Vestre Toten prestegjeld

Vestre Toten prestegjeld var den vestlige delen av det opprinnelige Toten prestegjeld. Delingen av Toten prestegjeld ble bestemt ved kongelig resolusjon 5.mars 1825, med justering av grensene i kongelig resolusjon 10.juni 1826.
Vestre Toten prestegjeld besto fra 1825 til 1981. Fra 1915 var det redusert i størrelse etter at Kolbu og Eina var skilt ut, men navnet var fremdeles Vestre Toten prestegjeld. Fra 1981/1982 ble det delt i to prestegjeld med navn Ås og Raufoss.

Utgangspunkt: Aas og Kolbu sokn

I Vestre Toten prestegjeld var det fra starten to sokn: Aas og Kolbu. Den geistlige betjening var i lange perioder en sogneprest i Aas og en residerende kapellan i Kolbu, og i noen grad er betegnelsen hovedsokn brukt på Aas.
I 1851 ble området ved den sørlige delen av Einafjorden overført fra Gran prestegjeld til Vestre Toten prestegjeld.

I utgangspunktet var det to kirkebygninger i prestegjeldet: Aas kirke og Kolbu kirke. Den tredje, Eina kirke, sto ferdig i 1890.

Kolbu og Eina skilles ut

I 1908 ble så vel Eina som Kolbu opprettet som egne kommuner. Etter dette tok en lokal komité fra Kolbu og Eina initiativ til en deling av Vestre Toten prestegjeld.

Vestre Toten kommune var lenge negativ til planene om deling. «Herredsstyret finder fortiden ikke at kunne gaa med paa deling av V. Totens sognekall og vil advare mot at saadan deling iverksættes» ble det vedtatt 19.januar 1914.

På nyåret 1915 signaliserte Kirkedepartementet at det ville kunne gå inn for deling, og ba Vestre Toten kommune om ny uttalelse. Kommunestyret mente at argumentene fra foregående års behandling ikke var svekket. Ellers heter det i protokollen: «Herredsstyret kan ikke finde, at der endnu fra noget hold er fremkommet saklige grunde, som skulde berettige eller nødvendiggjøre deling av V.Totens sognekald» (ordet "saklige" er understreket i originalen).
Kommunestyret merket seg likevel at det i Kolbu og Eina var «strævet meget» med å få i stand delingen. «Herredsstyret vover ikke at paatage sig ansvaret for at det "rikere religiøse liv" i Kolbu skulde stagnere paa grund af at Kolbu havde sogneprest sammen med V.Toten.»
Etter dette kom den overraskende konklusjon: «Herredsstyret vil derfor ikke længre motsette sig delingen.» En underliggende forklaring kan være at kapellanen i Kolbu nettopp var ansatt som sokneprest i Vestre Toten, og at han var tilhenger av deling.

Kirkedepartementet fastsatte etter dette at Kolbu og Eina ble skilt ut som et nytt prestegjeld, og at det resterende beholdt navnet Vestre Toten prestegjeld. Endringen ble fastsatt ved kongelig resolusjon 16.juli 1915 og gitt virkning fra 1.oktober 1915. I en kunngjøring i 1915 var det snakk om «gjenværende Vestre Toten prestegjeld, hvor der kun blir én kirke».

Raufoss som kapelldistrikt og sokn

Situasjonen med én kirke i Vestre Toten varte til 1939, da Raufoss kirke ble innviet. Denne nordlige delen av Vestre Toten prestegjeld fikk i tiårene framover status som Raufoss kapelldistrikt.

Den 1.august 1981 ble Raufoss skilt ut som eget prestegjeld, senere sokn. Den gjenværende delen av Vestre Toten ble til Ås prestegjeld, senere Ås sokn, men navnet ble offisielt først fra 20. april 1982, etter som stavemåten Aas eller Ås måtte avklares, og endte med å bli fastsatt til Ås.

Sokneprester i Vestre Toten prestegjeld

• Johan Jacob Braem Galskjøt fra 1825 til 1840
• Henrik Christian Borchgrevink fra 1840 til 1842
• Wilhelm Christian Magelssen fra 1842 til 1876
• Gustav Fredrik Dietrichson fra 1877 til 1886
• Kristian Arnt Arnesen fra 1886 til 1896
• Fredrik Vilhelm Vinsnes fra 1897 til 1913
• Georg Marius Monsen i 1914-1915
• Henrich Holst Neumann fra 1916 til 1931
• Nils Arnung fra 1932 til 1942
• Mathias Borgersen utnevnt av NS-myndighetene 1942-1945
• Nikolai Bygstad 1945
• Finn Konow fra 1946 til 1959
• Vermund Hollekim fra 1959 til 1965
• Jens Hartvig Svae fra 1965 til 1977
• Bjørn Sandvik fra 1978. I Ås sokn til 1988.
  

Senere sokneprester i henholdsvis Ås sokn og Raufoss sokn nevnes i artiklene om hvert av soknene.