Dovrehallen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(la til snutt, - kommer mer!)
m (Robot: Erstatter mal: Reflist)
 
(36 mellomliggende versjoner av 8 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''I høyeste grad''' {{under arbeid}}
{{thumb|Dovrehallen - Wardenær - 1930.jpg| Dovrehallen en gang i 1930.|[[Thorleif Wardenær]]/[[Oslo Museum]]}}
'''[[Dovrehallen]]''' åpna 2. juledag 1900 i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] 22 i [[Kristiania]]. Storgata var ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet den store teatergata på Oslos østkant. Gården ble reist av [[Christiania Bryggeri]] i 1898. Byggets arkitekt var [[Halfdan Berle]], og før Dovrehallen åpna ble det avholdt en navnekonkurranse. Salen ble utstyrt med [[Losje (arkitektur)|losjer]] og veggdekorasjoner som passa til navnets tematikk. Fra åpninga i 1900 var teateret i drift, både som variétéscene, kabaret- og revyteater, - og ikke minst som skjenkested og restaurant, i hele 41 år. Det var dermed sammen med [[Centraltheatret]] og [[Chat Noir]] blant Oslos mest seigliva private teatre.<ref>Lise Lyche. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Norges teaterhistorie]'' Tell forl, Asker 1991. Side 156.</ref> I ettertid er det særlig epoken hvor [[Hansy Petra]] drev stedet som er best huska.<ref>"Dovrehallen" i [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010061503019 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon], bd 4. Kunnskapsforlaget, Oslo 1996. Side 166.</ref>


'''[[Dovrehallen]]''' åpna 2. juledag 1900 i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] 22 i [[Kristiania]]. Storgata var ved overgangen mellom 18- og 1900-tallet den den store Teatergata på Oslos østkant. Gården ble reist av [[Christiania Bryggeri]] i 1898. Byggets arkitekt var [[Halvdan Berle]], og før Dovrehallen åpna i 1901 ble det avholdt en navnekonkurranse. Salen ble utstyrt med losjer og veggdekorasjoner som passa til navnetematikken. Fra åpninga i 1900 var teateret i drift, både som variétéscene, kabaret og revyteater, - og ikke minst som skjenkested og restaurant, i hele 41 år. Det var dermed sammen med [[Centraltheatret]] og [[Chat Noir]] blant de av Oslos private teatre som holdt koken lengst. I ettertid er det særlig epoken hvor [[Hansy Petra]] drev stedet som er best huska.<ref>[Knut Kjeldstadli. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Den delte byen]'' Cappelen, Oslo 1990. Side 156.</ref>
==Publikum og stemning==
{{thumb|Dovrehallen1930.jpg|Dovrehallen nyttårsaften 1930.| Ukjent/J. W. Cappelens samling. }}
{{thumb|Dovrehallen annonse 1903.JPG|Annonse for Dovrehallen i Aftenposten 2. september 1903.| }}
Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt ved at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampanjedrikkende folk fra Oslo vest<ref>Berthelsen, Herman: ''[http://www.oslomuseum.no/images/stories/PDFer/Byminner/Byminner%20nr%203%20-%202010%20-%20web.pdf På varieté i hovedstaden] i [[Byminner (Oslo)|Byminner]] nr.3-2010, s.22</ref>, men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den berømmelige «Oslotonen» (eventuelt «Kutørj-tonen» eller «Kristiania-viddet».<ref>Knut Kjeldstadli: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007092504001 Den delte byen. Side 419]'' Cappelen, Oslo 1990. Side 156.</ref>) uten at det spesifiseres grundigere hva dette viddet gikk ut på. Ifølge Lise Lyches «Norsk teaterhistorie» var det nettopp kombinasjonen av et «folkelig» og et «intellektuelt» publikum som gjorde at Dovrehallens revytradisjon hadde sitt eget særpreg.<ref>Lise Lyche. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102900027 Norges teaterhistorie]'' Tell forl, Asker 1991. Side 156.</ref> I biografien om [[Leif Juster]] skrev Anne-Lise Løvlie at Dovrehallen kom til å representere Grønlands- og Vika-tradisjonene.<ref>Anne-Lise Løvlie. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112701041 Mot norrmalt]'' Gyldendal, Oslo 1990. Side 48.</ref>  


Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt vet at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampagnedrikkende folk fra Oslo vest, men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den besømmelige "Oslotonen", ofte uten at det spesifiseres grundigere hva den gikk ut på.  
Etter at Dovrehallen brant i 1941, endra stedet karakter. Teatervirksomheten ved Dovrehallen opphørte rundt 1950. I perioden 1952-71 tilhørte lokalene [[Det Norske Studentersamfund]]. Senere var det [[diskotek]] i lokalet.<ref>"Dovrehallen" i ''Oslo byleksikon''. Knut are tvedt (red). Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. Side 139.</ref> 


===Vi lager en tidslinje===
I sin bok om Kristiania fra 1924 beskrev journalisten Oscar Pedersen Dovrehallen slik: 
*Forlystelseslokale i kjeller
{{sitat|Der sitter arbeideren med sin kone og sin lill 6 aars pike. De spiser smørbrød og drikker [[øl]]. Lønnen, vet han, blir allikevel ikke saapas at den kan gi økonomisk uavhængighet, han har gjort sig fortrolig med at han alle dager skal bli en sliter. Derfor kan han unde sig og sine en liten avveksling i det ensformige livet en gang i mellem. Saa sitter de da her og ser paa dansen og moroen oppe paa scenen. Den lille drikker sin melk og gumler paa sit smørbrød, spør og graver. Her sitter de, «det brede lag» i alle avskygninger. De vil more sig, de er gaat ut for at more sig - og de morer sig. Her kommer den livshungrige unge mand, og den livshungrige unge pike, - begge med beskedne fordringer forsaavidt, men med eventyret dirrende i blodet. Her sitter i en loge et ekslusivt selskap, de tør ikke tilstaa bakefter at de har været i Dovrehallen, det er ikke fint nok. Men de morer sig.<ref>Oscar Pedersen 1924, referert i Kjeldstadli 1990. Side 419. (skaffer nøyaktigere referanse ettervhert)</ref>}}
*Fram til 1. verdenskrig variétéscene
*Fra 1918 kabaretteater under ledelse av Hansy Petra (usannsynlig at det var så tidlig, kilder i Hansy P-artikkel)<ref>"Dovrehallen"" i ''Oslo byleksikon'' siste utgave s 138-39</ref>
*Mest kjente artister Zetterstrøm og Kristoffersen, Bjarne Gundersen, Elle og Mary Peaters, Eva Gustavson /Evi Gaston, Alf Prøysen (men ble ikke noe til)
*Opptrådte om somrene på Kongshavn bad, kongshavn sommerteater
*Brann i 1941
*Virksomheten opphørte i 1950 (hva var der før studentene rykka inn?)


* 1947 Arnardo <ref>VG  - 24.12.1947  -  Side: 5</ref>
==Personer med tilknytning til Dovrehallen==
* 1948 Studentrevy <ref>VG  -  18.11.1948  -  Side: 8</ref>
*1924-4? [[Hansy Petra]] (kunstnerisk leder)
* 50-tall - revy - studiner? [http://www.nb.no/utlevering/nb/5324c1ab37e5fcdc5aa4dfcb4904c365#&struct=DIV100 Bilde s 100 her, - forelda enerett? Håper!]
*1909 Rudolf Muus skrev revyspøken «Sanger til internering», som ble forbudt framført.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041206050 Hans P.S. Knudsen. ''Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere''. Bladkompaniet, Oslo 1995. Side 196.]</ref>
*Studentkro 1952-71 "kroa"
* Senere Diskotek
*Restaurant i andre etasje ved samme navn, nå nedlagt.


==I populærkulturen==
==I populærkulturen==
* Sammen med [[Theatercafeen]] var dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i [[Sven Elvestad|Stein Rivertons]] spenningsroman ''Negeren med de hvite hender''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013104039 Les her]</ref>
* Sammen med [[Theatercafeen]] var Dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i [[Sven Elvestad|Stein Rivertons]] spenningsroman ''Negeren med de hvite hender'' (1913).<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013104039 Les her]</ref>
* Sigrid Undset - ''Gymnadenia'' (1929).<ref>[Gymnadenia ; Den brennende busk Sigrid Undset utgitt av Aschehoug]</ref>
* Gunnar Staalesen - ''Begravde hunder biter ikke'' (1993).<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030404041 Begraved hunder]</ref>


==Kilder som ikke er skrevet om ennå==
==Referanser==
===1947: Operette-kavalkade i Aula en===
<references />
'''Else-Marie og Hans Kurts''' operettekveld ble en nokså blannet fornøyelse. En ble nok snart klar over at de var rutinerte scenekunstnere som helt ut følte seg hjemme på podiet, for enkelte nummer sang og spilte de med freidig humør og ikke liten gjøglerglede, og Hans Kurt hadde ikke så lite sjarm som konferansier. Men etter hvert fikk en litt for tydelig inntrykk av at de to kunstnere nå er atskillig på retur både med hensyn til stemme og framstillingsevne. Deres dans kunne således stundom bli litt preget av rutine så den minnet mer om varité enn om kunstdans. Verst var det likevel at de midt i programmet oppvartet med to parodinummer som hørte mer hjemme i Dovrehallen enn i Aulaen. Når norske og utenlandske kunstnere står i kø for å få den vår fornemste festsal, så  burde impresariene denne gang ha sørget for et mer passende lokale for de danske gjester. ''Pianisten Hans Peder Aase som akkompagnerte og spilte noen soloavdelinger hvor også Debussy og Chopin hadde forvillet seg inn, var temmelig nøytral og ordinær.
O.G <ref>VG - 19.03.1947 - Side: 10</ref>
 
===1947: Arnardo===
'''Dovrehallen blir  spøkelseshus''' Trollmannen Arnardo har nå greidd å trolle til seg det gamle Dovrehallen, som han overtar i oppusset stand 2. juledag. Der skal han sette i gang med hva han erklærer er alle tiders største magiske revy, Oslo har aldri opplevd
maken. Det blir anledning til å se hans spesielle halshoggingsapparat, som nervøse frarådes å se, foruten at han driver koneplagen på  den måten at han putter viven inn i en atomkanon, lager småpartikler av henne og lar henne komme hel ut igjen. Kan De også det sier  De? Prøv, sier Arnardo. Dessuten har han assistanse av Ottar Akre, som presenterer «solovox», et instrument han bruker til å imitere alle eksisterende Instrumenter på.<ref>VG  -  24.12.1947  -  Side: 5</ref>
 
==1948: Studentrevy==
===Oslo-studentene gir revy i Dovrehallen===
''Det har lenge gått rykter om at Oslo-studentene hadde planer om å lage en ny revy. Menz Schulerud kan nå overfor VG bekrefte at planene har tatt fast form. Dovrehallen er leid fra 15. november og en uke framover —  og  mange skarpe  penner er i ferd med å skrive på revyen.''
 
Men vi trenger flere, legger Schulerud til, så enda uoppdagede talenter kan bare komme. VI skal nok vite å bruke dem. Likeledes trenger vi hjelp til den praktiske del av oppgaven.
En tråd har vi, men vi vil gjerne få spinne på den i fred en stund til. Teknisk  sett blir det ikke noe stort apparat vi setter i sving. Det blir ingen mekanisert Trondhelmsrevy. Til gjengjeld håper vi & ta igjen på andre felter.<ref>VG  -  20.09.1948  -  Side: 8</ref>
 
==="I Hansy Petras Fotspor"===
Det er ikke bare Trondheimsstudentene som kan! Her entrer Studentersamfundets amatører Dovrehallens sagnomsuste scene og blander frekt sine ferske talenter med de ærverdige revy-ånder som går igjen og spøker i den gamle kjeller. Hadde Sven Elvestad levd og vært  med på den oveidådige premieren i går, ville han falt en av de unge studineskuespillerinner om halsen i den blanke tro at det var Hansy Petra.
 
Og hvem skulle— etter hva der skjer på Centralteairet — våget å påstå at ungdom fra Frogner og andre fordervede landsdeler kunne ha  helse og ork igjen til så fripostig samvær? I Dovrehallen finner vi unge akademikere som er deilig fri for den neo-moralisme som nå griper så suspekt om seg oppe hos Otto i Akersgaten. Så lenge studentene spøker, er det håp.


Spøken har både mening og brodd. Denne fritidsrevyen kan konkurrere med profesjonistene på Chat Noir og Edderkoppen og tåler som  sagt trønderlagsbeskuelse. Det er åpenbart filologene som fører an,  så de kan ikke være så tørre og lite språkmektige som Øverland vil ha det til. De leser sine klassikere, både H. Ibsen og Alltid Amber. Den ny  hauglagte dronning Åsa går lys levende igjen og skremmer sine gravere, og denne knokkelsymfoni må være noe for professor Schreiner å spandere en kveld på. Carl Fredrik Engelstad har
{{Artikkelkoord|59.91378|N|10.75152|Ø}}
skrevet en vise om den smarte Sartre og avslører store og forbløffende og foruroligende anlegg for infami. Mentz Schulerud danser Carmen med gammeldags spansk lidenskap og med et par løsbryster som også kan brukes som kastagnetter.  Enda udødeligere blir han som  lille Vegeto. Han og hans elskede Terapi er til analyse for å bli slappere og lykkeligere sammen. Denne englesøte seksualundervisning  er nok høydepunktet i revyen, og teksten er forfattet av André Bjerke.
[[Kategori:Oslo sentrum]]
 
[[Kategori:Revy]]
Sa vi høydepttnfetet? Hva skal vi da ty til når turen kommer til Barthold Halles lyrikerparodi? Hans gneldregniks har en uforliknelig likhet eller likskap med visse Ildfluer — er det ikke guds gnistrende de heter? Og den hatten...!
[[Kategori:Teatre]]
 
[[Kategori:Serveringssteder]]
Ja, det var morsomt og herlig usnerpet alt sammen, aktuelle satiriske viser, godt og saftig fremført. Det er bare synd og skam at alle som opptrer skal være så anonyme. Musikkens gode opphav kjenner vi —  det er Pinn Ludt. Ellers kan vi bare si æres den som æres
[[Kategori:Oslo kommune]]
bør. Og vi overrekker så galant vi kan en bukett til de søte små damer som vi dessverre ikke vet navnet på!
[[Kategori:Storgata (Oslo)]]
O S
{{bm}}
 
==Referanser==
{{reflist|2}}

Nåværende revisjon fra 8. mar. 2024 kl. 10:07

Dovrehallen en gang i 1930.

Dovrehallen åpna 2. juledag 1900 i Storgata 22 i Kristiania. Storgata var ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet den store teatergata på Oslos østkant. Gården ble reist av Christiania Bryggeri i 1898. Byggets arkitekt var Halfdan Berle, og før Dovrehallen åpna ble det avholdt en navnekonkurranse. Salen ble utstyrt med losjer og veggdekorasjoner som passa til navnets tematikk. Fra åpninga i 1900 var teateret i drift, både som variétéscene, kabaret- og revyteater, - og ikke minst som skjenkested og restaurant, i hele 41 år. Det var dermed sammen med Centraltheatret og Chat Noir blant Oslos mest seigliva private teatre.[1] I ettertid er det særlig epoken hvor Hansy Petra drev stedet som er best huska.[2]

Publikum og stemning

Dovrehallen nyttårsaften 1930.
Foto: Ukjent/J. W. Cappelens samling.
Annonse for Dovrehallen i Aftenposten 2. september 1903.

Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt ved at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampanjedrikkende folk fra Oslo vest[3], men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den berømmelige «Oslotonen» (eventuelt «Kutørj-tonen» eller «Kristiania-viddet».[4]) uten at det spesifiseres grundigere hva dette viddet gikk ut på. Ifølge Lise Lyches «Norsk teaterhistorie» var det nettopp kombinasjonen av et «folkelig» og et «intellektuelt» publikum som gjorde at Dovrehallens revytradisjon hadde sitt eget særpreg.[5] I biografien om Leif Juster skrev Anne-Lise Løvlie at Dovrehallen kom til å representere Grønlands- og Vika-tradisjonene.[6]

Etter at Dovrehallen brant i 1941, endra stedet karakter. Teatervirksomheten ved Dovrehallen opphørte rundt 1950. I perioden 1952-71 tilhørte lokalene Det Norske Studentersamfund. Senere var det diskotek i lokalet.[7]

I sin bok om Kristiania fra 1924 beskrev journalisten Oscar Pedersen Dovrehallen slik:

Der sitter arbeideren med sin kone og sin lill 6 aars pike. De spiser smørbrød og drikker øl. Lønnen, vet han, blir allikevel ikke saapas at den kan gi økonomisk uavhængighet, han har gjort sig fortrolig med at han alle dager skal bli en sliter. Derfor kan han unde sig og sine en liten avveksling i det ensformige livet en gang i mellem. Saa sitter de da her og ser paa dansen og moroen oppe paa scenen. Den lille drikker sin melk og gumler paa sit smørbrød, spør og graver. Her sitter de, «det brede lag» i alle avskygninger. De vil more sig, de er gaat ut for at more sig - og de morer sig. Her kommer den livshungrige unge mand, og den livshungrige unge pike, - begge med beskedne fordringer forsaavidt, men med eventyret dirrende i blodet. Her sitter i en loge et ekslusivt selskap, de tør ikke tilstaa bakefter at de har været i Dovrehallen, det er ikke fint nok. Men de morer sig.[8]

Personer med tilknytning til Dovrehallen

  • 1924-4? Hansy Petra (kunstnerisk leder)
  • 1909 Rudolf Muus skrev revyspøken «Sanger til internering», som ble forbudt framført.[9]

I populærkulturen

  • Sammen med Theatercafeen var Dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i Stein Rivertons spenningsroman Negeren med de hvite hender (1913).[10]
  • Sigrid Undset - Gymnadenia (1929).[11]
  • Gunnar Staalesen - Begravde hunder biter ikke (1993).[12]

Referanser

  1. ↑ Lise Lyche. Norges teaterhistorie Tell forl, Asker 1991. Side 156.
  2. ↑ "Dovrehallen" i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bd 4. Kunnskapsforlaget, Oslo 1996. Side 166.
  3. ↑ Berthelsen, Herman: På varieté i hovedstaden i Byminner nr.3-2010, s.22
  4. ↑ Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Side 419 Cappelen, Oslo 1990. Side 156.
  5. ↑ Lise Lyche. Norges teaterhistorie Tell forl, Asker 1991. Side 156.
  6. ↑ Anne-Lise Løvlie. Mot norrmalt Gyldendal, Oslo 1990. Side 48.
  7. ↑ "Dovrehallen" i Oslo byleksikon. Knut are tvedt (red). Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. Side 139.
  8. ↑ Oscar Pedersen 1924, referert i Kjeldstadli 1990. Side 419. (skaffer nøyaktigere referanse ettervhert)
  9. ↑ Hans P.S. Knudsen. Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere. Bladkompaniet, Oslo 1995. Side 196.
  10. ↑ Les her
  11. ↑ [Gymnadenia ; Den brennende busk Sigrid Undset utgitt av Aschehoug]
  12. ↑ Begraved hunder


Koordinater: 59.91378° N 10.75152° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Dovrehallen&oldid=2115601»