Fagopposisjonen av 1911

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 25. sep. 2019 kl. 20:08 av MortenHV (Samtale | bidrag) (vet ikke hvor bra skrevet det var, men fagopp. var ikke bare i fagbev. og ikke alle i opposisjonen var i fagbev.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fagopposisjonen av 1911 var ei opposisjonsgruppe i fagbevegelsen. Som navnet tilsier ble den danna i 1911, og den var aktiv fram til omkring 1920. Martin Tranmæl var hovedinitiativtaker og leda gruppa.

Opphavet til gruppa var en resolusjon Tranmæl utforma i 1911, som ble diskutert i Trondheims lokale samorganisasjon - og som derfor er kjent som Trondhjemsresolusjonen. De to første åra var fagopposisjonen først og fremst knytta til Trondheim, men i 1913 ble den organisert under navnet Den norske fagorganisasjon og ble landsdekkende.

Politikk

Tranmæl og hans støttespillere var påvirka av syndikalismen, og krevde at fagbevegelsen måtte være revolusjonær. Kampen skulle ikke bare stå om lønnstillegg, men om en sosialistisk omdanning av samfunnet. Den kampen kunne ikke overlates til politikerne i Det norske Arbeiderparti, for det var bare fagbevegelsen som virkelig kunne sette makt bak sine krav gjennom aksjoner.

For å oppnå dette skulle klassekampen skjerpes, og arbeidere måtte skoleres for å kunne ta over styringa av samfunnet. Fagopposisjonen var motstander av bindende tariffavtaler, for selv om de ga rettigheter til arbeiderne førte de også til at man ikke kunne gå til streik i tariffperioden. I tillegg til streik ville fagopposisjonen også ta i bruk andre virkemidler, som boikott, sabotasje og obstruksjon. Tranmæls berømte kommentar om å legge igjen dynamitt i borehullene for å stoppe streikebrytere stammer fra denne perioden.

I tråd med syndikalistisk tankegang mente fagopposisjonen også at fagforbundene måtte oppløses til fordel for industriforbund. Dermed kunne arbeidere innen samme industri lettere stå sammen. Det skulle også opprettes lokale samorganisasjoner, og landsorganisasjonen skulle få en sterkere posisjon overfor enkeltforbundene.

Selv om fagopposisjonen hadde mange trekk fra syndikalismen, var de også i konflikt med Norsk Syndikalistisk Føderasjon som de mente bidro til å splitte opp arbeiderbevegelsen.

Samtidig med den faglige kampen hadde de fagopposisjonelle også politiske baser i Arbeiderpartiet og Ungdomsforbundet. Etter utbruddet av første verdenskrig vokste og samlet kritikken seg mot Den andre Internasjonale.

Utvikling

Selv om fagopposisjonen ble landsdekkende, forble Trøndelag kjerneområdet. Ellers i landet var det særlig anleggsarbeidere som ble med. I tillegg kom det til en del arbeidere på nye industristeder, som Rjukan, som mangla tilhørighet til lokalsamfunnet og dermed så andre veier.

Under første verdenskrig ble klassemotsetningene tydeligere i Norge, og dette spilte i hendene på fagopposisjonen. Den vokste, og i 1918 fikk fagopposisjonen flertal i Norsk Arbeidsmandsforbund. Senere fulgte andre forbund, og i 1920 fikk de til dels kontroll over Landsorganisasjonen. Ole O. Lian fikk fortsette som LO-leder, men måtte legge seg nærmere opposisjonens politikk. På LO-kongressen i 1920 kom det også en motreaksjon. Peder Furubotn hadde vært med i fagopposisjonen siden 1913, men i 1920 foreslo hamn å opprette en ny fagopposisjon med brodd mot Tranmæls gruppe. Striden mellom Tranmæl og Furubotn var dels ideologisk – Furubotn var en mer rendyrka marxist – og dels gikk det på organisering av ordensvern og andre tiltak som Tranmæl ikke ville være med på.

Fagopposisjonen tok også kontroll over Arbeiderpartiet. Dette skjedde i samarbeid med Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, som bidro til at folk fra fagopposisjonen dominerte ledelsen i partiet fra 1918. «Den nye retning» ble en fellesbetegnelse som også innbefattet dem som ikke hadde en base i fagbevegelsen. Den revolusjonære politikken førte til at partiet ble meldt inn i Komintern, Den tredje internasjonale. Dette førte i sin tur til nye problemstillinger, ikke minst det at internasjonalen mente at fagbevegelsen skulle underordnes partiet - mens fagopposisjonen mente arbeiderbevegelsen var viktigst og partiet underordna.

Oppløsninga av fagoppisisjonen fant sted blant annet på grunn av at massearbeidsløsheten i mellomkrigstida førte til helt andre vilkår enn tidligere. En betydelig andel av de som var aktive ble sittende i ledende posisjoner i arbeiderbevegelsen, og til en viss grad kan man si at opposisjonen ble oppløst fordi den langt på vei var havna i posisjon.

Litteratur og kilder