Bharathanatyam
Bharathanatyam (tamil: பரத நாட்டியம்) er den eldste klassiske tamilske danseformen. Den har sine røtter i byen Thanjāvūr i delstaten Tamil Nadu i Sør-India. Dansebevegelsene er preget av bøyde ben (arai mandi), mens føttene holder rytmen. Hendene brukes som symbolske håndbevegelser (muthirai).
Bharathanatyam i Norge
Bharathanatyam blir enda danset av tamiler bosatt i Norge og andre steder i verden. Flere unge tamiler viser interesse for og har kompetanse på danseformen. Det finnes flere danseakademier hvor man kan lære bharathanatyam rundt omkring i Norge. Dansere har også mulighet for å ta teoretiskeds og praktiske eksamener i bharathanatyam, via organisasjoner som ITAC (tamil fine arts innovation center) eller OFAAL (oriental fine arts accademy of London). Etter at man har bestått disse er man offisielt ferdig opplært i danseformen og mottar ulike titler.
Bharathanatyam opptredener foregår ved mange anledninger i Norge gjennom ett år. For eksempel ved jubileumsdager, kulturelle feiringer som thai pongal, offentlige feiringer som jul og religiøse feiringer som navaratri. Det danses ved hindutempler, ved kulturarrangementer og ved egne bharathanatya-arrangementer. Dessuten har mange ungdommer en såkalt arangetham (tamil: அரங்கேற்றம்).
Mange dyktige dansere har begynt sin undervisning i Norge, og til og med blitt lærere i danseformen.
Det er flere teorier om hvordan navnet Bharathanatyam oppsto. Noen mener dansen fikk sitt navn ettersom det oppstod i Bharatha nadu (tamil: பாரத நாடு), i dag kjent som tamil nadu. Bharatha + Natyam ((tamil: நாட்டியம்) som betyr dans) = bhrathanatyam. Andre mener danseformen har navn etter Bharatha munivar (tamil: பரத முனிவர்), som skrev Natya Shastram (tamil: நாட்டிய சாத்திரம்), som skal være den eldste boken som beskriver danseformen. En tredje teori er at Bha + Ra + Tha + Natyam ble til Bharathanatyam. Bha står får bhavam (tamil: பாவம்), som handler om å leve seg inn dansen og vise følelser som forteller noe om den. Ra står for ragam (tamil: ராகம்), som er en slags melodiregel. Tha står for thalam (tamil: தாளம்), som er rytmen til dansen. Natyam (tamil: நாட்டியம்) betyr dans.
Muthirai
Muthirai (tamil: முத்திரை), eller hasta, er en av de viktigste byggesteinene i bharathanatyam. Det er hovedsakelig ulike symbolske håndbevegelser, som hver har en egen betydning. Muthirai blir delt i to hovedkategorier: Enhånds- og tohånds-muthirai. Det finnes 28 enhånds- og 24 tohånds-muthirai. Muthirai brukes vanligvis til å fortelle noe.
Namaskaram
Namaskaram (tamil: நமஸ்காரம்) er en veldig kort serie med hånd- og fotbevegelser som skal gjøres før og etter at man har danset. Det er også det første man lærer. Via Namaskaram sier man på en måte «hei» til gud, danselæreren, de åtte vokterne av himmelretningene og publikum på en respektfull måte. Man ber også om tilgivelse til jordgudinnen, Poomathevi (tamil: பூமாதேவி), for at man tramper på henne.
Arai og muzhu mandi
Arai mandi (tamil: அரை மண்டி) og muzhu mandi (tamil: முழு மண்டி) – direkte oversatt halv sitting og full sitting – er to grunnleggende posisjoner i bharathanatyam. En danser må mestre disse stillingene for å kunne danse bharathanatyam ordentlig. Arai mandi er den viktigste og mest krevende stillingen. Ifølge flere eldre tekster, som Abinaya Dharbanam (tamil: அபிநய தர்ப்பணம்), skal denne stillingen skape en perfekt trekantet formasjon til kroppen (hvis den utføres riktig, da).
Adavu
Adavu (tamil: அடவு) er de grunnleggende dansetrinnene i bharathanatyam. Hver adavu følger en tala (tamil: தாளம்) – altså rytme – som danserne må følge. De fleste adavuene er aditala (tamil: ஆதிதாளம்) eller rubakatala (tamil: ரூபகதாளம்). Alle adavuene har bestemte benbevegelser, håndbevegelser og kroppsbevegelser. Hver adavu har også en eller flere muthirai som brukes. De fleste adavuene danses i arai mandi eller muzhu mandi. En danser bruker god tid på å lære seg de forskjellige adavuene. Vanligvis danses en adavu i tre kalam (tamil: காலம்), altså hastigheter, men det finnes unntak. Mange andre danser i bharathanatyam er hovedsakelig en sammensetning av ulike adevuer. Derfor er det viktig å lære hver del av adavuene nøyaktig.
Natiya Kiramam
Natiya kimamam (tamil: நாட்டிய கிரமம்) betyr hvordan er danseopptreden skal være. Den lyder slik:
Hvor hånda går skal øynene følge
Hvor øynene går skal tankene følge Hvor tankene er skal bava ((tamil: பாவம்), uttrykkelse av følelsene) oppstå
Hvor bava oppstår skal ulike rasa oppstå (altså: kjærlighet, humor, sorg, sinne, mot, redsel, fiendskap, overraskelse og indre fred)
Korvai
Korvai (tamil: கோர்வை), direkte oversatt sammenføying, er rett og slett en slags sammensetning av ulike adavuer. Det finnes mange regler for korvaier, blant annet at de skal avsluttes med en theermanam.
Theermanam
Theermanam (tamil: தீர்மானம்), består av en rekke bestemte adavuer som gjentas tre ganger på slutten. De adavuene som kan være med i en theermanam, kalles theermanaadavu. "Kithathakatharikithathom" eller "Thathinginathom" er kjente theermanaadavuer.
Uruppadi
En uruppadi (tamil:உருப்படி) er en litt lengre dans med mer langvarig musikk og sammenhengende deler. Struktur og tema varierer veldig mye fra uruppadi til uruppadi, men det er vanlig å dele dem inn i tre kategorier: Nirutham, Niruthiyam og Natiyam. Mange uruppadier er også en blanding av disse. Det er rundt ti uruppadier som er i bruk i dag.
Nirutham, Niruthiyam, Natiyam
Nirutham (tamil: நிருத்தம்) dreier seg ikke om å formidle et budskap eller en fortelling til publikum. Denne danseformen består bare av bevegelser til musikkens takt. Rytme er det viktigste her. Eksempler på nirutham er Alarippu og Jathiswaram.
Niruthiyam (tamil: நிருத்தியம்) derimot handler om å formidle et budskap eller fortelle noe til publikum. Å vise bava er det viktigste her. De fleste niruthiya-danser inneholder også små deler med nirutham, så rytme er også viktig. Eksempler på niruthiyam er Sabtham, Varnam og Patham.
Natiyam (tamil: நாட்டியம்) er en blanding av dans og skuespill. Her fortelles en historie via dans, slik en musikal forteller en historie via musikk. Et eksempel på natiyam er Natiya nadagam.
Natiya margam
Natiya margam (tamil: நாட்டிய மார்கம்) er rekkefølgen man følger når man danser alle uruppadiene. Dette gjøres for at man skal få variasjon, men også fordi de ulike uruppadiene har ulike funksjoner. Slik er rekkefølgen:
- Alarippu
- Jathiswaram
- Sabtham
- Varnam
- Patham
- Keerthanam
- Javali eller Ashtapathi
- Thillana
- Slokam
Arangetham
Arangetham (tamil: அரங்கேற்றம்) er en slags rituell opptreden, som foregår når en danser er ferdig utlært. Direkte oversatt betyr det å «stige opp på scenen», og det er omtrent dette som skjer. I en arangetham er det en solodanser, eller en gruppe dansere (ikke for mange), som danser alle uruppadiene, en såkalt margam, for første gang alene foran ett publikum. Denne forestillingen gjøres gjerne 10-12 år etter at man har startet bharathanathyam-opplæringen. Men det viktigste av alt er at guruen (tamil: குரு, bharathanatyam læreren) skal si at eleven er klar. Det er også en måte å introdusere en ny danselærer på.
En arangetham er et resultat av mange års arbeid og en mulighet for danseren til å vise seg fram. Danseren må også utvikle en utholdenhet, for å kunne danse i cirka tre timer (med små pauser mellom hver dans). I boka Silappathikaram (tamil: சிலப்பதிகாரம்) fra det andre århundre etter vår tid blir det beskrevet grundig hvordan en arangetham skal være. Her blir det også beskrevet hvordan scenen, instrumentene og lyssettingen skal være.
Opprinnelig ble bharathanatyam danset med levende musikk. I nyere tid brukes mest innspilt musikk, men når det kommer til arangetham, er det mange som velger å følge tradisjonen med levende musikk.
Klær og smykker
Når bharathanatyam-danserne opptrer offentlig bruker de en egen bharathanatya-drakt. Hvordan den ser ut kan variere mye, men tradisjonelt er det en slags sari (tamil: சேலை). Den nedre delen fungerer som en håndvifte, og utvides når danseren strekker ut beina, noe som ser fint ut når danseren sitter arai mandi.
Litt av håret settes gjerne opp i en topp, mens resten blir flettet. I nyere tid har man ofte brukt kunstig hår. Håret blir deretter dekorert med blomster, som matcher klærne, og bharathanatyam-smykker.
I nyere tid har det blitt vanlig å bruke mye ansiktssminke, spesielt rundt øynene. Dette er for at uttrykket (bava (tamil: பாவம்)) skal synes.
Man har i tillegg på seg en lærrem med bjeller (salangai (tamil: சலங்கை)), for at takten til danseren skal høres.
Dessuten har man mange smykker på hendene, rundt midjen, halsen, i midtskillen og selvfølgelig i ørene.
Kilder
- "Bharathanatyam grade 1 - 4", kompilert av S Selvendran, utgitt av OFAAL (oriental fine arts accademy of London) , utgave fra mars 2008
|
Bharathanatyam er basert på en artikkel publisert i forbindelse med prosjektet Et mangfold av historier - norsk-tamilenes historie og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |