Gustav Vigeland: Forskjell mellom sideversjoner

==Slekt og familie==

Den 23. juli 1900 ble han gift for første gang i [[Larvik]] med sydame [[Laura Mathilde Andersen (1870–1957)|Laura Mathilde Andersen]] (1870–1957), etter at de hadde vært samboere fra 1894. Hun var datter av skipsfører og navigasjonslærer [[Ole Andersen (f. 1840)|Ole Andersen]] og [[Ane Margrete Kristensdatter (f. 1838)|Ane Margrete Kristensdatter]]. Paret ble separert i 1901, og i 1906 ble ekteskapet formelt oppløst.  

I 1902 ble Vigeland samboer med [[Inge Syvertsen (1883–1968)|Inge Syvertsen]] (1883–1968), som var datter av [[Anton Syvertsen (f. 1859)|Anton Syvertsen]] og [[Ellen Syvertsen (f. 1859)|Ellen Syvertsen]]. Dette forholdet varte til 1921.  

==Liv og virke==

Mottakelsen av verkene førte til at han fikk flere stipender, og i 1893 kunne Vigeland være i Paris i fem måneder. Der studerte han ikke under noen, men leide i stedet atelier og drev selvstudier på gallerier og i museer. August Rodins kunst, og særlig de erotiske gruppene, ble viktige for den videre utviklinga av Vigelands kunst. Relieffet «Helvede», inspirert av Rodins «Porte d'Enfer», ble hovedverket på Vigeland første separatutstilling i 1894. Han ble senere misfornøyd med verket, og modellerte det på nytt 1896–1897. Kritikken han fikk var stort sett god. [[Sophus Larpent]] ble en viktig forkjemper for Vigelands kunst, og også [[Jens Thiis]] og [[Sigbjørn Obstfelder]] ble viktig støttespillere – og venner.

Mot slutten av 1890-åra lagde han flere kjærlighetsgrupper i statuettformat. Rodins sensualisme er ikke lenger til stede, og i stedet er de langstrakte figurene prega av [[art nouveau]]. Den andre separatutstillinga ble satt opp i 1899 med blant annet disse figurene, som fikk svært god kritikk. Noen stor omsetning ble det allikevel ikke. Et sted det var mulig å tjene penger på kunsten var ved [[Nidarosdomen]], der man trengte billedhoggere til restaureringsarbeidet. Vigeland hadde fra 1898 til 1902 et lite aterlier i kirken. Han lagde vannspyere i middelalderstil, en figur av [[Olav den hellige]], flere relieffer og bibelske figurer til korbua. I løpet av denne perioden var han også i Frankrike og Storbritannia i et år for å studere gotisk kunst, etter å ha fått et stipend i 1900.  

På det mer personlige plan var det ikke så enkelt. I 1894 hadde han blitt samboer med Laura Mathilde Larsen. De fikk ei datter i 1899, og i 1900 venta de et barn til. De valgte å gifte seg, men det var klart fra starten at dette var pro forma. Vigeland hadde nemlig møtt Inga Syvertsen, og var nok mer interessert i henne enn i Laura Larsen. Han gikk inn i en veldig produktiv tid, og det er vel nærliggende å tenke seg at han drukna seg i kunsten for å slippe unna livets viderverdigheter. Det ble i denne tida mer enn tusen tegninger, og mange av disse resulterte senere i skulpturer.

Fontenen ble ikke bestilt, til tross for Heibergs artikkel. Vigeland var nærmest besatt av dette verket, som han mente ville bli hans største arbeid. Arbeidet på Nidarosdomen tok slutt i 1902. Han kunne fått mer arbeid der, men følte at han gikk på kompromiss med seg selv når han lagde verk i gotisk stil. Kristiania kommune lot ham få bruke et atelier på [[Hammersborg (strøk)|Hammersborg]], og han fortsatte med sitt høye aktivitetsnivå. Da han i 1902 deltok i en konkurranse om et monument over [[Niels Henrik Abel]] som skulle stå foran [[Universitetet i Oslo|universitetsbygningene]] på [[Karl Johans gate]] brøt han bestemmelsene for konkurransen. I stedet for et portrett tegna han en symbolsk gruppe med en naken, heroisk skikkelse uten portrettlikhet, som sto på to mannlige figurer. [[Ingebrigt Vik]] vant konkurransen, men oppdraget ble aldri bestilt. Vigeland tapte, men kritikerne mente at hans bidrag var det beste kunstnerisk sett – det var bare ikke det man hadde bedt om. Det ble en lang debatt i pressen, der Vigeland fikk støtte fra en rekke framtredende kunstnere. En av de få som var motstander av ham var [[Christian Krohg (1852–1925)|Christian Krohg]]. Vigeland valgte å ta en sjanse. Han begynte å lage skulpturen, som var over fire meter høy. I januar 1905 kjøpte komiteen dette monumentet, som ble avduka i [[Slottsparken]] i 1908. En årsak til at Vigeland kunne ta denne risikoen var at han i 1904 fikk bedre økonomiske forhold da den svenske finansmannen Ernest Thiel kjøpte inn flere av hans skulpturer.  

Fil:D 14 Fra Trondhjems Domkirke. G. Vigeland. St. Olav (Østre oktogonkapel) - no-nb digifoto 20150728 00157 bldsa PK19351.jpg|St. Olav i østre oktogonkapell i Nidarosdomen. {{byline|Ukjent / Nasjonalbiblioteket}}

Fil:Abelmonumentet av Vigeland. - no-nb digifoto 20150625 00154 NB MIT FNR 11682.jpg|Abelmonumentet i Slottsparken. {{byline|Ukjent / Nasjonalbiblioteket|1952–1953}}

Fil:Vigeland-anlegget - no-nb digifoto 20141211 00065 NB MIT FNR 17492.jpg|Smijernsport på Monolittplatået. {{byline|Ukjent / Nasjonalbiblioteket|1957}}

Fil:Vigeland - no-nb digifoto 20151020 00227 NB MIT FNR 02966.jpg|Motiv fra Vigelandsanlegget. {{byline|Ukjent / Nasjonalbiblioteket}}

* {{hbr1-1|pf01036392128309|Gustav Vigeland}}.

* Wikborg, Tone: [https://nbl.snl.no/Gustav_Vigeland Gustav Vigeland] i ''Norsk biografisk leksikon''.

{{DEFAULTSORT:Vigeland, Gustav}}

[[Kategori:Personer]]

[[Kategori:Billedhoggere]]

[[Kategori:Lindesnes kommune]]

[[Kategori:Oslo kommune]]

[[Kategori:Fødsler i 1869]]

[[Kategori:Dødsfall i 1943]]

{{bm}}