Halvard Olsen

Halvard Olevarius Olsen, født 1886 i Tennvassåsen, Harstad (den gang Kvæfjord kommune), død 5. august 1966 i Oslo, var , formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1919–1925 og leder av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) i tiden 1925-1934. I okkupasjonstiden var han NS-medlem og nært tilknyttet staben rundt Vidkun Quisling. For dette ble han dømt for landssvik.

Oppvekst

Halvard Olsen var født den 23. januar 1886 i Tennvassåsen av foreldre Ole Olsen Mallaug født 1848 og hustru Hanna Karoline Halvorsen født 1859. I sine yngre år reiste han i likhet med flere i samme situasjon, til sjøs i et par år.

Trondheim

20 år gammel flyttet han til Trondheim der han fikk jobb som mekaniker og dreier. Blant annet arbeidet han da ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Sannsynligvis var det her han kom i kontakt med ungsocialistene som lærte ham viktigheten av å være fagorganisert og kjempe for rettighetene. Vi vet med sikkerhet at han ble medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) gjennom lokallaget Trondhjems ungdomslag, og at han også tid om annen skrev i forbundsavisa Klassekampen. Enkelte kilder hevder at han der kom under innflytelse av Martin Tranmæl, men det har vi vanskelig for å godta, ut fra at Martin Tranmæl ikke kom med i NSU før i 1912 da ungsosialistene i Harstad fikk ham valgt som sin delegat til NSUs landsmøte. Sannsynligvis er dette en sammenblanding av Tranmæls roller i "det Throndhjemske" den gang, etter som han også kom til å stå i front for Fagopposisjonen av 1911.

Det var framfor alt her at Halvard Olsen kom til å spille en hovedrolle, ja egentlig ble han denne organisasjonens hovedperson, ved at han ble Fagopposisjonens første formann. Han hadde nå en del år bak seg som menig medlem av Norsk Jern- og metallarbeiderforbund, og var misfornnøyd med forbundets og mer på reint generelt grunnlag, hele fagbevegelsens strategi og taktikk. I Fagopposisjonen fikk han god anledning til å bli en del av den bevegelsen som sammen med NSU var den som bidro sterkest til å radikalisere arbeiderbevegelsen før og under første verdenskrig. Samtidig var han en særs aktiv medlem i Trondheimm Arbeiderparti; innvalgt i bystyret og medlem av formannskapet.

Kristiania

I 1916 kom han med i Landsorganisasjonens 15-mannskomité hvis mandat var å utrede fagorganisasjonens taktikk og organisasjon. I 1918 ble han sekretær, og i 1919 formann for Norsk jern- og metallarbeiderforbund. I den rollen inntok han en forsiktig samarbeidslinje. Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923 fulgte Halvard Olsen internasjonalistene og ble Norges Kommunistiske Partis første nestformann. Han ble imidlertid ekskludert året etter for sin motstand mot jernstreiken og var partiløs til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti sluttet seg sammen i 1927. I og med at han ble valgt til AFL-formann i 1925, er han den hittil eneste AFL/LO-lederen som har blitt valgt til formann uten å være medlem av Arbeiderpartiet. Hans formannstid var en av de mest turbulente perioder i LOs historie med omfattende streiker og lockouter.

LO hadde en sterk vekst i Olsens formannstid med en økning i medlemstallet i 1925 på 95.931 til 224.340 i 1935.

Ved valgene på LO-kongressen i 1934 var Olsen kommet på kant med den mektige Martin Tranmæl, som hadde vært medlem av LO-sekretariatet siden 1920. Tranmæl stilte selv til valg sammen med Olav Hindahl og sistnevnte ble valgt. Begrunnelsen for å vrake Olsen som leder var angivelig at han hadde vært for samarbeidsvillig overfor arbeidsgiverne. Men paradoksalt nok arbeidet Hindahl i det stille på samme linjen, noe som i 1935 førte til et gjennombrudd for opprettelsen av Hovedavtalen.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var Olsen en av flere faglig tillitsvalgte som grunnla Fagopposisjonen av 1940, som inntok en samarbeidslinje overfor okkupanten. Mens mange medlemmer av Fagopposisjonen kort tid etter endret standpunkt, fortsatte Olsen samarbeidet, og virket som konsulent for den NS-innsatte AFL/LO-formannen Odd Fossum.

Halvard Olsen ble medlem av NS i 1941, og ble i 1946 dømt for landssvik og fikk sju års straffarbeid, men ble løslatt i 1950.

Kilder

• Bjørgum, Jorun: «Olsen, Halvard Oliavarius» i Norsk biografisk leksikon bd 7, Oslo 2003
• Cartfjord, Ståle: Farvel til føderalismen:Arbeiderbevegelsen i Trøndelag 1918-23. Tiden norsk forlag 1983.
• Hansen, Arvid, Eugène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923
• Store norske leksikon