Den norske legasjonen i Stockholm: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Stockholmslegasjonen]]''', formelt ''Den norske legasjon i Stockholm'', var den norske stats utenriksstasjon i [[Stockholm]] i [[Sverige]]. Fram til [[9. april]] [[1940]] var legasjonen som en hvilken som helst annen norsk diplomatisk stasjon, og ved [[angrepet på Norge 1940|krigsutbruddet]] hadde den fire ansatte inkludert minister [[J.H. Wollebæk]]. Under [[andre verdenskrig|krigen]] ble legasjonen et av de viktigste bindeleddene mellom [[Londonregjeringen]] og [[Hjemmefronten]], og ved [[frigjøringa 1945|frigjøringa]] var omkring 1100 mennesker tilknytta den. I realiteten forandra legasjonen seg i løpet av krigen fra en vanlig utenriksstasjon til et norsk administrasjonskontor med både sivile og militære funksjoner. Den diplomatiske statusen forhindra innsyn, og den gjorde det mulig for svenskene å tillate virksomheten selv om landet var nøytralt.  

Hjelp til norske flyktninger var gjennom hele krigen en viktig oppgave, noe Flyktningkontoret hadde ansvar for. I den første tida kom det mange avvisningssaker. Svenske myndigheter var lenge restriktive overfor norske flyktninger, dels ut fra behovet for å vokte nøytraliteten, men også fordi det var et betydelig antall tyskvennlige personer i ledende stillinger. Etter at krigslykken hadde snudd for Tyskland, endra dette seg betraktelig; svenske nazisympatisører ble mindre synlige, og de som hele tiden hadde sympatisert med Norges sak, frykta ikke lenger tyske reaksjoner. Det var også behov for å hjelpe flyktninger som hadde fått opphold i Sverige med sosiale saker, utdanning, bosted og arbeid.

*[[Ole Berg]] (1890-1968), sjef for militærkontoret.