Bosetningen på Brandval Finnskog

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 9. nov. 2023 kl. 13:30 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Husmannsplassen og senere småbruket Nedre Lindberget.
Foto: Rudolf Bråten (1975).

Lenge hadde Brandval Finnskog ingen matrikulerte garder og heller ingen fast bosetning. Gardene i Brandval hovedsogn hadde ulike rettigheter til skogsdrift og seterdrift.

Etter hvert ble dette formalisert i eierskap med eiendomsgrenser eller avtalefestet sameie, og det hører med til historien at mye av skogen ble fraskilt gardene og fikk egne eierselskaper. Bosetningen – og aktivitetene – inn mot svenskegrensen kom imidlertid til å bli preget av innvandring – østfra.

Kjennetegn ved bosetningen

Finneinnvandringen til Norge fra tidlig 1600-tall kom til å sette sitt preg på bosetningen – i tillegg til å gi grenseområdet et eget navn – Finnskogen. Mange av innvandrerne hadde da først en tid vært bosatt i Värmland, og det var også de som flyttet fram og tilbake mellom Norge og Sverige utover på 1700- og 1800-tallet.

I området mellom Røgden (i Grue) og Varaldsjøen (i Vinger) dannet det seg en ren finsk koloni som holdt seg isolert på grunn av sitt språk og særegne svedjebruk slik at det de første 250 årene var lite samkvem og inngifte med norskættede.

Finnene ryddet sine plasser – omtalt som finnetorp – dels etter avtale med grunneiere, men også til forargelse blant de som betraktet finnene som inntrengere. Etter hvert kom dette inn i ordnede former slik at de både kunne bygsle plassen eller kjøpe plassen – og bli selvstendige gårdbrukere. De innførte da også den norsk/svenske skikken med husmenn.

Det er imidlertid ikke like enkelt å klassifisere hva som var en rydningsplass, torp eller husmannsplass – hvor beboerne hadde arbeidsplikt. Tilsvarende er det vanskelig å skille mellom setre med sesongbosetning og helårsbosetning. De siste endte gjerne opp som husmannsplasser, mens de første kunne fungere som losji for skogsarbeidere.

Samtlige boplasser har enten vært setre, torp eller andre rydningsplasser, men de fleste plassene har endret status.

Gardene langs Glommas bredder i Brandval hovedsogn hadde selvsagt også tidlig sine husmenn, men det var upraktisk å tilby husmennene jord inne på «skogen» - all den tid husmennene hadde arbeidsplikt på gardene. Den første faste norskættede bosetningen i området Brandval Finnskog finner vi derfor på setrene. Først på 1800-tallet kommer norskættede husmenn og bygselmenn – med kontrakt med gardeiere i hovedsognet.

Fra midten av 1800-tallet fikk Brandval Finnskog en rekke «moderne» kjøreveger som bedret framkommeligheten året rundt. Disse ble i stor utstrekning laget for å frakte tømmer ut av skogen, men gjorde også tilværelsen enklere for de bosatte. På 1850-tallet ble svedjebruk – med rugbrenning – avviket, og fra den tid forsvant også det næringsmessige skillet mellom innvandrerne og de norskættede.

Nye husmannskontrakter ble inngått fram til slutten av 1800-tallet, men ble gradvis avviklet de første ti-årene av 1900-tallet. Alt på 1800-tallet kom enkelte selveierbruk i området, men fra årsskiftet ble det mer vanlig å skille ut tomter og etablere boplasser med småbruk. Tidlig 1800-tall hadde Finnskogen fått sine egne matrikulerte bruk. Først ble Fensjøen og Øyeren skilt ut som egen gard. Deretter kom Stampetorpet, Gressberget, Brynn, Eik og Lindberget som egne gårdsenheter, men fortsatt ble store områder til å tilhøre gardene «nede i bygda».

Nevnes bør at flere plasser/bruk har blitt overført fra Grue til Brandval. Det gjelder Seterberget, Gravsjøholen (2) og Setaberget (3), samt Kristiansbråten. Barn fra Venberget, Morttjernsberget og Grindersetra gikk lenge på skole i Brandval men plassene forble i Grue.

Avstander til besvær

Grisgrent strøk er et uttrykk Bokmålsordboka benytter om tynt befolket område. Det passer nok godt for Brandval Finnskog hvor det er spredt bosetning, og langt mellom husene og plassene. Da er ikke oversett at området i nyere tid – og som resultat av blant annet butikker og postekspedisjon – har fått noe som ligner tettsted – eller bygdesentra.

Spesielt i en tid hvor det ikke var utbygd veinett for kjøretøy – og heller ikke bilen var oppfunnet, kunne store avstander mellom plassene skape isolasjon. Om de voksne stort sett arbeidet på plassen – eller i skogen, kunne skolevegen bli lang for enkelte barn.

Fram til 1860 var det omgangsskole på landsbygda. Det innebar at læreren på Brandval Finnskog oppsøkte enkelte gårder hvor barna ble samlet til undervisning.

Skoleloven fra 1860 innførte skolekretser og fastskoler. Brandval Finnskog var først inndelt i to kretser – med to lærere, men etter at undervisningstiden pr elev ble utvidet (fra 12 til 18 uker pr år for storskoleelevene), ble det omgjort til tre kretser med tre lærere.

Kretsene nede i bygda fikk umiddelbart egne skolebygg, og det kom også noen på Finnskogen der det ikke var mulig å leie hensiktsmessige lokaler. På grunn av de store avstandene utsatte man innføringen på Finnskogen, men på slutten av 1800-tallet ble satt opp egne skoler og dermed fikk Brandval Finnskog faste undervisningssteder:

Før 1890:

Mengkroken skole med lærerbolig.
Foto: Johan Seglsten (2013).

o  Græsberget – mellom Vestre og Østre Græsberget

o  Lunderseter – ikke tettsted da, men samlested for plassene rundt

o  Bergerseter – for nordvestre del av Brandval Finnskog

o  Gresslien – for plassene vest i Brandval Finnskog

o  Smedtorpet – for plassene rundt Fensjøen

o  Øyeren – for plassene i grensetraktene i sør

o  Mengkroken – for søndre del av Brandval Finnskog

Etter 1890:

o  Jammerdal, ny for søndre del

o  Lystad, for elever fra Grue og Brandval

o  Ormberget, en kortere periode for grensetraktene i nord

o  Græsberget, nytt skolebygg nærmere Skasen

o  Lunderseter, nytt skolebygg like ved

o  Gresslien, nytt skolebygg like ved

o  Smedtorpet, nytt skolebygg lenger sør

o  Øyeren, nytt skolebygg like ved

De sentrale skolemyndighetene hadde krav til kommunene ved organisering av kretsene at ingen elev skulle ha mer enn 4 km skoleveg – hver veg. Dette høres jo ikke så ille ut, men avstanden i terrenget var gjerne lenger. Og sjelden var det gruslagte kjøreveger, opplyst og brøytet vinterstid. Det ble vandring langs stier til fots eller på ski. Ofte alene i vintermørket.

Mellom Seterberget til skolen i Græsberget var det 8 km hver veg – i luftlinje. Mellom Buberget og skolen på Bergersetra var det bare 6 km veg, men til gjengjeld var det bratte bakker som skulle forseres hjemover. Bodde man mer enn 4 km unna skolen var innlosjering hos private ved skolen et alternativ. Et annet alternativ var å holde barna hjemme når været var dårlig – eller isen på vannene var usikker.

Vegutbygging og motoriserte kjøretøy la grunnlaget for sentralisering og nedlegging av de gamle grendeskolene. I Brandval Finnskog skjedde det i årene etter andre verdenskrig.

Navn til besvær

Når man i ettertid skal omtale og vise til bosetningen på Finnskogen kan det være nyttig å minne om at navnelikhet og navneendringer kan skape forvirring.

Forviklinger

Græsberget/Gressberget finnes tre steder i tillegg til Gresslia. I tillegg til samlingen av Græsberget-plasser som også utgjorde en egen skolekrets, fantes Gressberget både nord for Høgberget og sørvest for Lystadberget.

Det finnes både Seterberget, Seterbakken og Seterlia – øvre, som nedre, i tillegg til flere plasser Setaberget, hvorav den lengst i sør ble benevnt Kristiansbråten.

Ormbakken i vest – må ikke forveksles med Ormbakken i øst (Barskjulet) – som var nabo til flere plasser benevnt Ormberget. Og selv om Overåsberget på grensen mot Sør-Odal er mest kjent, finnes også en plass på Brandval Finnskog som heter Overåsberget.

Lokale forkortelser

Oppåskjølen som også ble kalt Oppkjølen, Oppås og Opkjøltorpet
Foto: Rudolf Bråten (1975).

Mosevatnmyra het selvsagt bare Myra og Øyerlia bare Lia – blant folk i nærområdet.

Mosevatnhagen het Hagen så lenge plassen ikke ble forvekslet med Hagen på Græsberget, og Øyerstrand het Strand når man var langt unna Strand ved Steinreien (Nordstrand) eller Strand ved Skasen/Strand på Græsberget, også omtalt som Finnvelta.  

Når det ble for langt å uttale Oppåskjølen, holdt det med å si Oppkjølen eller Oppås, og Bukkemyrbakken ble lett til Bukkebakken… eller bare Bakken.

Kallenavn

Græsberget østre hadde både Sørgarden og Nordgarden, lenger vest fantes både Vestre Græsberget og Vesterhaug – lenger vest. Øyeren hadde både Oppigarden og Negarden (øvre og nedre), og det tredje store bruket med matrikkelnavnet Øyeren ble omtalt som Østgarden.

Personnavn

Ikke uvanlig at mange plasser fikk navn etter en av brukerne, noen ganger ble det beholdt også etter at ny bruker overtok, andre ganger fikk plassen et nytt navn. Eksempler er Eriksbråten/Mosevannsbråten, Jensrud/Øyervika, Jossikoia/Linna. I Viberget lå tre plasser, de nedre ble omtalt som Larshemmet og Hanskoia, mens den øverste plassen fikk beholde navnet Viberget.

Dobbeltnavn

Øyertangen/Nabben (Bolnesnabben), Baldrus/Kverna (Jammerdalskverna), Strand/Finnvelta, Fiskeløsen/Øyersetra, Lauvåsen/Gubbetorpet, Lilleberget/Veltberget, Fensjøen/Smedtorpet, Vais/Lystadberget søndre, Buberget/Hanestadsetertorpet, osv.

Mer utfordrende kan det være med den tidligere Hofossetra omdøpes til Fjellsjøseter og en ny Hofosseter anlegges – som en tid het Nyseter – for den overtok navnet Hofossetra. Tilsvarende ble Gammelseter til Seterberget, og en Stenholseter til Møllerudvollen etter at det kom nye brukere. Ellers kunne –seter og –bråten brukes om hverandre.

Språkfornyelse

Bolnesbroen/Bolnesbrua, Ørkjernsbraaten/Aurtjernsbråten, Borkebraaten/Barkebråten,Gortjernsbraaten/Gartjernsbråten, Kjernsli – Tjernsli, Løvtjernet og Løvhøiden/-høyden ble til Lauvtjernet og Lauvhøgda. Her nevnes også Øier/Øyr, Øieren/Øyeren, samt Seter/Seter/Setra.

Se også

Kilde og litteratur

  • Artikkelen skrevet av Johan Seglsten som bakgrunnsstoff til artiklene om de enkelte husmannsplassene på Brandval Finnskog.
  • Johan Seglsten: Fremad til lys og liv – skolehistorien for Kongsvinger, Vinger og Brandval. Utg. 2014 Historielagene i Kongsvinger på eget forlag