Carl Hagman
Carl August Marcelliussen Hagman (født 16. september 1872 i Tjølling, død 6. desember 1940 i Oslo) var en norsk operasanger (tenor). Han var sønn av skredder Marcellius Hagman fra Jönköping i Sverige og Nette Marie Davidsdatter fra bruk nummer 7 under gården Skalleberg Nordre i Tjølling. Carl Hagman var gift med Maren Aagård Lohrbauer (1861-1933).
Han startet sin musikalske karriere i Larvik Sangforening. Hagman var én av de bærende krefter innen norsk opera omkring 1900. Han studerte blant annet for Fritz Arlberg og John Forsell i Stockholm, og for Schmidt-Keyser i Berlin. Hagman debuterte i 1897 på Christiania Theater. 1900–1904 og 1908–1912 var han ved Nationaltheatret i Kristiania og ved Stockholmsoperaen fra 1908.
Hagman holdt i 1913 en konsert i Universitets festsal, som brøt den gjengse praksisen ved sangkonserter gjennom at han framførte hele programmet til orkesterledsagelse og at alt som het klaveruttog var utelukket. Karl Nissen skrev blant annet følgende: «Det er glædeligt, naar en kunstner foruden de økonomiske fordringer til en konsert ogsaa har de kunstneriske, at han beholder orkestret, hvor saa skal være. Men dette har vi ikke vært vant til hos sangere.»
Hagman spilte også inn mange grammofonplater, bl.a. for The Gramophone Company.
Roller
- Don Ottavio i Don Juan
- Erik i en flygende hollender*Lohengrin
- Sigmund i Valkyrien
- Masaniello i Den stumme i Portici
- Vasco da Gama i Afrikanerinnen
- Don Jose i Carmen
- Faust
- Wilhelm Meister i Mignon
- Riccardo i Maskeballet
- Pinkerton i Madame Butterfly
Kritikker
Om en konsert som Hagman holdt i Trondheim i 1913, skrev Dagsavisen blant annet dette: «For dem, som overvar konserten, blev det en begivenhed af rang, en festaften af dem, som længe mindes. Hagman er vor første operasanger og en kunstner, som kan sidestilles ned de allerbedste. Stemmen er pragtfuld, stor og lys, og han behersker den paa en udmerket maade. Foredraget er perfekt, baaret som det er af dyb musikalsk forstaaelse og intelligens og en inderlighet, som giver sig hen i emnet.»
Hagman – assistert av Det kgl. Kapell – holdt i København 20. oktober 1917 noe som ble betegnet som en «skandalekonsert», siden det viste seg at sangeren overhodet ikke kunne synge. Den danske avisa Politikens musikkritiker Axel Kierulf skrev blant annet at sangeren hadde en meget enkel og spinkel tenor, som helt forsvant i orkesterakkompagnementet. Hver gang sangeren prøvde å synge sterkere, gikk det et gys av forferdelse gjennom publikum. Da et halvt snes velvillige forsøkte å klappe etter den første prestasjonen, ble disse brakt til taushet gjennom en energisk hysjing fra det øvrige publikums side. Skandalen nådde sitt absolutte høydepunkt under siste avsnitt, da Hagman sang Tannhäuser. Publikum lo himmelhøyt og enkelte, som følte den pinlige situasjonen, listet seg ut. Under hysjing forlot sangeren podiet.
Hagman skrev en lang artikkel i Politiken, der han imøtegikk sine kritikere. Han fortalte at han led av luftrørskatarr og naturligvis skulle ha avlyst konserten. Ettersom orkestret en lang tid i forveien hadde stilt seg til disposisjon, ville han ikke i siste øyeblikk trekke engasjementet tilbake.
Som næringsdrivende
«Aktieselskapet Træsko», hvis formål var tilvirkning av tresko og liknende, ble 5. november 1915 anmeldt til firmaregisteret. Hagman var formann i direksjonen. Bedriften syntes å være av forholdsvis beskjedne dimensjoner, da aksjekapitalen bare var 3000 kr. Selskapets kontor lå på Ski.
Ved kontrakt av 25. februar 1929 kjøpte Hagman og hustruen Hotell Boulevard i Stortingsgaten i Oslo av fru Langbeck for 98.000 kr. Av dette beløpet ble 70.000 kr. betalt kontant ved overtakelsen i mai samme år, mens resten skulle betales i terminer. Hagman nektet imidlertid å betale de to siste terminene av kjøpesummen, ettersom han hevdet at det var visse mangler ved hotellet, som han ikke var blitt gjort kjent med, samt at hotellet under den forrige eieren hadde fått et dårlig renommé, som han heller ikke hadde vært oppmerksom på.
Hagman og hustruen ble av Oslo byrett dømt til å betale de først forfalne 15.000 kr. med renter og 800 kr. i omkostninger. Hagman anmeldte så fru Langbeck for bedrageri. Han førte en kontordame på hotellet som vitne på at fru Langbeck hadde forfalsket hotellets omsetningsbok, slik at boet for de to siste månedene innen Hagman overtok hotellet viste en omsetning på 17.000 kr. og 15.000 kr. istedenfor 7.000 kr. og 5.000 kr. Fru Langbeck kunne etter anmeldelsen ikke finne omsetningsboken, og mente at den hadde måtte ha kommet bort under flyttingen. Hun var derfor ikke i stand til å motbevise Hagmans påstand. Omsetningsboken kom imidlertid til rette igjen på et ganske merkelig vis. Da én av fru Langbecks bekjente, operasangeren Karl Johansen, en dag var i Tønsberg kom han til å prate med hustruen til en hvalskytter, som også kjente fru Langbeck. De snakket blant annet om anmeldelsen mot henne og om den forsvunne boken. Så sier hvalskytterhustruen: «Men det skulle vel ikke være den boken som min lille gutt har!» Hagman og hustruen kjørte i bil til kvinnens hjem på Nøtterøy, der de fant omsetningsboken til Hotell Boulevard blant guttens lekesaker.
Gutten var kommet i besittelse av boken da han hadde vært sammen med sine foreldre i Oslo, der faren skulle kjøpe en bil av Langbeck. Etter at salget var i orden, gikk Langbeck og hvalskytteren sammen med hustruene på Den Røde Mølle. For at gutten skulle ha noe å fordrive tiden med, fikk han omsetningsboken, som fru Langbeck mente at hun ikke hadde mer bruk for, siden salget av hotellet var avsluttet. Gutten hadde tegnet grundig i den med rød og blå blyant. Han tok den med seg til Nøtterøy, der han siden klistret den full av glansbilder. Det var derfor ikke mye igjen å se av regnskapstallene. Fru Langbeck gav boka til sin advokat, Gjerdrum, som lot rettskjemiker Bruff undersøke den. Resultatet av undersøkelsen var at den anerkjente rettskjemikeren kunne påvise at boken ikke hadde vært gjenstand for forfalskning. Hagmans anmeldelse mot fru Langbeck ble da henlagt. Langbeck inngav deretter anmeldelse mot Hagman og kontordamen for falsk anmeldelse og for forsøk på å påføre en annen person siktelse for bedrageri. Allerede høsten 1930 hadde Statsadvokaten begjært rettslig etterforskning mot Hagman, men den ble atskillig forsinket på grunn av nye momenter som hadde tilkommet.
Hva som ble resultatet av dette, vites ikke. Hagman og hustruen anket dommen i Oslo byrett til Høyesterett, men ved sakens pårop ble det opplyst om at partene hadde inngått forlik, hvoretter saken ved kjennelse ble hevet. Dette ble meddelt i Arbeiderbladets utgave av 31. oktober 1932.
Død
Carl Hagman begikk selvmord 6. desember 1940 i Oslo, 68 år gammel.
Kilder
- Carl Hagman i Store norske leksikon
- Norsk operahistorie - Maud Hurums oversikt - Carl Hagman
- Geni
- Tidens Tegn, 6. februar 1931
- Salget av Hotel Boulevard i Arbeiderbladet, 31. oktober 1932