Christian Conrad Danneskiold-Laurvig

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 2. jan. 2020 kl. 10:19 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «[[Kategori:Vestfold fylke» til «[[Kategori:Vestfold og Telemark fylke]] [[Kategori:Vestfold»)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Conrad Danneskiold-Laurvig på et senere maleri av Mauritz Drougge.

Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (født 12. mai 1723 i København, død 9. april 1783 på eiendommen Roligheden i Hedrum) var en dansk greve som blant annet eide Larvik grevskap fra 1762 og bodde der fra 1771 til sin død.

Fra 1767 var han samboer her med Ingeborg Akeleye, etter at hans hustru Dorothea Sophie von Holstein (1713–1766), som han giftet seg med 5. september 1743 i København, døde 9. juli året før.

Familie

Han var en sønn av Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig (1688–1754), og slik sønnesønn til Ulrik Frederik Gyldenløve, moren var Ulrika Eleonora Reventlow (1690–1754). Han arvet grevskapet etter sin eldre bror Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig (1717–1762) som døde barnløs.

I juni 1749 grunnla han den første frimurerlosjen i Norge, St. Olai-Logen, på Bygdøy hovedgård.

I unåde

Han var i disse årene i Norge ute av stand til å vise seg ved hoffet i København, da grevskapets store inntekter var satt under administrasjon for å betjene hans gjeld, og han selv var avsatt som marineminister på grunn av udugelighet, i en tid hvorr høye poisjoner ofte ble tildelt på grunnlag av sosial posisjon og ikke faglig dyktighet eller forståelse.

Han levde på mange måter en grenseløst liv, både når det gjaldt pengebruk, men også hva han tillot seg. Han falt for alvor i unåde da han i 1765 bortførte den 20 år gamle skuespilleren Mette Marie Rose til sitt palé i København mot farens vilje. Dette vakte forargelse og kongen forviste ham fra hoffet til Norge. I tillegg hadde Struensee opphevet adelens fritak fra å bli satt i gjeldsfengsel, slik at han risikerte å bli fengslet om han vendte tilbake.

Bunnløs gjeld

Fritzøe jernverk var en del av grevskapet.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1873).

Selv om grevskapet var lite og blant Norges minste amt, var greven svært distansert fra befolkningen. Han tilhørte Danmark-Norges absolutte elite i det opplyste enevelde, fjern i det daglige, men tydelig når det kom til å hevde sine rettigheter og synliggjøre rangen i arkitektur, kunst, symboler og ritualer. Bøndene måtte utføre omfattende arbeider på hans gods.

Til tross som store inntekter fra sine eiendommer, gjorde Danneskiold-Laurvigs bunnløse ødselhet at grevskapet ble satt under administrasjon i 1767, og i 1771 ble vilkårene ytterligere stammet inn og han ble umyndiggjort og satt helt uten den makt som grevskap normalt innebærer. En kommisjon i Christiania ble oppnevnt til å styre grevskapets finanser hvor blant annet Fritzøe jernverk og sagbruket ble forpaktet bort til Abraham Sørensen Bøckmann fra 1776 til 1784. Bøckmann var svoger av grevskapets overinspektør Laurs Fabricius (1695–1761). Greven på sin side ble sittende igjen med et bidrag på 5 000 riksdaler i året, mens han tidligere hadde hatt inntekter på 30 000 til 40 000 riksdaler i året på grevskapet.

I denne situasjonen ble greven i praksis degradert til nivå med den øvrige del blant Larviks finere borgerskap og embetsmenn. Men i forhold til både de folkelige lag og omgivelsene for øvrig spilte han med som om han fortsatt satt med grevemakten. Dette førte etter hvert til en stor misnøye da han ikke kunne holde hva han lovet villig vekk.

Ettermæle

Dette kom i en tid med stadig større misnøye i landet med adelsmakt og futevelde, og eneveldet gikk mot slutten. Han ble derfor en skyteskive for den gryende misnøyen, samt at alle de skuffede forventningene han skapte i sin tid i Norge, gjorde at han fikk det folkelige tilnavnet «den onde greven». En minnestøtte som ble reist over ham i Larvik etter hans død, ble veltet av en rasende folkemengde og måtte flyttes til et mer avsidesliggende sted.

Han er gravlagt i Vor Frues kirke i København.

Døtre hadde ikke arverett til grevskap, slik at dette gikk ikke videre til hans to døtre etter hans død, men etter en to års arvestrid gikk dette til Christian Ahlefeldt, som var sønnesønn av Gyldenløves datter og han fikk tillatelse til å ta navnet Christian Ahlefeldt-Laurvig (1732–1791). Den store gjelden og de forfalne anleggene gjorde at han ikke hadde inntekter på eiendommen og i 1791 gikk det videre i arv til hans sønn Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1761–1832). På grunn av stor gjeld måtte han i 1805 selge grevskapet tilbake til kongen.

Kilder