Beret Pedersdatter (1852–1933)

Beret Pedersdatter (1852–1933) kom fra Skjervøy kommune. Hun ble født på Storslet på Uløya i 1852 og døde på Geitvik på Arnøya i 1930. Hun hadde ti barn. Seks av disse overlevde. På sine eldre dager tjente hun penger på å strikke for fremmede.

Oppvekst

Beret vokste opp på Storslet på Uløya. Foreldrene var Peder Andreas Eriksen (f. 1829) og Andrea Johanna Olsdatter (f. 1827). Det var en stor familie. Hun hadde minst ti søsken født mellom 1849 og 1873.

I 1871, da hun var 19 år gammel, gifta hun seg med fiskeren Mikkel Isaksen (1847-1895), som var fem år eldre enn henne. Beret og Mikkel hadde begge vokst opp på Storslet, og begge hadde familier som hadde bodd der i mange generasjoner og drevet som fiskere og småbrukere. De ble også boende på Storslet etter at de gifta seg.

Både Beret og Mikkel kom fra samisktalende hjem, og når de selv fikk barn snakka de samisk (nordsamisk) hjemme.

Etter litt over et år kom den første sønnen, Isak Olai (1872-1941), og etter dette fortsatte barna å komme med omtrent to års mellomrom: Ole Lars (1874-1943), Bergitte Andrea Marie (1876-1883), Johan Mikael (1879-1895) og Peder Enok (1881-1882). På et tidspunkt tok de også inn pleiesønnen Johan Pedersen (f. 1865).

1882-83 - tunge år

Ved inngangen til 1882 hadde Mikkel og Beret fem barn og en pleiesønn. Men så snudde lykken. I 1882 fikk lille Peder Enok blodforgiftning opg døde. Han ble bare ett år og fem måneder.

Året som fulgte, 1883, var Skjervøy herja av en difteriepidemi som krevde mange liv. I oktober kom det også tyfoidfeber. Bare to døde av tyfus, men en av dem var Beret og Mikkels seks år gamle datter, Bergitte Andrea Marie.

At de var prega av situasjonen ser vi også ved at de for første gang tok en pause fra å få barm. Det gikk hele fire år fra Peder Enok ble født og til de fikk dattera Ovedie Ingeborg (1885-1957) i 1885. Deretter fulgte Anna Petronelle (1887.1943) i 1887 og Hansine Emilie (1890-1927) i 1890.

Geitvik

I 1891 eller 1892 flytta familien til Geitvik, sørvest på Arnøya. Arnøya er en mye større øy enn Uløya, den er norges 15. største. Til gjengjeld var den spredt befolka. I 1891 bodde det 223 personer på hele øya, litt færre enn på den mye mindre Uløya som de kom fra.

På Geitvik fikk de jord til et småbruk og de bodde nær til fiskefeltet. Da deres niende barn, Oskar Abraham (1892-1964), ble født i 1892 var Beret rukket å fylle 40.

Etter noen år i Geitvik fulgte nok en ulykkelig tid. I 1894 ble Beret gravid igjen. Før sønnen Mikal Bernhard ble født i februar 1895 hadde hun fylt 44. Sannsynligvis var Mikal Bernhard svak alt fra fødselen, for de valgte å døpe ham allerede to uker etter fødselen. Han døde 8. mai, og rakk bare å bli to og en halv måned gammel.

23. november 1895 fulgte ei ny ulykke. Mikkel og Johan Mikael hade vært ute og trukket liner. Mikkel var 48 år gammel. Johan Mikael var 16, og hadde stått til konfirmasjon året før. På vei inn i støa i Geitvik fikk et grunnbrått båten til å kantre. Begge drukna.

Overgang til norsk som hjemmespråk

I 1900 bodde Beret sammen med sønnen Oskar. I huset bodde også to til av barna hennes: Hansine og Ovidia. Ovidia var allerede gift og de bodde med hennes mann og barn bodde også i huset.

I 1913 gifta Oskar seg, og Hansine og Beret ser ut til å ha blitt med ham inn i hans nye husholdning.

Hansine hadde en fysisk funksjonshemming som gjorde henne ufør, og selv om hun fikk understøttelse fra fattigvesenet var hun nok i likhet med Beret avhengig av å kunne bo med familie. Beret selv spedde på økonomien ved å strikke for fremmede.

At Oskar gifta seg må ha vært en overgang rent språklig, for kona til Oskar kom fra et norskspråklig hjem. I folketellinga for 1920 skrev hele familien at de nå hadde norsk som hjemmespråk.

Overgang fra samisk til norsk var et tegn i tiden. Skjervøy og Nordreisa kommuner kjørte ei hard fornorskningslinje. Fra 1880 hadde det vært slik at barn under 12

i alle skolekommunens kredse udelukkende undervises efter norske bøger og på det norske sprog. Følgen af denne skolekommisions beslutning er, at barn som i aaret 1880 var 12 år eller derunder, ikke her i prestegjeldet vil blive konfirmerede, med mindre de have sine lærebøger på norsk og forstår det norske sprog. .

Å bli utestengt fra konfirmasjonen var en stor sak med reelle konsekvenser for livet videre - blant annet betydde det at man ikke fikk døpe barna sine eller gifte seg i kirken. I tillegg ble samer i alle fall i nordreisa holdt utafor viktige posisjoner i kommunen. Det å ha samisk som hovedspråk ble altså gjort til en ulempe.

Ingen av Berets barn brukte samisk som hjemmespråk i 1920. I de fleste tilfellene skyldes nok dette at ektefellene kom fra norsktalende familier, men til og med familien til Ovidia Ingeborg, hvis ektemann hadde voks opp i et samisktalende hjem oppga at de snakka norsk. familiene fortsatte å bo på Uløya og Arnøya, områder som er sommerbeide for rein fra innlandet. Når språket ble borte må det ha skapt et større skille mellom fastboende og tilreisende samer.

Kilder

Beret Pedersdatter i Historisk befolkningsregister