Bharathanatyam
Bharathanatyam (tamil: பரத நாட்டியம்) er den eldste klassiske tamilske danseformen. Den har sine røtter i byen Thanjāvūr i delstaten Tamil Nadu i Sør-India. Dansebevegelsene er preget av bøyde ben (arai mandi), mens føttene holder rytmen. Hendene brukes som symbolske håndbevegelser (muthirai).
Bharathanatyam i Norge
Bharathanatyam blir enda danset av tamilere bosatt i Norge, og andre steder i verden. Flere unge tamilere viser interesse og kompetanse i danseformen. Det finnes flere danseakademier hvor man kan lære bharathanatyam rundt omkring i Norge.
I Norge er det også mulighet for danserne å ta teori og praktisk eksamener i bharathanatyam, via organisasjoner som ITAC (tamil fine arts innovation center) eller OFAAL (oriental fine arts accademy of London). Etter at man har bestått disse er man offisielt ferdig opplært i danseformen og mottar ulike titler.
Bharathanatyam opptredener foregår ved mange anledninger i Norge gjennom ett år. For eksempel ved jubileumsdager, kulturelle feiringer som thai pongal, offentlige feiringer som jul, eller religiøse feiringer som navaratri. Det danses ved hindu templer, ved kultur arrangementer og ved egne bharathanatya arrangementer. Dessuten har mange ungdommer en såkalt arangetham (tamil: அரங்கேற்றம்).
Mange dyktige dansere har begynt sin undervisning i Norge, og til og med blitt lærere i danseformen.
Det er flere teorier om hvordan navnet Bharathanatyam oppsto.
Noen mener det fikk sitt navn ettersom det oppstod i Bharatha nadu (tamil: பாரத நாடு), i dag kjent som tamil nadu. Bharatha + Natyam ((tamil: நாட்டியம்) som betyr dans) = bhrathanatyam
Andre mener danseformen fikk sitt navn etter Bharatha munivar (tamil: பரத முனிவர்). Han skrev Natya Shastram (tamil: நாட்டிய சாத்திரம்) som skal være den eldste boken som beskriver danseformen. Bharatha + Natyam ((tamil: நாட்டியம்) som betyr dans) = bhrathanatyam
En tredje teori er at Bha + Ra + Tha + Natyam ble til Bharathanatyam. Bha står får bhavam (tamil: பாவம்), som handler om å leve seg inn i dansen, og vise til følelser som forteller noe om dansen. Ra står for ragam (tamil: ராகம்) som er en slags melodiregel. Tha står for thalam (tamil: தாளம்) som er rytmen til dansen. Natyam (tamil: நாட்டியம்) betyr dans.
Muthirai
Muthirai (tamil: முத்திரை) eller hasta er en av de viktigste byggesteinene i bharathanatyam. Det er hovedsakelig ulike symbolske håndbevegelser, men hver har en egen betydning. Muthirai blir delt i 2 hovedkategorier. Enhånds muthirai og tohånds muthirai. Det finnes 28 enhånds og 24 tohånds muthirai. Muthirai brukes vanligvis til å fortelle noe.
Namaskaram
Namaskaram (tamil: நமஸ்காரம்) er en veldig kort serie med hånd og fotbevegelser som skal gjøres før og etter at man har danset. Det er også det første man lærer. Via Namaskaram sier man på en måte «hei» til gud, danse læreren, de åtte vaktene av himmelretningene, og publikum på en respektfull måte. Man ber også om tilgivelse til jordgudinnen, Poomathevi (tamil: பூமாதேவி), for at man tramper på henne.
Arai og muzhu mandi
Arai mandi (tamil: அரை மண்டி) og muzhu mandi (tamil: முழு மண்டி) – direkte oversatt halv sitting og full sitting – er to grunnleggende posisjoner i bharathanatyam. En danser må mestre disse stillingene for å kunne danse bharathanatyam ordentlig. Arai mandi er den viktigste og mest krevende stillingen. Ifølge flere eldre tekster som Abinaya Dharbanam (tamil: அபிநய தர்ப்பணம்), skal denne stillingen skape en perfekt trekantet formasjon til kroppen (hvis den utføres riktig da).
Adavu
Adavu (tamil: அடவு) er de grunnleggende dansetrinnene i bharathanatyam. Hver adavu følger en tala (tamil: தாளம்) – altså rytme – som danserne må følge. De fleste adavuene er aditala (tamil: ஆதிதாளம்) eller rubakatala (tamil: ரூபகதாளம்). Alle adavuene har bestemte benbevegelser, håndbevegelser og kroppsbevegelser. Hver adavu har også en eller flere muthirai som brukes. De fleste adavuene danses i arai mandi eller muzhu mandi. En danser bruker god tid på å lære seg de forskjellige adavuene. Vanligvis danses en adavu i 3 kalam (tamil: காலம்), altså hastigheter, men det finnes unntak. Mange andre danser i bharathanatyam er hovedsakelig en sammensetning av ulike adevuer. Derfor er det viktig å lære hver del av adavuene nøyaktig.
Natiya Kiramam
Natiya kimamam (tamil: நாட்டிய கிரமம்) betyr hvordan er danseopptreden skal være. Den lyder slik:
Hvor hånda går skal øynene følge
Hvor øynene går skal tankene følge
Hvor tankene er skal bava ((tamil: பாவம்), uttrykkelse av følelsene) oppstå
Hvor bava oppstår skal ulike rasa oppstå (altså: kjærlighet, humor, sorg, sinne. modighet, redsel, fiendeskap, overrassket, og indre fred)
Korvai
Korvai (tamil: கோர்வை), direkte oversatt sammenføying, er rett og slett en slags sammensetning av ulike adavuer. Det finnes mange regler for korvaier, blant annet at de skal avsluttes med en theermanam.
Theermanam
Theermanam (tamil: தீர்மானம்), består av en rekke bestemte adavuer som gjentas tre ganger på slutten. De adavuene som kan være med i en theermanam, kalles theermanaadavu. 'Kithathakatharikithathom' eller 'Thathinginathom' er kjente theermanaadavuer.
Uruppadi
En uruppadi (tamil:உருப்படி) er en litt lengre danse. Her har man litt lenger musikk og sammenhengende deler. Struktur og tema varierer veldig mye fra uruppadi til uruppadi. Men det er vanlig å dele dem inn i tre kategorier; Nirutham, Niruthiyam, og Natiyam. Mange uruppadier er en blandig også. Det er rundt 10 uruppadier som er i bruk i dag.
Nirutham, Niruthiyam, Natiyam
Nirutham (tamil: நிருத்தம்), handler ikke om å gi et budskap eller fortelle noe til seerne. Denne formen består bare av bevegelser til takten av musikken. Rytme er det viktigste her.
Eksempler på nirutham: Alarippu, Jathiswaram
Niruthiyam (tamil: நிருத்தியம்), handler om å gi et budskap eller fortelle noe til seerne. Å vise bava er viktigste her. De fleste niruthiya danser inneholder gjerne små deler med nirutham, så rytme er også viktig.
Eksempler på niruthiyam: Sabtham, Varnam, Patham
Natiyam (tamil: நாட்டியம்), er en blanding av dans og skuespill. Her fortelles en historie via dans, lik en musikal forteller en historie via musikk.
Eksempler på natiyam: Natiya nadagam
Natiya margam
Natiya margam, er rekkefølgen man følger når man danser alle oruppadiene. Dette er fordi man skal få variasjon, men også fordi de ulike oruppadiene har ulike funksjoner. Her er rekkefølgen:
1. Alarippu
2. Jathiswaram
3. Sabtham
4. Varnam
5. Patham
6. Keerthanam
7. Javali eller Ashtapathi
8. Thillana
9. slokam
Arangetham
Arangetham (tamil: அரங்கேற்றம்) er en slags rituell opptreden, som foregår når en danser er ferdig opplært. Direkteoversatt betyr det «stige opp på scenen», og det er omtrent dette som skjer. I en arangetham er det en solodanser, eller en gruppe dansere (ikke for mange), som danser alle oruppadiene, en såkalt margam, for første gang alene foran ett publikum. Denne forestillingen gjøres gjerne 10-12 år etter at man har startet bharathanathyam opplæringen. Men viktigst av alt skal guruen (tamil: குரு, bharathanatyam læreren) si at eleven er klar. Det er også en måte å introdusere en ny danselærer på.
En arangetham er et resultat av mange års arbeid og en mulighet for danseren til å vise seg fram. Danseren må også utvikle en utholdenhet, for å kunne danse i ca.3 timer (med små pauser mellom hver dans). I boka silappathikaram (tamil: சிலப்பதிகாரம்) fra det andre århundre etter vår tid blir det beskrevet grundig hvordan en arangetham skal være. Her blir det også beskrevet hvordan scenen, instrumentene, og lys settingen skal være.
Opprinnelig ble bharathanatyam danset med livemusikk. I nyere tid er det meste innspilt, men når det kommer til arangetham er det mange som velger å følge tradisjonen med livemusikk.
Klær og smykker
Klærne som brukes i bharathanatyam, kalles bharathanatya costume i offentligheten. Hvordan det ser ut kan variere veldig mye. Men tradisjonelt, er det en slags sari (tamil: சேலை). Den nedre delen fungerer som en håndvifte, og utvides når danseren strekker ut beina. Noe som vil se fint ut når danseren sitter arai mandi.
Litt av håret er ofte satt opp i en fin dott, mens resten blir fint flettet. I nyere tid bruker man ofte falskt hår, for at det skal se bra ut. Håret blir deretter dekorert med blomster som matcher klærne, og bharathanatyam smykker.
I nyere tid har det blitt vanelig å bruke mye ansiktssminke, spesielt rundt øynene. Dette er for at uttrykket (bava (tamil: பாவம்)) skal synes.
Man har i tillegg på seg en lærremme med bjeller (salangai (tamil: சலங்கை)), for at takten til danseren skal høres.
Dessuten har man på mange smykker på henda, rundt midjen, halsen, midtskillen, og selvfølgelig ørene.
kilder
- "Bharathanatyam grade 1 - 4", kompilert av S Selvendran, utgitt av OFAAL (oriental fine arts accademy of London) , utgave fra mars 2008