også en av byens fremste kapitaleiere. Han var Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens selvskrevne lederskikkelse, men også en betydelig næringslivsmann og en representant for viktige kapitalinteresser. De mange rollene gjorde ham omstridt, også etter at han ble byens ordfører i 1935. Allerede året før ble han valgt inn på Stortinget, der han nettopp arbeidet mest konsentrert med å etablere en gjeldsordning for kommunene. Olsen engasjerte seg også i en mer langsiktig politisk linje med sikte på å utvikle en skatteutjamningspolitikk som kunne bidra til å minske forskjellene mellom rike og fattige kommuner.


Okkupasjonstiden - motstandsarbeid

 
Ordfører Johan Ulrik Olsen og Kong Haakon paraderer gata i Kristiansund etter frigjøringen i 1945. (Foto: Jan Engvig)

Annen verdenskrig ble viktig for Ulrik Olsens omdømme og videre karriere etter krigen. Som ordfører opptrådte han meget tydelig og konsekvent i sin motstand mot okkupasjonsstyret. Det verserer flere historier om hans klare, men av og til også underfundige språkbruk i møte med tyske militære myndigheter etter bombingen av Kristiansund i slutten av april 1940. Noen av fortellingene har nærmest karakter av vandrehistorier, slik som denne dialogen, som angivelig fant sted da Olsen ble kommandert av en tysk offiser til å ledsage seg gjennom ruinene av byen:

- Er det ikke forferdelig, sa den tyske offiseren, hvordan engelskmennene har ødelagt for dere. - Jo, svarte Olsen, så troskyldig ut, og sa: - Og så frekke de er. De hadde til og med malt hakekors på flyene sine.

Offiseren skal ha valgt å bytte tema etter dette, ifølge historien, som er vanskelig å verifisere.[6] Men holdningene som reflekteres i denne fortellingen, peker på dokumenterte ytringer som var så provoserende at Joseph Terboven personlig dro til Kristiansund i juli 1940 for å forhøre ham. Forhøret endte med avskjed som ordfører. Men han videreførte likevel den politiske motstanden innenfor de trange rammene som okkupasjonsstyret fortsatt tillot. Under stortingsforhandlingene i september 1940 gikk han avgjort og aktivt imot de tyske forslagene og stemte nei i alle voteringer.

Ulrik Olsen engasjerte seg aktivt i motstandskampen. I januar 1944 ble han arrestert sammen med en del stortingskolleger og plassert på Vollan i Trondheim. Han slapp ut etter et par måneder, men ble arrestert igjen i september 1944 og satt på Falstad til kapitulasjonen.[7]

Etter krigen: Kommunalminister

Fra 1945 til 1948 var Ulrik Olsen formann i Stortingets kommunalkomité. Han var også saksordfører da Stortinget behandlet spørsmålet om opprettelse av et Kommunal- og arbeidsdepartement. Olsen var visstnok ikke tiltenkt stillingen som statsråd, men da han ga uttrykk for at han kunne tenke seg statsrådsposten, valgte Einar Gerhardsen å satse på Ulrik Olsen.[8] Olsen ble utnevnt til statsråd den 20. desember 1948 under Gerhardsens annen regjering. Han fortsatte under Oscar Torps regjering fra 1951 til 1955 og var også en periode medlem av Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955.

En linje i statsrådstiden: Opprustning av fylkeskommunen – striden med Nikolai Schei

Et av de viktigste politikkområdene som Johan Ulrik Olsen fikk lagt til sitt departement, var arbeidet med en reform av kommuneinndelingen i Norge. Dette arbeidet sorterte under den såkalte Kommuneinndelingskomiteen av 1946, som var ledet av fylkesmann i Sogn og Fjordane Nikolai Andreas Schei (1901-1985).[9] Mellom Olsen og Schei oppsto etter hvert et ganske betydelig spenningsforhold.[10] Den faglige bakgrunnen for spenningen var forskjellige syn på fylkeskommunens rolle. Fylkeskommunen hadde historisk sett en svak posisjon i forvaltningen. Den var nærmest et uselvstendig fellesorgan for kommunene i fylket, som sammen spleiset på finansieringen gjennom repartisjon, og der det var kommunalt oppnevnte representanter som satt i fylkestinget. Olsen ville skape en sterk fylkeskommune. Fylkeskommunen skulle baseres på direkte valg og direkte skattelegging. En rekke nye og større forvaltningsoppgaver skulle legges til fylkeskommunen, som skulle få en egen administrasjon til å utføre oppgavene. Visjonen var å frigjøre fylkeskommunen institusjonelt sett både fra kommunene og staten.[11]

Byene inn i fylkeskommunen

Videre ønsket Olsen å legge byene inn under fylkeskommunen. Historisk sett var det administrative skillet mellom by og land fundamentalt. Urbanisering og folkevekst hadde imidlertid gjort at skillet mistet sin mening. Byene vokste ut over sine grenser. Mange steder gikk de administrative grensene mellom by og land tvers gjennom tettbebyggelsen. Tradisjonelt hadde denne typen problemer blitt løst gjennom byutvidelser. Men byutvidelser var problematiske, fordi de ofte innebar at de mest velstående delene av en landkommune ble lagt til byen, mens landkommunen ble stående igjen med et vesentlig redusert inntekstgrunnlag. Og hvis en i stedet prøvde å løse problemet ved å legge hele herredet til byen, så ville fylkeskommunen bli skadelidende, fordi den mistet en rik og dynamisk kommune. Endelig var det en viktig ambisjon for kommunalministeren å omforme fylkesmannsembete, som en del av opprustningen av fylkeskommunen.

Ulrik Olsen ville gjøre fylkesmannsembetet til et mer entydig redskap for staten. Fylkesmennenes ambivalente posisjon mellom stat og kommune var egnet til å så tvil om deres lojalitet.

«Lex Ulrik»

I forsøket på å skape den nye og sterke fylkeskommunen samarbeidet kommunalministeren nært med Knut M. Nordanger, som statsviteren Yngve Flo betegner som «Arbeiderpartiets fremste kommuneideolog». Sammen utarbeidet de en idéskisse som fikk betegnelsen «Lex Ulrik», der nesten alle ambisjonene var integrert, altså direkte skattlegging, egen fylkeskommunal administrasjon, egne valg til fylkesting og byene inn i fylkeskommunen. Etter at forslaget ble kjent i 1954, vokste det fram en kraftig opposisjon. Fylkesmann Nikolai Schei sto sentralt i motstanden. Hans viktigste argument var at visjonen om en sterk fylkeskommune, ville komme i veien for kommuneinndelingskomiteens arbeid med å skape sterke kommuner. Det ville ikke være mulig å argumentere for å slå sammen kommuner, mange ganger mot innbyggernes vilje, hvis en samtidig skapte et nytt demokratisk organ innenfor fylket. Kommuneinndelingskomiteen ville miste legitimitet, hevdet Schei.

Opposisjonen mot «Lex Ulrik»

Det var altså hensynet til kommunene, som utgjorde Nikolai Scheis primære motargument. Men det var også ett argument til, som var direkte knyttet til rollen som fylkesmann. Schei opponerte kraftig mot den måten fylkesmennene var beskrevet i «Lex Ulrik», nærmest som et demokratisk problem. Hele fylkesmannskollegiet reagerte negativt og argumenterte mot den kritiske måten embetet var beskrevet i Olsens idéskisse. Fylkesmennene argumenterte mot at de i fremtiden måtte velge mellom kommune og stat, og de vegret seg mot å vende tilbake til den historiske amtmannsrollen som statens refsende representant overfor lokalstyret. Også andre opponerte: Scheikomiteen truet med å legge ned arbeidet, mange i regjeringen var skeptiske og heller ikke innad i sitt eget parti fikk Olsen nødvendig støtte. De sterke reaksjonene på «Lex Ulrik» var med på å prege de siste årene Ulrik Olsen satt i regjeringen. Det spente forholdet til fylkesmennene fulgte ham helt fram til avskjeden. Først i 1961 ble den nye loven om fylkeskommuner vedtatt, men i en ganske barbert versjon der de mest ambisiøse forslagene var bort. I hovedtrekk ble den gamle fylkeskommunen bevart. Riktignok ble byene tatt inn i fylkeskommunen i den nye loven, men ellers ble beskatningsordningen videreført, og det samme ble systemet med indirekte representasjon og med fylkesmannen som administrativ leder.

Den 1. september 1958 fratrådte Ulrik Olsen stillingen.[12] I 1963 døde Olsen, 78 år gammel. I en nekrolog skrev Trygve Bratteli en oppsummerende karakteristikk av Ulrik Olsens særpregede politiske stil:

…Kontoret var aldri hans ideelle arbeidsplass. I sin store form var han når han – utstyrt med de nødvendige fullmakter som han ofte tolket særdeles liberalt – pakket sin koffert og reiste omkring og ordnet saker og ting.[13]

Referanser:

  1. Nordby, Trond (red.): Storting og regjering 1945-1985. Biografier, 1985: s. 565-566. Ifølge Nordby var de offisielle navnene på departementene Olsen var sjef for: Kommunal- og administrasjonsdepartementet (1948-1951), Kommunal- og miljøverndepartementet (1951-1955) og Kommunal- og miljøverndepartementet (1955-1958).
  2. Trond Nordby forteller (med utgangspunkt i Jern og Metalls formann Josef Larson) at Rikslønnsnemndas formann, Einar Sunde, angivelig «var i lommen på kommunalministeren» i den forstand at Sunde fulgte opp Olsens råd på en meget lojal måte. Larson skal ha uttalt følgende til Ulrik Olsen om maktforholdet mellom ministeren og lønnsnemndas formann: «Sunde avgjør ingen ting uten at han lukter på deg. Og hvis du hoster i riktig retning, så er saken i orden.» Gjengitt etter: Nordby, Trond: Korporatisme på norsk 1920-1990, Universitetsforlaget 1994: s. 125.
  3. Verdens Gang, 30. august 1958.
  4. Dagbladet, 1. august 1960
  5. Tidens Krav, 31. juli 1945 og 30. juli 1955.
  6. Aage Georg Sivertsen: Kristiansund 250 år - i storm og stille, 1992. Sitert etter Jan Martin Iversen og Jostein Iversen: Brytningstid. Kristiansund år 1900 - år 2000, Kom forlag 1999: s. 62.
  7. Vilhelm Haffner: Stortinget 1946-1949, Johan Grundt Tanum, Oslo 1946: s. 50.
  8. http://no.wikipedia.org/wiki/Ulrik_Olsen
  9. http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nikolai_Schei/utdypning
  10. http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapp2003/Rapport65/index-Fylket.html
  11. Se note 6. Yngve Flo: Det lokale og det nasjonale. Statleg politikk overfor det lokale og regionale styringsverket frå 1900 til i dag, trykt i Makt- og demokratiutredningens rapportserie, rapport nr. 65, juni 2003, er hovedkilden til opplysningene om Ulrik Olsen og fylkeskommunen. Det virker også som om denne og andre arbeider av Flo er kilden til en rekke andre framstillinger av forholdet, se for eksempel: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/nouer/2000/nou-2000-22/9.html?id=360560
  12. http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ULOL
  13. Firdaposten, 11. mars 1963