Den Luthersk Læstadianske menighet: Forskjell mellom sideversjoner

I [[1863]] kom [[Samer|samen]] Erik Johnsen med i den læstadianske vekkelsen. Han hadde meget stor bibelkunnskap og ble snart brukt som forkynner på lokale møter i Manndalen. Senere ble han utvalgt til å reise rundt som forkynner, virksomhetsområdet var fra [[Lofoten]] til [[Vadsø]]. Sammen med Antin-Pieti drog Johnsen også til [[Sverige]]. Der besøkte de [[Johan Raattamaa]], som var blitt leder for den læstadianske vekkelsen etter Læstadius. Det var etter dette tett forbindelse mellom læstadianerne i Lyngen og Raattamaa. Erik Johnsen var leder for grupperingen fram til sin død i [[1941]]. Etter dette ble [[Karl Lunde]] den fremste lederen.

Rundt år [[1900]] oppstod det en sterk diskusjon mellom Erik Johnsen og andre læstadianske predikanter. Dette gjaldt i stor grad synspunkter omkring dåpen. Johnsen og hans støttespillere hadde etter studier av Bibelen og Martin Luthers skrifter kommet til at dåp var absolutt nødvendig for at et menneske skulle bli frelst. Dette synet kom i konflikt med læstadianismen forøvrig. Johnsen og flokken i Lyngen valgte å bryte forbindelsen med de øvrige predikantene innen vekkelsen, også Johan Raattamaa. Den læstadianske vekkelsen i Lyngen gikk i stedet inn i et nært forhold til [[Den norske kirke]].