Bondeopprøret 1507/1508: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Opprøret kan settes inn i en større sammenheng. Fra slutten på 1400-tallet var det stadige protester mot strenge skattekrav. Flere fogder ble drept, og vi kjenner også til [[Knut Alvsson]]s opprør som endte i 1502. Da hertug Christian ble satt inn som norsk visekonge var dette et tiltak for å styrke kong [[Hans av Brandenburg|Hans']] kontroll i Norge, og både adel og bønder kom under enda sterkere press. Det var også store opprør i Sverige på denne tida, og under Knut Alvssons opprør ved vi at svensk adel var involvert. | Opprøret kan settes inn i en større sammenheng. Fra slutten på 1400-tallet var det stadige protester mot strenge skattekrav. Flere fogder ble drept, og vi kjenner også til [[Knut Alvsson]]s opprør som endte i 1502. Da hertug Christian ble satt inn som norsk visekonge var dette et tiltak for å styrke kong [[Hans av Brandenburg|Hans']] kontroll i Norge, og både adel og bønder kom under enda sterkere press. Det var også store opprør i Sverige på denne tida, og under Knut Alvssons opprør ved vi at svensk adel var involvert. | ||
I [[Arild Huitfeldt]]s ''Danmarks Riges Historie]]'' fra 1596 blir opprøret datert til 1502 – en av flere påviselige feil i teksten – og han forteller at det var den svenske riksforstanderen Sven Sture som sto bak, og at Hamarbispen var den norske lederen. Dette visste man ifølge Huitfeldt fordi Herlog Hudfat og flere andre fanger ble ført til [[Båhus festning]], der de under tortur fortalte det hele. I tillegg til at det er flere åpenbare feil i Huitfeldts framstilling, er det også tydelig at det var en politisk motivasjon bak hans framstilling. [[Ludvig Holberg]] og [[Henrik Wergeland]] forholdt seg til Huitfeldts framstilling når de senere skrev om opprøret, og [[P.A. Munch]] lå på samme linje i sin ''[[Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug]]'' fra 1838. | I [[Arild Huitfeldt]]s ''[[Danmarks Riges Historie]]'' fra 1596 blir opprøret datert til 1502 – en av flere påviselige feil i teksten – og han forteller at det var den svenske riksforstanderen Sven Sture som sto bak, og at Hamarbispen var den norske lederen. Dette visste man ifølge Huitfeldt fordi Herlog Hudfat og flere andre fanger ble ført til [[Båhus festning]], der de under tortur fortalte det hele. I tillegg til at det er flere åpenbare feil i Huitfeldts framstilling, er det også tydelig at det var en politisk motivasjon bak hans framstilling. [[Ludvig Holberg]] og [[Henrik Wergeland]] forholdt seg til Huitfeldts framstilling når de senere skrev om opprøret, og [[P.A. Munch]] lå på samme linje i sin ''[[Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug]]'' fra 1838. | ||
[[Ernst Sars]] ble den første som kom med en ny tolkning. Han påviste at det ikke er grunnlag i kildene for å tolke dette som et nasjonal adelsopprør, men at det i stedet dreier seg om mindre, lokale bondeopprør. [[Halvdan Koht]] og [[Lars Hamre]] har senere støtta denne tolkninga. | [[Ernst Sars]] ble den første som kom med en ny tolkning. Han påviste at det ikke er grunnlag i kildene for å tolke dette som et nasjonal adelsopprør, men at det i stedet dreier seg om mindre, lokale bondeopprør. [[Halvdan Koht]] og [[Lars Hamre]] har senere støtta denne tolkninga. | ||
Sideversjonen fra 12. jun. 2017 kl. 08:18
Bondeopprøret 1507/1508 fant sted på Østlandet. Det begynte trolig i 1507, året etter at hertug Christian ble visekonge i Norge. Han svekka den norske adelen, satte inn danske lensherrer og forsøkte å begrense kirkas makt. Den eneste samtidige kilden vi har stedfester det til Hedmarken, mens biskop Jens Nilssøn i 1590-åra skrev at det fant sted på Gran på Hadeland. Trolig dreier det seg om et opprør som blussa opp flere steder på Østlandet.
Den samtidige kilden er et brev skrevet av sokneprest Arvig Siggesson i Mora i Sverige. Han nevner at hertug Christian dro til Hedmarken for å slå ned opprøret. Bøndene sperra veien, men Christian fant en annen vei og klarte å drepe en del og ta andre til fange. Presten nevner bare én opprører ved navn, nemlig Herlog Hudfat, som han forteller ble drept med en gang.
Vi har også noen opplysninger fra hertug Christian, men disse er av noe senere dato, og bærer preg av å skulle forsvare handlinger. Ifølge hertugen ble fangene avhørt, og da anga da Hamarbispen Karl Jensson Skonk som opprørets egentlige leder. Vi vet at Christian arresterte biskop Karl, og opplysningene kommer fram i forbindelse med hans arbeid med å renvaske seg overfor kirka. I 1512 oppheva den pavelige nuntius til Norden ekskommunikasjonen over Christian, men påpekte at det var hertugens egen skyld at han var havna i unåde ettersom han gikk til det skritt å arrestere en biskop.[1] Et av Christians prosjekter i Norge var å begrense kirkas makt, og vi vet ikke om biskopen faktisk ble angitt, om de ble pressa til å angi ham under tortur, eller om det hele var en løgn for å kunne fjerne en vanskelig biskop.
En tysk krønike fra 1532 forteller at Herlog Hudfats hode ble satt på stake med ei jernkrone ved Akershus festning. Den sier ikke mer om opprøret, men det viser at Herlogs navn var kjent ut over Norges grenser.
Opprøret kan settes inn i en større sammenheng. Fra slutten på 1400-tallet var det stadige protester mot strenge skattekrav. Flere fogder ble drept, og vi kjenner også til Knut Alvssons opprør som endte i 1502. Da hertug Christian ble satt inn som norsk visekonge var dette et tiltak for å styrke kong Hans' kontroll i Norge, og både adel og bønder kom under enda sterkere press. Det var også store opprør i Sverige på denne tida, og under Knut Alvssons opprør ved vi at svensk adel var involvert.
I Arild Huitfeldts Danmarks Riges Historie fra 1596 blir opprøret datert til 1502 – en av flere påviselige feil i teksten – og han forteller at det var den svenske riksforstanderen Sven Sture som sto bak, og at Hamarbispen var den norske lederen. Dette visste man ifølge Huitfeldt fordi Herlog Hudfat og flere andre fanger ble ført til Båhus festning, der de under tortur fortalte det hele. I tillegg til at det er flere åpenbare feil i Huitfeldts framstilling, er det også tydelig at det var en politisk motivasjon bak hans framstilling. Ludvig Holberg og Henrik Wergeland forholdt seg til Huitfeldts framstilling når de senere skrev om opprøret, og P.A. Munch lå på samme linje i sin Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug fra 1838.
Ernst Sars ble den første som kom med en ny tolkning. Han påviste at det ikke er grunnlag i kildene for å tolke dette som et nasjonal adelsopprør, men at det i stedet dreier seg om mindre, lokale bondeopprør. Halvdan Koht og Lars Hamre har senere støtta denne tolkninga.
Referanser
Litteratur
- Diplomatarium Norvegicum (DN).
- Njåstad, Magne: Herlaug Huvudfat i Norsk biografisk leksikon.