Hansy Petra

Karikatur av Hansy Petra. (Thoralf Klouman, ukjent dato)

Hansy Petra (Sibilla Johanne Marie Schmitz født 01.03.1887 - død ca 1968 i Tyskland) var fra 1925 instruktør, senere kunstnerisk leder ved serveringsstedet og revyteatret Dovrehallen i Storgata 22 i Oslo Hun levde og virka i Norge fra omlag 1918, men etter at Dovrehallen brant i 1941, endra scena karaktér som underholdningsarena. Etter krigen flytta hun til Danmark, senere til Tyskland.

Kildene som forteller om livet hennes har en nesten mytisk karakter, og har gjerne form av anekdoter og fortellinger som bærer preg av å ha blitt fortalt muntlig før de omsider er blitt skrevet ned. Biografisk og tidfestbar informasjon finnes det svært lite av. Tendensen er at hun både i rollen som kunstner og direktør omtales med ærefrykt og stor respekt.

Hennes navn er uløselig knyttet til de nordiske kabareter. Men foruten den betydelige artist husker man også det morsomme menneske Hansi Petra, hvorledes hun kunde dirigere høikonjunkturens ødsle champagnebord med en elegant dristig og befriende konversasjon. Det er lenge siden hun viste sig på scenen. Hansi Petra fører nu en direktrices borgerlige tilværelse i Dovrehallen.

Bakgrunn

Postkort av Hansy Petra i et svensk album. (Ukjent, 1910-tallet.)

Hansy Petra på postkort av ukjent opphav (Ukjent, 1910-tallet)

Hansy Petra, opprinnelig Sibilla Johanne Marie Schmitz ble født inn i en musikalsk familie, og vokste opp i Köln i Tyskland, hvor faren hennes underviste ved musikkonservatoriet. Da hun ble intervjua av Sven Elvestad i 1933, fortalte hun at faren «hadde et så fryktelig syn på tilværelsen, at han satte mig i kloster.» Hun fortalte videre at hun allerede ved klosterskolen «blandt ursulinnene» drømte seg til varieteen. «Fra vårt helt gjennem musikalske hjem var der ikke lang veien op til scenen (...) og endelig fikk jeg mine foreldre kloroformerad til å gi mig tillatelse.» Hun fortalte ikke hva hennes første rolle var, men at hun hadde drømt om en scenekjole som «gnistrer og knistrer» og hadde dyp utringning, men hadde måttet nøye seg med en mer måteholden variant.

I samme intervju beskrev Hansy Petra familiebakgrunnen sin som gjennomgående borgerlig «Tenk at et menneske som senere har sunget de ting, som jeg har sunget, skulde ha kommet fra et slikt miljø.» Hun la til at hun best likte å synge «Det som er sånn... på kanten.»

Artistkarriere

Annonse for opptreden i Kalmar i juni 1917 (Avisa Kalmar)

Informasjonen om Hansy Petras tid som kabaretsangerinne er sprikende, men vi vet at hun opptrådte både i Norden og på kontinentet på 1910-tallet. I en annonse i den svenske avisa Kalmar fra 1917 omtales hun som «Kabaretprimadonna».

Per Krohg så Hansy Petra opptre ved kabareten Svarta Katten i Stockholm. Da han kom hjem fra Sverige, anmoda han begeistra Bokken Lasson om å invitere henne til å opptre på Chat Noir. 1. oktober 1915 kom Hansy Petra til Oslo for å innlede Chat Noirs høstsesong sammen med blant andre Lalla Carlsen. På grunn av det politiske klimaet under første verdenskrig ble hennes tyske herkomst tona ned, og hun ble introdusert som «den hollandske cabaretsangerinne Hansy Petra». Lasson beskrev henne i denne perioden som

en kunstnerinne av dimensjoner. (...) En oplevet forståelse, et klokt innblikk i menneskelivets mørke sjakter og smertelige lidenskaper. Men også et ubeskrivelig underfundig og overlegent humor, når hun avslørte komikken i erotiske situasjoner eller snerpet hykleri - tørt, resiterende og med et nesten kynisk smil som visste alt, forstod alt og bar over med alt.

Under første verdenskrig opptrådte hun for det meste i København. Ifølge Hakon Mielche sto hun for «den mer lødige delen av programmet» ved Osborne-kabareten, og Gisken Wildenvey beskrev henne under en oppreden ved Drachmanns kro som «den strålende tyske sangerinnen».

Ifølge Bokken Lasson, bestemte Hansy Petra seg brått for at hun ikke ville opptre mer. I hennes fortelling framstår overgangen til jobben som kunstnerisk leder ved Dovrehallen som et klart brudd. For å understreke dette legger Lasson til at «Venner av hennes kunst har prøvd å overtale henne til å la seg høre igjen. Hun aner visst ikke hvor mange det er av hennes beundrere fra Chat Noir-tiden som vilde juble henne i møte når hun viste seg igjen.».

Dette stemmer ikke overens med annen litteratur. Hansy Petra skal ha opptrådt på kabaretteatret Den Røde Lygte som åpna i 1919 i Christiania Tivolis portbygning. I et intervju fortalte Hansy Petra dessuten at hun etter en tid i Oslo, hvor hun opptrådte ved Den røde lygte, Theatre Moderne og Casino, var en tur i Amerika, «og da jeg kom tilbake i 1923 var de fleste teatre, Casino unntatt, allerede begravet.»

Da Kirsten Flagstad deltok i revyen Verden og vi på Casino i 1924, var det Hansi Petra, ikke Flagstad, som var revyens hovedattraksjon. Etter å ha vært borte fra scena i lengre tid gjorde hun dessuten et comeback i 1939, en opptreden som er beskrevet som «den virkelige touchen av international kabaretkunst».

Dovrehallen

Dovrehallen nyttårsaften 1930 (Ukjent, 1930)

Hansy Petra på sine eldre dager med steddatteren Edithe og svigersønnen Alfred (ukjent)

I 1925 begynte den da 38 år gamle artisten som leder og instruktør i Dovrehallen.

Olaf T. Engvik beskrev henne i sin artikkel om Eva Gustavson

Hansy Petra drev stedet. Hun var en enorm matrone med monokkel og stemme lik en mann og snakket norsk med en klar tysk aksent. Hun hadde selv vært revyartist. Nå var hun sjefen bak Dovrehallens lettere underholdning.

Aud Schønemann, hvis mamma dansa på Dovrehallen forteller i sin biografi om en gang selveste Hansi Petra spanderte kake og varm sjokolade på henne. Her omtales de ansattes forhold til Petra som «inngrodd respekt».

Med sitt stramme blikk og monokkel satt kunstnerinnen nesten hver kveld og fulgte forestillingen fra etablissementets direksjonslosje. Når hennes dvelende cellostemme befalte, gjorde man best i å følge den tyske damens anvisninger.

Oppdagelser

I ettertid huskes Hansy Petra kanskje først og fremst for de unge talentene hun oppdaga og ga anledning til å prøve seg på scenen.

I 1935 ansatte hun den senere operasangerinngen Eva Gustavson som leading lady for sitt nye høstprogram. Gustavson, som da var 18 år gammel, tjente 200 kroner i måneden og optrådte under artistnavnet Evi Gaston.

Da Alf Prøysen gjorde sitt første forsøk på å få solgt visene sine i 1941, var det Hansy Petra han henvendte seg til. Hun kjøpte ni viser av ham under pseudonymet Alf Ragnar. Hun skal ha planlagt å kjøpe flere viser, men senere samme sommer brant Dovrehallen ned, og Prøysens planer lagt på is.

Også Arne Sveen fikk engasjement for en sommer ved Kongshavn sommerteater etter et besøk i Dovrehallen mot slutten av 1930-tallet.

Syn på revykunsten

Da hun i 1933 ble spurt hvorfor hun hadde slutta å opptre, svarte Hansy Petra at hun først ville opptre igjen «Når kabareten får sin renessanse. Ikke kan jeg glede mig over kabareten sådan som den nu er». På spørsmål om hvordan hun mente kabareten anno 1933 burde være, mimra hun først til den tyske Kabaret Überbrettl, Tysklands første litterære kabaret som ble starta av Ernst von Wolzogen i Berlin i 1901. Likevel ga hun uttrykk for at norsk kabaret ikke var tjent med å dvele med det gamle. «Vi må ha noget nytt og ikke bare noget moderne.»

Kabareten, forklarte hun, burde «Gi plass for det menneskelige (...) En varieté som ikke bare er riklig med buste og denslags, uh! Ingen dekorasjoner, men enkelt, åndigt, og skarpt som barberkniven, hensynsløst. (...) Sådan må varieteen gripe inn i øgonblikkets nu.»

Privatliv

I 28 april 1919 gifta Hansy Petra seg med dirigenten Holger Nilsen (Holger Otto Johannes Nilsen f. 1881 i København), enkemann etter den kjente skuespillerinna Ida Kjær Nielsen. I vielsesattesten er Holger oppført som «Musikdirektør», og han dirigerte orkestrene ved både Tivoli og Edderkoppen og drev i tillegg to pianoforretninger. Han spilte dessuten på His Master's Voice-grammofoninnspillinger, og drev et par forlystelseslokaler, om enn med knakende underskudd.

Etter annen verdenskrig flytta Hansy Petra til familien i Danmark. Senere reiste hun til Tyskland, hvor hun døde omlag 1968.

Referanser

Bilde fra Bokken Lassons bok Livet og lykken (Ukjent, trolig sent 1910-tall)