Arkivkilder til Henrik Ibsen

Denne artikkelen gir en oversikt over arkivkilder til Henrik Ibsen hos Statsarkivet i Oslo.[1] Disse kildene stammer ikke fra forfatterskapet, men fra ulike hendelser under Ibsens opphold i Kristiania. Kildene forteller om gjeldskrise, samfunnsengasjement og teaterstrid, som igjen reflekteres i ulike faser i dikterens liv og forfatterskap.

Presentasjonen tar utgangspunkt i originale brev som er skrevet av Ibsen selv, og originale dokumenter som bærer hans håndskrift eller som er påført hans egenhendige navnetrekk. Brev som finnes i form av avskrifter i pantebøker eller andre steder er å anse som kopier, og ikke originaler. De faller av den grunn utenfor. [2]

I rettsarkivene er det registrert syv Ibsen-brev og Ibsen-dokumenter, knyttet til hans opphold i Kristiania i perioden 1857 – 1864. Fra tiden etter tilbakekomsten til hovedstaden i 1891, er det registrert ett Ibsen-dokument, en underskrift, i et privatarkiv. De fleste Ibsen-dokumentene finnes i en arkivserie etter Christiania magistrat. Her er hans originale navnetrekk, i forbindelse med nasjonalsubskripsjonen til Det norske Theater i Christiania, bevart i hele 64 versjoner.


Ibsen i Kristiania

 
Brev fra Henrik Ibsen til hans advokat, overrettssakfører Heffermehl.
Foto: Statsarkivet i Oslo

Det er kjent at Henrik Ibsens opphold i Kristiania i perioden 1857 – 1864 var tunge år. Som artistisk direktør for Det norske Theater i Christiania frem til juni 1862 lyktes han ut i fra de mål han hadde satt seg verken kunstnerisk eller økonomisk. Kritikken mot ham var nådeløs, og han deltok selv i polemikken. Han maktet heller ikke å fullføre noen dramatiske arbeider mellom Hærmændene på Helgeland i 1857 og Kjærlighedens komedie i 1862. Det ble med diktene Paa Vidderne og Terje Vigen, samt noe leilighetsdiktning før Kongsemnerne kom i 1863. Hans livssituasjon var ikke minst preget av kamp mot gjeld; etter teatrets konkurs også en kamp for stipender. Samtidig med dette skulle han under ustabile boforhold fylle rollen som familieforsørger.

Henrik Ibsens år ved Det norske Theater i Christiania var fylt av motgang og ydmykelser. Tyngende økonomi gjorde at han flere ganger på grunn av ubetalte regninger og uinnfridde lån, ble forfulgt av sine kreditorer og fikk et ublidt møte med det sivile rettsapparatet. En sak gjaldt mislighold av en inngått husleiekontrakt som Ibsen ble innstevnet for av snekker C. A. Grosch i oktober 1860. Han hadde bodd med sin lille familie på en del av dennes løkke i Bogstadveien (i dag Majorstuveien 21 B) fra påske og til ut på høsten samme året. Brevet fra Ibsen til hans advokat Johan Kristoffer Støren Heffermehl er datert 6. juni 1861, og omhandler vitnet Johanne Johannesdatter som var hushjelp for familien mens de bodde hos Grosch. Dom i saken ble avsagt 22. august 1861, og den var en av flere som medførte tvangsfullbyrdelse hos dikteren. Arkiv: Christiania byfogd, Fhb, dokumenter og bilag, sivile saker, 334, 1860, saknr. 968/1860 i Arkivportalen.

I de ordinære gjeldssakene som Henrik Ibsen var innblandet i, uteble han som regel fra møtene i både forlikskommisjonen og retten. Gjeldskravene, som dreide seg om små beløp, ble alle tatt til følge av bytinget. Det som således kan karakteriseres som bagatellsaker, forteller noe om hvor ubemidlet Ibsen må ha vært på denne tiden. Kanskje antyder dette også utviklingen av en selvoppgivende holdning hos ham. Brevet her, som ble fremlagt som bevismateriale i en sak, er en anvisning på utbetaling fra Ibsen datert 4. mars 1861 til kasserer Jonas Ravn Daae i Det norske Theater i Christiania. Arkiv: Christiania byfogd, Fhb, dokumenter og bilag, sivile saker, 339, 1861, saknr. 401/1861 i Arkivportalen.

Navnet hans fins også på en attestasjon på en regning fra en skomakermester i Bergen, datert 1. september 1852. På det tidspunktet var Henrik Ibsen sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, og hadde nettopp vendt tilbake fra en studiereise til Danmark og Tyskland. Ibsens attestasjon for riktigheten av regningen er udatert, men skal trolig være avbetalingsdatoen 5. oktober 1852. Noe av beløpet ble betalt da, mens krav på det resterende dannet grunnlag for søksmål mot ham ved Christiania byting i 1861. Dette var trolig også en av de sakene som gikk til tvangsinndrivelse hos Ibsen. Arkiv: Christiania byfogd, Fhb, dokumenter og bilag, sivile saker, 342, 1861, saknr. 650/1861 i Arkivportalen.

Familien Ibsen flyttet våren 1861 fra en bopel i Nedre Torvgate til Dronningens gate 22, hvor de bodde omtrent et års tid. For husværet i Dronningens gate gjorde imidlertid Henrik Ibsen ikke opp for seg. Restkravet på 109 spesidaler fremgår av en regning blant saksdokumentene som er påført hans udaterte attestasjon. Da dom i gjeldssaken ble avsagt 22. mai 1862, hadde familien flyttet til Oslo Strandgate. Om sommeren reiste han med et stipend innover i landet for å samle folkeeventyr. Arkiv: Christiania byfogd, Fhb, dokumenter og bilag, sivile saker, 354, 1862, saknr. 445/1862 i Arkivportalen.

Det siste faste tilholdsstedet Henrik Ibsen hadde før reisen sydover i april 1864, var et forfallent hus i Oslo, Strandgate 33, som lå innerst i Bispevika ved Gamlebyen. I umiddelbar nærhet til middelalderruinene skrev han her sagastykket Kongsemnerne, som hadde premiere på byens andre teater, Christiania Theater, i januar 1864 med Ibsen selv som instruktør. Men kampen for det daglige brød fortsatte. Et lyspunkt var imidlertid reisestipendet på 400 spesidaler for et år i Roma og Paris for å studere kunst og litteratur, som Stortinget innvilget ham høsten 1863. Brevet fra denne tiden er datert 19. november 1863, og er bilag i en sak som Peder Olsen, eieren av Oslo Strandgate 33, reiste mot direksjonen for Hovedbanen. Det var blitt anlagt en ny jernbanelinje, og det var de uheldige følgene i form av røyk og damp fra lokomotivene for leietagerne som Ibsen her sa seg enig i. Arkiv: Christiania byfogd, Fhb, dokumenter og bilag, sivile saker, 371, 1863, saknr. 882/1863 i Arkivportalen.

Henrik Ibsen karakteriserte selv årene ved teatret som ”en daglig gjentatt forsterfordrivelse”. På det kunstneriske området møtte han skarp kritikk; det var også de som mente at han var en medvirkende årsak til teatrets fallitt. Da Ibsen våren 1862 måtte slutte ved teatret, var han allerede i gang med Kjærlighedens komedie. Stykket fikk en blandet mottagelse og ble til hans skuffelse ikke oppført hos rivalen Christiania Theater, hvor han selv arbeidet en tid. Det ble derfor en økonomisk strek i regningen. Det norske Theater i Christianias fallittbo ble innlevert til skifteretten i juli 1862, og avsluttet 5. desember 1863. I skiftepakken er det to Ibsen-dokumenter som er lagt øverst. Det ene er et udatert brev som er skrevet på baksiden av fragmentet av et annet dokument. Ibsen ber her Christiania-Posten opplyse om at en fredagsforestilling var innstilt på grunn av avskjedsforestilling for Anton Wilhelm Wiehe, som var en dansk skuespiller som sluttet våren 1860. Arkiv: Oslo skifterett, Ia, bomapper (sluttede bo), rekke A, de eldste, 44e i Arkivportalen.

Det andre Ibsen-dokumentet som ligger i skiftepakken etter Det norske Theater i Christiania, er et brev til hr. Nyblinn, som var ansatt ved teatret frem til sommeren 1861. Det er en anvisning datert 3. mars 1862 på fire amfiteaterbilletter som skulle betales på mellomregningen. Hr. Wickstrøm hadde stilling som billettør ved teatret. Brevet er en lapp festet til et annet dokument. Arkiv: Oslo skifterett, Ia, bomapper (sluttede bo), rekke A ,de eldste, 44e i Arkivportalen.

Etter tilbakekomsten

 
Arbins gate 1 i Oslo, i dag Ibsenmuseet.

Henrik Ibsen levde i utlendighet i nesten 27 år. Bare somrene 1874 og 1885 var han på korte besøk i hjemlandet. Da han vendte tilbake til Norge sommeren 1891, foretok han en reise langs kysten til Nordkapp. Reisen kan, sammen med en del andre forhold, ha influert på hans valg til å bli værende. Han bosatte seg først på Victoria Terrasse i hovedstaden, men flyttet høsten 1895 til leiligheten i Arbins gate.

I arbeidsværelset kunne Henrik Ibsen, under overvåking fra de ”djevelske øjne” i portrettet av den svenske dikteren August Strindberg som hang der, i løpet av 1896 gjøre seg ferdig med John Gabriel Borkman. Han fikk også tid til daglige spaserturer. På en av dem må han ha lagt ruten om Grimsgaard & Malling Boghandel i Karl Johans gate like ved Grand Café for å tegne seg som medlem av den såkalte ”Anti-visit-foreningen”. Den var en opinion mot en del av de rådende høflighetsnormer, med siktemål å avskaffe takkevisitter på søndagene. Over tre hundre underskrifter sikret den seg fra embets- og handelsstanden, kunstnere, litterater med flere. Foreningens protokoll og underskriftslister ble senere innlevert til Riksarkivet, og overført til Statsarkivet i Oslo hvor det ble registrert som et privatarkiv. Arkiv: Privatarkiv, Antivisittforeningen, D, saksarkiv 1 1896 – 1904 i Arkivportalen.

Ibsen-dokumenter fra nasjonalsubskripsjonen ved Det norske Theater i Christiania

 
Protokoll fra nasjonalinnsamlingen for Det norske Theater i Kristiania, underskrevet av styremedlemmene.
Foto: Statsarkivet i Oslo

Materialet om nasjonalinnsamlingen til Det norske Theater i Christiania i arkivet etter Christiania magistrat, har sitt opphav i virksomheten til dette teatret. Det er således en del av et privatarkiv som i magistratsarkivet har fått en sekundær proveniens.

Mens Henrik Ibsen ved Det norske Theater i Christiania gjennomgikk en tørketid som dramatiker, tok han i forbindelse med nasjonalsubskripsjonen likevel aktivt del i produksjonen av en annen form for faktisk skriftlighet. Det vitner Ibsens mange egenhendige underskrifter om. De har da også nedfelt seg i arkivmaterialet, som foruten subskripsjonslister og en egen protokoll for nasjonalsubskripsjonen består av innkomne brev, en regnskapsprotokoll med bilag, en bankbok og forskjellige lister. Arkiv: Kristiania magistrat, Ob diverse pakkesaker 6, 1859 – 1862 i Arkivportalen.

 
Første protokollside med underskriften til Henrik Ibsen og hans kone, Suzannah.
Foto: Statsarkivet i Oslo

Aksjonen for å skaffe et bedre lokale til Det norske Theater i Christiania, ble formelt satt i gang 12. april 1859. Teaterstyret oppfordret alle landsmenn til å bidra med fem spesidaler som maksimum beløp for den enkelte. Den første siden i protokollen for nasjonalsubskripsjonen presenterer underskriftene til styremedlemmene og Henrik Ibsen. Hans navnetrekk, med opplysning om tittelen artistisk direktør, finnes også på den første tegningssiden inne i protokollen. Det er heller ikke vanskelig å gjenkjenne Ibsens hånd i underskriften til hans kone Suzannah. Protokollen ble etter hvert fylt med underskrifter og navn til mange kjente og toneangivende personer i tiden, samtidig som den gir en samlet oversikt over de innkomne bidragene som utgjorde 3942 spesidaler 96 skilling.

Nasjonalsubskripsjonen ble i første omgang gjort kjent gjennom aviser, tidsskrift og bokhandlere, eller den ble forelagt dem som man trodde hadde interesse for saken. Den ble også gjort kjent over hele landet ved utsendelse av i alt 993 trykte og nummererte subskripsjonslister til nøkkelpersoner i tidsrommet 24. september til 29. oktober 1859. Samtlige ble underskrevet av styremedlemmene og Henrik Ibsen. Av disse er det i magistratsarkivet bevart 62 returnerte subskripsjonslister med Ibsens underskrift. Trolig ble mange av listene på grunn av manglende interesse for teatersaken ikke returnert.

Nasjonalsubskripsjonen nøt kongelig beskyttelse. Styremedlem cand.mag. Siegw. Petersen reiste til Stockholm for å få de kongelige til å tegne seg som bidragsytere. Egenhendige underskrifter av kong Carl, dronning Louise, sammen med kongens bror, Oscar Frederik, gift med prinsesse Sophie, ble innført i protokollen for nasjonalsubskripsjonen. Den samme Petersen besøkte for den gode sak også Trondheim, Ålesund, Kristiansund, Molde, Hamar og et tømmerhandlermøte i Solør.

Litteratur

  • Anker, Øyvind: Henrik Ibsen. Brev 1845 - 1905. Ny samling I: Brevteksten, Oslo 1979.
  • Anker, Øyvind: Henrik Ibsen. Brev 1845 – 1905. Ny samling II: Kommentarene. Registre, Oslo 1981.
  • Anker, Øyvind: Henrik Ibsen’s brev: kronologisk registrant med adressatregister m.v., Oslo 1978.
  • Dahl Heggelund, Per Kristian: Streiflys. Fem Ibsen-studier, Oslo 2001.
  • Ferguson, Robert: Henrik Ibsen. Mellom Evne og higen, Oslo 1996.
  • Haakonsen, Daniel: Henrik Ibsen. Mennesket og kunstneren, 2. utg., Oslo 2003.
  • Henrik Ibsens skrifter, 12, brev 1844 - 71, Oslo 2005.
  • Henrik Ibsens skrifter, 12, innledning og kommentarer, Oslo 2005.
  • Lund, Audhild: ”Henrik Ibsen og Det norske Teater 1857 – 1863, Småskrifter fra det litteraturhistoriske seminar, utgitt av Francis Bull, XIX, Oslo 1925.
  • Meyer, Michael: Henrik Ibsen. En biografi, Oslo 1971.


  1. Oversikten er utarbeidet av Sigurd Rødsten
  2. Felles for Ibsen-brev og Ibsen-dokumenter er Arkivverkets vurdering av dem som en særskilt kulturskatt. De er derfor av sikkerhetsmessige grunner tatt ut av sin arkivsammenheng og erstattet med kopier.


  Arkivkilder til Henrik Ibsen er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo som videreføring av prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.