Eiker ski og ballklubb

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Eiker Ski & Ballklubb var en idrettsforening på Øvre Eiker, som ble stiftet i 1927 etter en sammenslutning av Eker Skiklub og Haugsund Idrætsforening. Foreningen rekrutterte først og fremst medlemmer fra Hokksund med omegn. I 1959 klubben gikk inn i en sammenslutning med Falk-Kameratene og startet Hokksund Idrettslag.

Ski og Fotball var hele tiden de ledende aktivitetene, men skøyter stod også på programmet en kort tid på 1930-tallet. Etter krigen kom det også egne grupper for håndball, orientering og fri-idrett.

Foreningen bygde også dansegulv ved fotballbanen på Strømssletta, og dette var et populært samlingssted både før og etter krigen. Det ble etter hvert kjent under navnet Hokksund Sommerteater. I 1932 arrangerte foreningen den første av mange «Eiker-revyer», en tradisjon som ble tatt opp igjen på 1950-tallet.

I 1941 protesterte foreningen mot nazifiseringen av Idrettsforbundet ved å ikke delta på kretstinget, og 9. juni 1941 nedla styremedlemmene sine verv fordi de nektet å underskrive en erklæring fra Departementet for Idrett og Arbeidstjeneste.

Ski

Ullernbakken hadde helt fra starten gitt Eiker Ski- og Ballklubb problemer. Den viste seg å være for liten, og det betydde færre aktive og tilskuere. Men bakken var også føre- og vindut- satt, og i 1936 fikk en komite for første gang i oppdrag å finne et ny sted, men det ble ikke noe av. I stedet ble Ullern utgravd og stillas bygget, men løsningen var ikke helt tilfredsstil-lende, og en ny komite for ombygging kom i 1940. I 1935-36 ble forøvrig "Eiker-løypa" anlagt fra Skistua på Øytjern og ned til Hokksund, og mange brukte den. Stua fikk også en oppgradering.

Skisportens store forbilde på Eiker var Knut Holst, og i 1936 ble han æresmedlem i klubben. I 1930-årene fulgte følgende fint opp i løypa: Karl Hartviksen, kombinert, Håkon Rustand, Anders Viken, Jørg Bredesen, Erling Hagen, Reidar Paulsen og Lorentz Kristoffersen. I hoppbakken fant klubben talenter i Birger Mæhlum, Einar Engeseth, Leif Hansen og Arthur Jacobsen. Mæhlum ble nr. 7 i Holmenkollen i 1936. Hver sesong i 1930-årene arrangerte klubben distriktsrenn, hoved- kretsrenn, klubbrenn og sørperenn hvori inngikk "Eikerrennet".

Etter krigen var Ullernbakken i meget dårlig stand. Allerede i 1946 kom en plan om en ny hopp- bakke i Harakollen, men det gikk ikke i orden med leien, og dermed satset klubben videre i Ul- lern. Helt nødvendige utbedringer gikk sakte, men i 1951 lød den nye bakkerekorden på 62 meter. På halvårsmøtet i 1955 ble så bakken vedtatt nedlagt etter over 60 år. Den oppfylte ikke lenger tidens krav. I Harakollen stod en treningsbakke stod klar i 1952. Klubben ønsket tre bakker ved siden av hverandre, og den neste kom allerede året etter. Grunnleiekontrakten tok imidlertid lang tid å utarbeide, og hele anlegget stod ikke klart ved sammenslutningen i 1959. Håkon Rus- tand var i mange år primus motor for utbyggingen og la alene ned 1400 dugnadstimer her.

Skiinteressen etter krigen var ganske god, og i hoppbakken gikk navn som Kjell Jacobsen, Tor- geir Tærum, Erik Bryntesen og Gunnar Fossli igjen. I langrenn gjorde Jørg Bredesen og Håkon Rustand det bra. Organisert trening i hopp og langrenn kom i gang etter åpningen av Harakollen i 1953, og det gav hurtig gode resultater. Klubbmesterskap i hopp, kombinert og langrenn gikk igjen hvert år. Viktigst var nok likevel de årlige arrangementene av distriktshopprenn og langrenn. Gode navn i sporet mot slutten av årtiet var Hans Kristoffersen, Kjell Sveen, Henry Skar, Sverre Sundhaugen, Ivar Lie-Jensen, Øystein Holmen, Knut Bakke og Ole Trondsen. I hopp slo unge navn som Alf Borgersen, Jan Abrahamsen, Terje Irby og Erland Steen igjennom. Alt i alt gjorde klubben det mye bedre i langrenn enn i hopp til tross for satsingen i Harakollen.

Fotball

Etter sammenslutningen i 1927 hadde fotballgruppa dårlig økonomi og en slett bane. I 1928 ble det lagt slaggdekke, og i 1933 kom garderobe. Hvert år deltok klubben i NM, og kom til 1. og 2. runde, med ett unntak: I 1936 vant de over Roy, Tofte, og slo Raufoss 5-1. I 3. runde hadde de ikke vært før og tapte 0-3 mot Ørn, Horten. I 1937-38 vant de ligamesterskapet i 1. divisjon og hadde mulighet for å nå landsserien. Men interessen for treningen gikk ned til tross for fast trener, og det ble tap i de tre opprykkskampene, mot Skeid 6-1, mot Strømmen 1-0 og mot Strøms- godset 4-1. Alt i alt gav denne perioden oppløftende resultater og mønstret spillere som Anders Kløve, Lorentz Kristoffersen, Simen Loe, Ivar Lie Jensen, Nils Styve, Thorleif Holm, Gunnar Ab- rahamsen og Knut Holst jr.

I 1945 stod en oppgave foran alle andre i Eker Ski- og Ballklubb: å anlegge en gressbane. Øvre Eiker kommune var ikke særlig interessert, men det kom fart i arbeidet da naboklubben Eiker- Kvikk sa seg villig til å delta. En "gressbanekomite" med Knut Lie-Jensen som formann kom i gang, penger ble samlet inn og tomt erhvervet i 1946. Vestfossen IF kom etterhvert med, kommu- nen sa ja, tilsåing skjedde i 1948, og innvielsen av Øvre Eiker Stadion skjedde året etter. Grunnarbeidet hadde vært meget omfattende og anlegget derfor et betydelig løft, men etterhvert dabbet interessen av hos VIF og EikerKvikk da de ønsket tidsmessige baner selv. Vedlikeholdet må ha vært krevende opp gjennom 1950-årene for medlemmene da klubben ikke hadde klart å ansette en egen banemester. I 1959 hadde kommunen ennå ikke overtatt anlegget, noe som vel egentlig hadde vært en forutsetning hele tiden.

Fotballen var ikke overraskende den idrett som skapte størst interesse i 1945. Publikum strøm-met til, og A-laget vant avdelingsmesterskapet. De deltok også i NM og møtte i 1. ordinære run- de Mjøndalen og spilte 3-3 i en meget dramatisk kamp, men tapte 0-1 i omkampen. I årene som fulgte kom det bra fart i treningen for A-laget og juniorlaget noe som gav framgang fram til 1948, men så rykket laget ned fra 1. til 3. divisjon i sesongene 1949, 1950 og 1951. Stabile spillere i denne perioden var brødrene Ivar og Knut Lie-Jensen, Sigurd Warlo, Simen Loe, Thor- leif Holm og Nils Styve. I 1952 gikk det bedre, og klubben rykket opp i 2. divisjon. I 1953-54 vant A-laget kretsmesterskapet med følgende spillere: Knut Holst, Yngvar Iversen, Asbjørn Bak- ke, Odd Engebretsen,, Torbjørn Varlo, Arne Bakke, Kristen Borge, Gunnar Bakke, Arne Engebret- sen, Georg Engebretsen, Åge Hansen, John Anders Blegeberg, Olaf Gevelt og Hans Kristoffersen. Hans kom på A-laget i 1952, 16 år gammel, og spilte der til 1976.

I 1955 gjorde A-laget det meget bra med 2. plass i den nye 4. divisjon, og året etter fikk de fast trener. Klubben hadde tilhørt Øvre Buskerud fotballkrets, og det gav ulemper med lange reiser. En søknad om overføring til nedre krets gikk tilslutt i orden i 1958, og det skapte en- da et oppsving i interessen.

Skøyter, bandy og ishockey

I 1930-årene ble skøyter og bandy tatt opp som nye grener hvorpå ny skøytebane ble anlagt på "Eikersletta" i 1934. Den fikk også egen banemester. Ivar Lie-Jensen presterte i 1936, 1937 og 1938 store resultater på skøyter, og hans rekorder var av internasjonal kaliber. I 1939 gikk han til Drammens Skøyteklubb. Værforholdene var ofte vanskelige, med enten store snømeng- der eller mildvær, utstyret var kostbart og med forverret økonomi så bestemte årsmøtet i 1937 å melde klubben ut av bandyforbundet, og det samme skjedde i skøytegruppa året etter.

Etter krigen var det stor interesse for skøyteløp og bandy, men bøygen var en tilfredstillende bane. På halvårsmøtet i 1946 ble ideen tatt opp på nytt, og allerede 21. desember 1946 lå isen der etter omfattende planering. Optimismen var stor, og entusiastene ville drive banen med overskudd. Resultatene var ikke ubetydelige, og en bandygruppe startet også opp. Men i 1949 be- sluttet styret så å nedlegge skøyte- og bandysatsingen. Dette kom også av strømrasjoneringen vinteren 1948. På 1950-tallet prøvde noen initiativrike ungdommer å islegge banen, men det vis- te seg å være en for krevende oppgave. Et initiativ til å opprette en ishockeygruppe kom i 1958 etterat forbundet hadde holdt et propagandamøte i Hokksund, men det ble aldri til noe pga mang- lende økonomisk støtte.

Håndball

Håndballgruppa kom istand etter krigen fordi klubben ikke hadde et godt tilbud for kvinner. Arild Holst var initiativtaker, oppmann og trener, og i 1946 ble både A-laget og juniorlaget kretsmestere. Snart gikk imidlertid interessen ned, og i 1950 ble håndballgruppa avviklet. I 1954 kom et nytt initativ, og gruppa gjenoppstod året etter. Tilbudet gjaldt fortsatt bare jenter, og bedre organisert trening og flere kamper for ulike årsklassene gav nå et varig opp- sving. Bredden viste seg i 1958 da gruppa stilte med damelag og pikelag på 14-16 år i krets- serien. Navn å huske før klubbsammenslutningen i 1959 var Ellen Hobbelstad, Berit Flesaker, Be- rit Lunde og Ellen Bekken.

Orientering

De første orienteringsløpene vi kjenner til på Eiker ble arrangert sommeren 1940, på Fiskum i juni og ved Hokksund i august. Dette var fem år før Norges Orienteringsforbund ble stiftet, og bare tre år etter at det første Norgesmesterskapet ble arrangert i denne grenen, som i lik- het med mange andre idrettsgrener har sitt opphav i militærvesenet.

Det skal først og fremst ha vært Harald Loes fortjeneste at orienteringssporten fikk så tidlig fotfeste på Eiker. Han arbeidet ivrig for at Eiker Ski & Ballklubb skulle ta opp den nye idretten i tillegg til de tradisjonelle aktivitetene. Det fikk han gjennomslag for på general- forsamlingen i november 1940, etter at klubben hadde arrangert tre vellykkede løp samme høst. Loe ble selv valgt til orienteringsgruppas første formann.

Tidspunktet for å starte en slik aktivitet var selvsagt uheldig, sett i sammenheng med de stor- politiske begivenhetene. Nasjonal Samling overtok styringen av norsk idrett, og i løpet av 1941 ble aktiviteten innstilt i Eiker Ski & Ballklubb i likhet med så mange andre idretts- lag. Samme år ble det imidlertid arrangert et illegalt og strengt hemmelig "Norgesmesterskap", der Knut Lie-Jensen fra Hokksund ble mester. Helt fram til 1943 fortsatte orienterings- løperne på Eiker å arrangere slike løp, og det stanset først da ett av medlemmene ble arrestert. Harald Loe var forøvrig aktiv i Hjemmefronten, og hans erfaringer i skauen derfor kom til nytte på mer enn en måte.

Da freden kom, ble aktiviteten i orienteringsgruppa straks tatt opp igjen, og i januar 1946 gikk Eiker Ski & Ballklubb i spissen for dannelsen av Buskerud Orienteringskrets, der Harald Loe ble den første formann. Han var også sentral i Norges Orienteringsforbund, som ble stiftet høsten 1945.

Årene rett etter krigen ble en blomstringstid for orienteringssporten på Eiker, og det ble rekruttert flere gode løpere lokalt, som Erling Hagen, Hans Engen, Odd Fjerdingstad, Åge Skramstad og Ole Brodahl. Klubben fikk også to løpere på aller høyeste nivå. Knut Berglia kom til Hokksund som lenmannsbetjent i 1949, og et par år etter meldte eikværingen Ole Skramstad seg inn i klubben. Han var blitt Norgesmester i 1949 som medlem av IF Hellas i Drammen. Sammen med Ole Brodahl utgjorde disse to i flere år ett av landets beste stafettlag. Det sportslige høydepunktet i denne perioden var likevel Knut Berglias individuelle Norgesmesterskap i 1953. Årsberetningen forteller at hele Hokksund var på stasjonen og tok imot da han kom hjem, og han ble båret på gullstol gjennom gatene.

Også i bredden var aktiviteten stor. Eiker Ski & Ballklubb arrangerte hvert år fra 1945 til 1959 et større o-stevne som samlet fra 80 til 350 deltakere. Høydepunktet kom med NM for junior i 1954 som foregikk på Gorud utenfor Hokksund. Disse løpene ble dermed arrangert i alle deler av bygda, og o-gruppa hadde også en stor oppgave med stadige oppdateringer og nytegning og syn- faring av kart.

Ved sammenslutningen mellom Eiker Ski & Ballklubb og Falk-kameratene til Hokksund Idretts-lag i 1959, brøt O-løperne ut og stiftet Eiker O-lag 8. januar 1960. Dette Dette hadde sin bakgrunn i at orientererne ønsket å favne bredere med tilslutning fra begge de to Eikerkommunene.

Fri-idrett

Etter 1945 fikk fridrett aldri noen virkelig stor oppslutning i Hokksund Ski- og Ballklubb, men de aktive oppnådde mange gode resultater. Navn som gikk igjen i slutten av 1940-årene var Ole Bryntesen, Odd Røst, Ole Knutsen, Per Kirkebøen og Erling Nordby. Fra 1948 ble det arrangert klubbmesterskap hvert år for juniore og senior, senere også for gutter og jenter. I 1950-årene hadde klubben lovende utøvere i Arne Fossli, Johnny Medrud og Bjørn Berg. På samme tid samlet friidretten i IF EkerKvikk stor interesse og oppslutning, og i 1959 gikk derfor alle aktive inn i denne idrettsforeningen..

Håndballgruppa kom istand etter krigen fordi klubben ikke hadde et godt tilbud for kvinner. Arild Holst var primus motor, oppmann og trener, og i 1946 ble både A-laget og juniorlaget kretsmestere. Snart dabbet imidlertid av interessen av, og i 1950 ble håndballgruppa avviklet. I 1954 kom et nytt initativ, og gruppa gjenoppstod året etter. Tilbudet gjaldt fortsatt bare jenter, og bedre organisert trening og flere kamper for ulike årsklassene gav nå et varig oppsving. Bredden viste seg i 1958 da gruppa stilte med damelag og pikelag på 14-16 år i krets- serien. Navn å huske før klubbsammenslutningen i 1959 var Ellen Hobbelstad, Berit Flesaker, Be- rit Lunde og Ellen Bekken.

Kilder

• Topp og bredde. Hokksund Idrettslag gjennom 100 år, 1904-2004