Furu

Ei furu på Jørnøya i Aure kommune på Nordmøre.

Foto: Olve Utne (2009)

Furu (lat. pinus) er en slekt av trær med kransstilte kvister og flerårige nåler i knipper på snå sideskudd. Den eneste viltvoksende arten i Norge kalles vanlig furu, og finnes i flere varieteter. Det er hardføre trær som kan leve i skrinn jord på utsatte steder. Røtten er kraftige og går dypt, slik at treet kan hente næring langt nede og klamre seg fast til steder hvor mange andre arter måtte gitt tapt. Veden er hard og sterk, og rik på harpiks. Furutrær utgjør drøyt fjerdeparten av de norske skogene. Den er en gammel tresort i Norge, idet den kom hit kort tid etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid.

Furugrensa ligger på omkring 1000 meter over havet på Østlandet, 400 til 500 moh. på Vestlandet og 300 til 400 meter i Nord-Norge. Treet trives godt både i innlandet og ved kysten.

Furu kan brukes til de fleste formål hvor tre er egna. Ved utendørs bruk impregneres den gjerne, og er da egna til husbygging og andre konstruksjoner. Den brukes også til interiør og møbler, og gir da en overflate hvor mørkere kjerneved og rødlige kvister gir en robust og levende framtoning. I værharde områder kan den vri seg, mens den i mer beskytta områder kan vokse rett og er egna til stolper og lignende. At furua er rik på harpiks fører også til at den brukes til utvinning av tjære. Den er også god peisved, som antenner lett og gir god varme. Furu brukes såpass mye i Norge at til tross for at det vokser svært mye av den her i landet blir det også importert en del, blant annet fra Sverige.

Galleri

• 

  Furu på Andersgardstranda ved Mjøsa (2015).

• 

  Sandåkerfurua, Nordlia i Østre Toten (2009).

• 

  Svenskefurua i Lørenskog (2012).

• 

  To freda furuer i Jomfrubråtveien i Oslo (2014).

• 

  «Enslig furu på Bygdø - stemning» (1909)

Kilder

• Vanlig furu i Store norske leksikon
• Furu - bruksområder i Store norske leksikon