Gunnar Knudsens andre regjering: Forskjell mellom sideversjoner

Hopp til navigering Hopp til søk
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
(Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist)
Linje 8: Linje 8:
Selv om Venstre gikk noe tilbake både i [[Stortingsvalget 1915|stortingsvalget høsten 1915]] beholdt regjeringen flertallet i Stortinget, og ble slik gjenvalgt. Ved [[Stortingsvalget 1918|stortingsvalget høsten 1918]] mistet imidlertid Venstre sitt rene flertall på Stortinget, men hadde fortsatt den største partigruppen og fortsatte i regjering. Knudsen ønsket et parlamentarisk samarbeid til venstre, og uttalte at en måtte «vogte sig for at gaa til høire». Samtidig advarte han mot den kommunistinspirerte venstresiden i [[Arbeiderpartiet]].  
Selv om Venstre gikk noe tilbake både i [[Stortingsvalget 1915|stortingsvalget høsten 1915]] beholdt regjeringen flertallet i Stortinget, og ble slik gjenvalgt. Ved [[Stortingsvalget 1918|stortingsvalget høsten 1918]] mistet imidlertid Venstre sitt rene flertall på Stortinget, men hadde fortsatt den største partigruppen og fortsatte i regjering. Knudsen ønsket et parlamentarisk samarbeid til venstre, og uttalte at en måtte «vogte sig for at gaa til høire». Samtidig advarte han mot den kommunistinspirerte venstresiden i [[Arbeiderpartiet]].  


[[Gunnar Knudsen]], som også var finansminster, ønsket en stram finanspolitikk, men [[første verdenskrig]] hadde brakt de offenlige finansene i uorden med kostbare subsidie- og reguleringer. I sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. 4. februar 1919 søkte regjeringen avskjed, da den ikke fikk tilstrekkelig oppslutning i Stortinget om en stram økonomisk politikk. I statsråd 20. februar 1919 anmodet kong [[Haakon VII]] regjeringen likevel om å fortsette. Med unntak av statsrådene Lars Kr. Abrahamsen, Kristian Friis Petersen og Christian Holtfodt, trakk regjeringsmedlemmene avskjedssøknadene tilbake.
[[Gunnar Knudsen (1848–1928)|Gunnar Knudsen]], som også var finansminster, ønsket en stram finanspolitikk, men [[første verdenskrig]] hadde brakt de offenlige finansene i uorden med kostbare subsidie- og reguleringer. I sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. 4. februar 1919 søkte regjeringen avskjed, da den ikke fikk tilstrekkelig oppslutning i Stortinget om en stram økonomisk politikk. I statsråd 20. februar 1919 anmodet kong [[Haakon VII]] regjeringen likevel om å fortsette. Med unntak av statsrådene Lars Kr. Abrahamsen, Kristian Friis Petersen og Christian Holtfodt, trakk regjeringsmedlemmene avskjedssøknadene tilbake.


Men det var til slutt en strid om en mindre bevilgning, den såkalte «veimillionen», som førte til at regjeringen igjen søkte avskjed 16. juni 1920. Denne ble innvilget i statsråd 19. juni 1920, med virkning fra 21. juni 1920 kl. 12.00. [[Høyre]] og [[Frisinnede Venstre]] [[Otto B. Halvorsens første regjering|dannet en mindretallregjering]] under ledelse av [[Otto Bahr Halvorsen]], som overlevde et år, før Venstre igjen dannet ny regjering under den 74 år gamle [[Otto Blehr]].
Men det var til slutt en strid om en mindre bevilgning, den såkalte «veimillionen», som førte til at regjeringen igjen søkte avskjed 16. juni 1920. Denne ble innvilget i statsråd 19. juni 1920, med virkning fra 21. juni 1920 kl. 12.00. [[Høyre]] og [[Frisinnede Venstre]] [[Otto B. Halvorsens første regjering|dannet en mindretallregjering]] under ledelse av [[Otto Bahr Halvorsen]], som overlevde et år, før Venstre igjen dannet ny regjering under den 74 år gamle [[Otto Blehr]].
Linje 21: Linje 21:
!Til
!Til
|-
|-
|rowspan=4 align=left|[[Gunnar Knudsen]]
|rowspan=4 align=left|[[Gunnar Knudsen (1848–1928)|Gunnar Knudsen]]
|Statsminister
|[[Statsminister]]
|Venstre
|Venstre
|Skipsreder, industribygger
|Skipsreder, industribygger

Navigasjonsmeny