Den internasjonale kvinnedagen

Løpeseddel fra Oslo, 2011. Designer Martine Votvik.

Baksiden.

Den internasjonale kvinnedagen feirer hundre år i 2011. En kvinnedag ble første gang feiret i New York i 1908, deretter på initiativ fra det amerikanske sosialistpartiet som en nasjonal kvinnedag over hele USA den 28. februar 1909. To år seinere, i 1911, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København at kvinnene skulle ha en egen kampdag. Initiativet kom fra Clara Zetkin. Dagen skulle være internasjonal, og på agendaen var først og fremst kvinners rett til å stemme.

Datoen ble ikke fastsatt før i 1917, da russiske kvinner gikk ut i gatene for brød og fred. Det skjedde 8.mars, og denne datoen har blitt stående i svært mange land - selv om dato og form varierer sterkt fra nasjon til nasjon.

I Norge feiret man kvinnedag i 1915, da Aleksandra Kollontaj talte på Kvinneforbundets folkemøte for fred. Seinere ble dagen markert blant annet av kvinner fra Arbeiderpartiet og fra NKP. Norge var forholdsvis tidlig ute med å gi kvinner almenn stemmerett, i 1913. Men det fantes mange andre saker å ta tak i. Blant de fremste kvinnesakene i tida fram til andre verdenskrig var for eksempel kravet om revisjon av ekteskapslovgivningen, og bedre lønns- arbeidsforhold for kvinner. Norske Kvinders Nationalråd, med blant andre Betzy Kjelsberg i spissen, talte middelklassekvinnenes sak. Arbeiderklassens kvinner derimot, fant seg bedre tjent med egne kvinneorganisasjoner, slik som Arbeiderpartiets kvinneforbund. I tillegg foregikk mye viktig mobilisering på arbeidsplassene og i fagforeningene.

Etter andre verdenskrig var det først og fremst Norsk kvinneforbund som sto for markeringer av kvinnedagen. De møtte mye motstand: i begynnelsen hadde de bare polititillatelse til å gå åtte kvinner sammen med paroler på fortauet. Prosjektet Uhørte stemmer har intervjuet noen av kvinnene som var med i denne tida. Alfhild Jensen sier der blant annet at

Jeg var så redd når vi skulle demonstrere, jeg syntes at folk glante på meg. Jeg nekta å bære paroler, det var litt mindre farlig å dele ut løpesedler, syntes jeg. Når noen viste at de mislikte det vi gjorde, syntes jeg det var fælt. Jeg hadde hjerteklapp hver gang jeg gikk rundt med underskriftslister også.

Med den nye kvinnebevegelsen i søttiårene fikk kvinnenes kampdag ny aktualitet. Kvinnefrontere fra Universitetet i Oslo tok i 1972 initiativ til en felles markering, sammen med andre kvinneorganisasjoner. Mot slutten av tiåret gikk mer enn 20 000 kvinner og menn i tog på 8. mars. Men det skjedde ikke uten kontroverser. På slutten av søttitallet brøt samarbeidet mellom de tradisjonelle kvinneorganisasjonene og nyfeministene sammen i den grad at det noen år ble arrangert to ulike 8.mars-tog i hovedstaden.

Etter en bølgedal på åttitallet har oppslutningen om den internasjonale kvinnedagen igjen økt. Utover på 2000-tallet dreiet debatten seg blant annet om minoritetskvinners situasjon i Norge, og deres plass eller manglende plass i den feministiske bevegelsen.

På hundreårsdagen for kvinnedagen, i 2011, var parolene for 8.mars-komiteen i Oslo blant annet "Lovfestet rett til heltid!", "Merk retusjert reklame nå!", "Støtt kvinners rettigheter - Kamp mot sharialovene!" og "Kamp mot rasisme er også kvinnekamp!". Den vanskeligste parolen å rope taktfast i toget er kanskje "6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon". Dette har tidligere år vært løst ved å rett og slett rope "Bartelønn nå!".

Eksterne lenker

• 8.mars-komiteen i Oslos side på Facebook

Kilder

• Om kvinnedagen på nettstedet Kampdager Lest 04.03.11.
• Om kvinnedagen på FNs nettsted Lest 04.03.11.
• "Den internasjonale kvinnedagen", Store norske leksikon 2011 Lest 04.03.11.
• Uhørte stemmer Lest 07.03.11.
• "Hundre år med kvinnedag" på Forskning.no