Den internasjonale kvinnedagen

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 7. mar. 2011 kl. 12:26 av Ida Tolgensbakk (samtale | bidrag) (Litt til.)
Hopp til navigering Hopp til søk
Løpeseddel fra Oslo, 2011. Designer Martine Votvik.
Baksiden.

Den internasjonale kvinnedagen feirer hundre år i 2011. En kvinnedag ble første gang feiret i New York i 1908, deretter på initiativ fra det amerikanske sosialistpartiet som en nasjonal kvinnedag over hele USA den 28. februar 1909. To år seinere, i 1911, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København at kvinnene skulle ha en egen kampdag. Initiativet kom fra Clara Zetkin. Dagen skulle være internasjonal, og på agendaen var først og fremst kvinners rett til å stemme.

Datoen ble ikke fastsatt før i 1917, da russiske kvinner gikk ut i gatene for brød og fred. Det skjedde 8.mars, og denne datoen har blitt stående i svært mange land - selv om dato og form varierer sterkt fra nasjon til nasjon.

I Norge feiret man kvinnedag i 1915, da Aleksandra Kollontaj talte på Kvinneforbundets folkemøte for fred. Seinere ble dagen markert blant annet av kvinner fra Arbeiderpartiet og fra NKP. Norge var forholdsvis tidlig ute med å gi kvinner almenn stemmerett, i 1913. Men det fantes mange andre saker å ta tak i. Blant de fremste kvinnesakene i tida fram til andre verdenskrig var for eksempel kravet om revisjon av ekteskapslovgivningen, og bedre lønns- arbeidsforhold for kvinner. Norske Kvinders Nationalråd, med blant andre Betzy Kjelsberg i spissen, talte middelklassekvinnenes sak. Arbeiderklassens kvinner derimot, fant seg bedre tjent med egne kvinneorganisasjoner, slik som Arbeiderpartiets kvinneforbund. I tillegg foregikk mye viktig mobilisering på arbeidsplassene og i fagforeningene.

Etter andre verdenskrig var det først og fremst Norsk kvinneforbund som sto for markeringer av kvinnedagen. De møtte mye motstand: i begynnelsen hadde de bare polititillatelse til å gå åtte kvinner sammen med paroler på fortauet. Prosjektet Uhørte stemmer har intervjuet noen av kvinnene som var med i denne tida. Alfhild Jensen sier der blant annet at

Jeg var så redd når vi skulle demonstrere, jeg syntes at folk glante på meg. Jeg nekta å bære paroler, det var litt mindre farlig å dele ut løpesedler, syntes jeg. Når noen viste at de mislikte det vi gjorde, syntes jeg det var fælt. Jeg hadde hjerteklapp hver gang jeg gikk rundt med underskriftslister også.[1]

Med den nye kvinnebevegelsen i søttiårene fikk kvinnenes kampdag ny aktualitet. Kvinnefrontere fra Universitetet i Oslo tok i 1972 initiativ til en felles markering, sammen med andre kvinneorganisasjoner. Mot slutten av tiåret gikk mer enn 20 000 kvinner og menn i tog på 8. mars. Men det skjedde ikke uten kontroverser. På slutten av søttitallet brøt samarbeidet mellom de tradisjonelle kvinneorganisasjonene og nyfeministene sammen i den grad at det noen år ble arrangert to ulike 8.mars-tog i hovedstaden.

Etter en bølgedal på åttitallet har oppslutningen om den internasjonale kvinnedagen igjen økt. Utover på 2000-tallet dreiet debatten seg blant annet om minoritetskvinners situasjon i Norge, og deres plass eller manglende plass i den feministiske bevegelsen.

På hundreårsdagen for kvinnedagen, i 2011, var parolene for 8.mars-komiteen i Oslo blant annet "Lovfestet rett til heltid!", "Merk retusjert reklame nå!", "Støtt kvinners rettigheter - Kamp mot sharialovene!" og "Kamp mot rasisme er også kvinnekamp!". Den vanskeligste parolen å rope taktfast i toget er kanskje "6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon". Dette har tidligere år vært løst ved å rett og slett rope "Bartelønn nå!".

Eksterne lenker

Fotnoter

Kilder