Veitvet (strøk)

Veitvet er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.

Utsikt fra Linderudsletta 15a. Trondheimsveien og Veitvet mot Bredtvet, 1998. Fotografi fra Groruddalen historielag.

Hele strøket deles av Trondheimsveien, og T-banen kjører også gjennom og stopper på Veitvet stasjon. Rett ved T-banen ligger Veitvet senter, som da det ble bygget var Nord-Europas største senter.

Veitvetplassen

Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig.

17.mai tog ca. 1959, bilde fra Groruddalen historielags samling.

I 1950 var Veitvet et treløst jordbruksområde. Veitvet ble Olav Selvaag sitt store byggeprosjekt. Selvaag, som lenge hadde kritisert regjeringens byggeplaner, ble nå utfordret av boligdirektøren til selv å bygge billig ved serier av like hus. Selvaag tok i mot utfordringen, på betingelse av at firmaet fikk eget tomteareal i Oslo.

Kirkedepartementet og bygsleren – Linderudsameiet – stilte en del av det gamle kirkegodset Veitvet til disposisjon. Da var Veitvet et uregulert, treløst jordbruksområde, uten noen form for tekniske anlegg. Etter planen skulle byggingen ta til på Veitvet allerede høsten 1950. Slik gikk det ikke. Reguleringsplanen ble først godkjent høsten 1951. Byggingen kom igang våren 1952, og i løpet av 5 år ble de 1523 boligene på Veitvet bygget.

Veitvet tilhørte staten og Linderud sameie, og Boligdirektoratet hadde garantert at byggingen ikke skulle belaste Oslo kommunes byggekvote. Likevel forutsatte byggingen av Veitvet et tett samarbeid med Oslo Kommune - et samarbeid som skulle by på mange utfordringer og konflikter.

Utbyggingen av Veitvet

Utfordringene ved Veitvet-utbyggingen dreide seg først om hvordan man skulle bygge mange nok boliger, og hvordan byggingen skulle finansieres. Mange spørsmål måtte besvares, og byggefirma og kommune var ofte uenige: Tanken var at hele Veitvet-område skulle bygges ut som småhusområde. Da byggingen startet i 1952, var det klart at det i neste byggetrinn måtte bygges blokker.

I februar 1953 la Selvaag fram en plan for bygging av 900 boliger i to typer småhusblokker. Den ene typen var en fireetasjers blokk med fireromsleiligheter over to plan og en underetasje. Den andre var en fireetasjers altangangblokk, men den hadde leiligheter på ett plan og adkomstbalkonger i hver etasje. Bredder på blokkene var 11,2 og 14,2 meter, som ga en smal og en bred blokk med dype leiligheter. Planen om småhusblokker møtte motstand, både hos distriktsarkitektene og hos boligrådmannen. Hva med altangangblokk? Underetasjer? Skulle underetasjer som bare fikk lys fra en side kunne beboes? Spørsmålet om innbetaling av egenkapital skapte også uenighet. Hva med estetikken? Ble blokkene pene? Tilsynsrådet for byens utseende var på befaring høsten 1954, og ville nå advare mot ensformighet og monotoni. Rådet mente det ble for lite spillerom for den arkitektoniske fantasi med så strenge økonomiske rammer.

Boligrådmann Trygve Nilsen uttalte seg kritisk til Selvaags byggeprosjekter. Da Boligrådet bestilte en vurdering, la han fram en kritisk utredning om effektivitet, fremdrift og kvalitet på Selvaags boliger, sett i forhold til andre entreprenørers. Ordfører Bull og varaordfører Stranger reagerte ulikt på vurderingen i formannskapet. Med et knapt flertall fikk Stranger medhold i at boligrådmannens redegjørelse ikke inneholdt noe som ga grunnlag for vurdering av Selvaagbebyggelsen. I en innstilling til bystyret vedtok formannskapet med 11 mot 10 stemmer følgende formulering: «Formannskapet beklager at utredningen ble holdt i en tendensiøs form som ikke bør forekomme i kommunale dokumenter.»

Den 5. november 1954 gikk boligrådmann Trygve Nilsen inn for å stoppe byggingen av småhusblokker. I stedet for leiligheter og butikker i underetasjen ville han ha boder for leilighetene og ville derfor ikke gi husbanklån til butikker.

Den 4. februar 1955 ble det holdt et møte med bygningsrådet, byplanrådet og plan-og fasaderådet. Anledningen var «den videre utbyggingen av Veitvet». Selvaag var ikke invitert. På møtet ble det vedtatt at blokker med adkomst over åpne balkonger ikke ville bli godkjent i tredje byggetrinn på Veitvet. Kort tid etter fulgte bygningsrådet opp med et generelt forbud mot slike hus. På samme tidspunkt var altanganghusene i ferd med å bli en meget populær hustype over hele Europa.

Selvaag måtte etter dette legge om både hustype og plantegning. I denne siste del av utbyggingen på Veitvet, som omfattet 480 leiligheter, la firmaet om til mer tradisjonelle blokker med treromsleiligheter på ett plan omkring innebyggede trapperom.

Selvaags mottrekk

Hvor skulle menneskene på Veitvet og andre nye boligstrøk handle mat og alt annet de trengte? Høsten 1954 skrev avisene om mangelen på butikker i nye boligstrøk, og ifølge avisene skyldtes dette dårlig planlegging eller problemer med finansieringen. Dette var ikke tilfelle på Veitvet. Butikktorget var tegnet inn fra første stund. Selvaag søkte om tillatelse i 1953, men fikk avslag på grunn av mangelen på materialer.

Etter januar 1954 og boligrådmannens aksjon, forandret Selvaag mening om forretningssenteret: Han ville at beboerne på Veitvet skulle få noe helt spesielt, noe som ingen andre hadde.

I samarbeid med arkitekt Sven Nicolaysen planla Selvaag «et kjøpe- og kultursenter på 16 000 kvm, som det ikke fantes maken til i Europa. Firmaet sendte en søknad sommeren 1954, men fikk til svar at byggetillatelse neppe kunne regnes før 1956. For å få byggetillatelse og tilgang på materialer måtte det hele være et rent forretningsmessig bygg. Høsten 1957 fikk Selvaags firma byggetillatelse. Da Selvaag hadde fått byggetillatelsen, kunne han bruke «viskelæret på nytt»: Der det på planen hadde stått grossistlager og utstillingslokaler, ble det kirke, festsal, ungdomsklubb, bibliotek, musikkskole og bowlinghall. I tillegg fikk Veitvet apotek, lege, tannlege, advokat, frisør, skomaker, postkontor, bank, restaurant og egen lokalavis. Senteret ble et bydelssenter. Etter tre års forhandlinger med kommunen ble senteret reist.

Norges første seriehus og Nord-Europas største shoppingsenter

Det som skjedde på Veitvet viser en utvikling som er typisk for boligbyggingen i Oslo på 1950-tallet. Det var ikke bare mangel på boliger, det var også mangel på tomter. Derfor utnyttet man områdene maksimalt. Før byggingen var kommet i gang, økte man tallet på boliger fra 1000 til 1250. Det totale antallet ble 1526.

«Senteret og musikkskolen ble kronen på verket i bestrebelsene på å tilføre bydelen Veitvet noe som kunne skape lokalt samhold og tilhørighet. Men tilhørigheten og samhørigheten på Veitvet var trolig allerede skapt gjennom den motstand og sjikane som Olav Selvaag, boligene og bydelen Veitvet var blitt utsatt for fra sentralt hold i kommunen og i deler av pressen. Styrene i borettslagene på Veitvet hadde alt i 1954-55 tatt ansvar for å fordele leiligheter med tanke på å unngå opphopning av de mest ressurssvake. Selvaag og beboerne på Veitvet var forbundsfeller i en kamp for å gjøre bydelen til et best mulig sted å bo. (...)».

Veitvetsenteret

Veitvet senter i 2003

Torsdag 13. november 1958 ble Veitvet senter høytidelig åpnet av ordfører Rolf Stranger. Senteret ble betegnet som det første virkelige shoppingsenter i Norge.

«Kirke, festsal, landets største ungdomsklubb, Deichmanske bibliotek, bowlinghall, musikkskole, apotek, lege, tannlege, advokat, frisør, skomaker, bank, restaurant og egen lokalavis (Akers Avis) i tillegg til allslags butikker, samt speiderhus, parktantehus og skole i egne bygninger. I mellomtiden hadde 7-8 tusen Veitvetboere måttet ta til takke med en liten butikk på 60 kvm», har Selvaag fortalt.

Utsmykning

Natten før åpningen ble 22 skulpturer plassert på og rundt Veitvet senter. Selvaag hadde planlagt dette i samarbeid med Ebbe Arneberg i Kunstnerforbundet. Blant kunstnerne var en rekke av landets fremste billedhuggere. Selvaag kom til å bruke skulpturer som utsmykking av boligfeltene firmaet bygde. Det ble et kjennetegn og et fast innslag, de virket også til å myke opp boligområdet med serieproduserte hus, og de hadde en individualiserende virkning.

Kilder

Speiderhuset på Veitvet. Foto fra 2003.

• Drabantbyen. - Oslo, Fortidsminneforeningen Oslo Akershus, 2002.
• Kulturminneguide, vandringer i bydel Bjerke. - Oslo, Groruddalen historielag, Oslo kommune, bydel Bjerke, 2000.
• Rådyrdalen borettslag: Rådyrdalen borettslag 1952 - 2002. - Oslo, 2002.
• Samvirke og særpreg. - Oslo: USBL, 1996.
• Skulptur på A/S Selvaagsbyggs boligfelter: en omvisning blant 35 skulpturer i følge med en av dem / Fritz Røed. - [Oslo], [1982?]
• Sletta borettslag: En presentasjon av Sletta borettslag. - [Oslo], [1999?].
• Stig borettslag: Stig borettslag 1951-2001. - [Oslo], Borettslaget, USBL, [2001?].
• Tonsenjordet borettslag: Borettslaget vårt gjennom 40 år, 1956-1996. - Oslo: Tonsenjordet borettslag, [1996?].
• USBL, Ungdommens selvbyggerlag: 25 år i byggende arbeid, 1948- 8. desember 1973, hvordan USBL ble til, erfaringer fra de første år, boligprosjektenes utvikling, USBL villig til nye veier. - Oslo, USBL, [1973]. Digital versjon på Nettbiblioteket
• USBL nytt: nr. 4 1988.
• USBL nytt: nr. 3 1996.
• USBL nytt: nr. 5 2002.
• Vitner om 1950-årene / Odd Børretzen ... [et al.]. - Oslo, Stromboli, 1990.
• Årbok Groruddalen historielag . 1992. - Oslo, Historielaget, 1992.
• Alsvik, Bård: Fra bygd til by, urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998. - Oslo, Oslo byarkiv, 1998.
• Bjørnsen, Bjørn: Norge etter 1945, 30 års norgeshistorie sett gjennom avisenes spalter, billedred.: Marion Rødland. - Oslo, Cappelen, 1975.
• Hasselknippe, Oskar: Olav Selvaag, mannen med ideene / Oskar Hasselknippe. - Oslo, Aschehoug, 1982.
• Hennum, Sigurd B.: De glade 50-årene. - Oslo, Schibsted, cop. 1992.
• Kagge, Gunnar: Vårt århundre. - [kart: Geir Steigan]. - [Oslo], Familievennen forlag, 1997.
• Kili, Terje: Pionér i 50 år, USBL fra selvbygging til økologi 1948-1998. - Oslo, USBL, 1998.
• Lange, Even: Aschehougs norgeshistorie . B.11. Samling om felles mål, 1935-1970 . - Oslo, Aschehoug, 1998.
• Libæk, Ivar: Norges historie, tilrettelagt for elever med fremmedspråklig bakgrunn. - 2. rev. utg. - Oslo, Grøndahl Dreyer, 1997.
• Martens, Johan Ditlef: Århundrets norske boligprosjekter 1900-2000. - [Oslo], Norsk arkitekturmuseum, Den Norske stats husbank, [2000?].
• Myhre, Jan Eivind: Barndom i storbyen, oppvekst i Oslo i velferdsstatens epoke. - Oslo, Universitetsforl., 1994.
• Rolness, Kjetil: Med smak skal hjemmet bygges, innredning av det moderne Norge. - Oslo, Aschehoug, 1995.
• Selvaag, Olav: Oslo som drømmested / utgitt i samarbeid med Selvaagbygg A/S. - Oslo, Gyldendal, 1985.
• Skeie, Jon: Bolig for folk flest, Selvaagbygg 1920-1998 / Jon Skeie. - [Oslo], Tano Aschehoug, 1998.
• Taylor, David: Den kalde krigen. - [Risør], Aktive fredsreiser, Esstess, 2002.

Eksterne lenker

• Youtube: Forfatter Per Petterson forteller om sin oppvekst på Veitvet.
• Veitvedt Plads i folketelling 1865 for Østre Aker prestegjeld fra Digitalarkivet
• Veitvedt i folketelling 1875 for Østre Aker prestegjeld fra Digitalarkivet
• Veitvedt i folketelling 1900 for Aker herred fra Digitalarkivet