Utrederkvarter
Utrederkvarter er navnet på ei gruppe av gårder, eller én stor gård, som skulle stille – utrede – en dragon med hest og utrustning til militærtjeneste. Det ble også omtalt som dragonkvarterer. Dette minner om eldre militærordninger som leidangen, der bøndene måtte rekruttere og finansiere mannskapene direkte. I tillegg til pliktene som ble lagt på utrederkvarterene hadde de også visse privilegier som kompenserte dem for ekstrakostnadene.
Ordninga ble bare gjennomført i noen deler av Østlandet og i Trøndelag. De første utrederkvarterene ble oppretta i 1663. og det kom flere runder med nyopprettelser. Etter 1750 var det rundt 3000 utrederkvarter, som var utlagt på både krongods, odelsgods og kirkegods.
Formelt ble ikke ordninga oppheva før i 1984, da Forsvaret avvikla hestetjenesten.
Rytterholdet
I den første utskrivinga fra 1663 ble det forutsatt at oppsitteren selv kunne stille som dragon. På det tidspunktet ville en dragon normalt ri til kamp, og så kjempe til fots som infanteri. Dette fungerte ikke alltid så greit, ettersom oppsitteren ofte var for gammel. Det ble i ny forordning fra 1692 derfor foreskrevet at det kunne være en voksen sønn eller en gårdsdreng, eller man kunne leie inn en person som ikke bodde på utrederkvarteret. I denne forordninga ble utgiftene satt til 10 riksdaler, og et tilsvarende beløp ble trukket fra skatter og avgifter.
Dragonen skulle ha en lønn på 7 riksdaler i året, som oppsitterne betalte direkte. For disse pengene skulle han selv holde seg med sin undermundering, det vil si støvler, hansker og undertøy. Han skulle også vedlikeholde våpnene og gi et bidrag til regimentsfeltskjæren, kalt bekkenpenger. Når han ble innkalt til mønstring fikk han åtte skilling per dag, ettersom han da ikke kunne utføre annet arbeid. Utredning av dragonlønn ble i 1774 overtatt av staten, og i 1799 ble plikten til rytterhold fjerna.
Hestehold
I forordninga fra 1692 ble det skilt mellom rytterkvarter og dragonkvarter. I rytterkvarterene skulle rytteren stille hest, mot godtgjørelse, mens på dragonkvarterene skulle utrederkvarteret stille hest. Tidlig på 1700-tallet fjerna man dette skillet, og alle utrederkvarter ble da dragonkvarterer som måtte holde hest. Denne måtte oppfylle visse krav til størrelse, den kunne ikke tas vekk fra gården på natta og den kunne ikke brukes i tungt arbeid som pløying. Ettersom dragonene som hovedregel kjempa til fots trengte ikke hesten noen spesiell trening, ut over at den skulle være vant til å bli brukt som ridedyr.
Det viste seg å være vanskelig for mange utrederkvarter å stille med egna hest, og det ble derfor oppretta hestehjelpskasser for de forskjellige kompaniene. Sønnafjells skjedde det i 1711, mens det nordafjells ikke skjedde før i 1750. Under denne ordninga betalte man 1 slettdaler (64 skilling) til kassa, og fikk så hjelp til å skaffe hest. Denne ordninga holdt seg til 1845 sønnafjells og 1872 nordafjells.
På utrederkvarter som besto av flere bruk var det vanlig at man holdt dragonhesten i fellesskap, men fra 1783 var hovedregelen at hesten skulle høre til på hovedbølet, og at de andre skulle bidra med høy. Dette ble gjentatt i lover av 1872 og 1891. I praksis ser det ikke ut til at disse høyleveransene ble avkrevd, men at hovedbølet i stedet beholdt hele godtgjøringa for hestehold. Denne var satt til 5 riksdaler årlig, og mot slutten av 1700-tallet ble den økt til 7 riksdaler.
I 1817 ble det gjennomført en arméreduksjon, og man hadde da for mange utrederkvarter. Det ble fra 1818 skilt mellom virkelige kvarter og overtallige kvarter. Sistnevnte ble opprettholdt som utrederkvarter, men hadde bare ansvar for å holde en trosshest som normalt bare skulle brukes i krigstilstand, og som bare ble godtgjort ved faktisk bruk. De fleste av restriksjonene på bruk av hesten falt samtidig bort, slik at bøndene kunne bruke den fritt i landbruket. De virkelige kvarter måtte fortsatt holde hest, men også der bortfalt noen av restriksjonene.
Andre plikter
Det ble forutsatt av bøndene ikke skulle vanskjøtte gården, da dette kunne gå ut over evnen til å utrede en dragon. I teorien skulle alle utrederkvarter inspiseres hvert år, men dette skjedde ikke i praksis. I tillegg var det forbud mot bruksdeling dersom dette kunne gå ut over beredskapen, og dette gjaldt også på sjøleiergods. Sistnevnte forbud ble oppheva i 1783.
Privilegier
I tillegg til et skattefradrag tilsvarende dragonlønna, fikk utrederkvarterene i forordninga fra 1692 flere privilegier. De ble fritatt for skatteøkninger, rosstjeneste, innkvartering av soldater, soldatlegd, vanlig utskriving, skyssplikt og for en del sivile ombudsoppgaver.
Kilder og litteratur
- Utrederkvarter i Norsk historisk leksikon.
- Utrederkvarter i Store norske leksikon.