Harald Rygh (1920–1943): Forskjell mellom sideversjoner
(kat) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| (8 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Harald Rygh|Hans ''Harald'' Rygh]]''' (født 27. februar 1920 i Stavanger, død 26. august 1943 i | '''[[Harald Rygh (1920–1943)|Hans ''Harald'' Rygh]]''' (født [[27. februar]] [[1920]] i [[Stavanger]], død [[26. august]] [[1943]] i Kodino GulAG, USSR) var en politibetjent som <!--ble utkommandert av de tyske okkupantene av Norge til å gjøre--> gjorde tjeneste i [[Kirkenes]], [[Sør-Varanger]]. Der hjalp han [[partisan]]en Osvald Harjo å unnslippe Gestapo, og flyktet selv med ham til Sovjetunionen. Der ble begge arrestert og idømt fem resp. 15 år i fangeleir for spionasje for Nazi-Tyskland. Rygh døde før dommen falt, og først på midten av 1950-årene ble hans skjebne kjent i Norge. | ||
Fengselsbetjent Olaf Hansen Rygh og hustru Anna Johanna Bertea f. Svendsens sønn Hans Harald ble døpt i [[Stavanger domkirke]] 9. april 1920, på dagen tyve år før Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Familien bodde da i Andabakken 14 i Stavanger. | Fengselsbetjent Olaf Hansen Rygh og hustru Anna Johanna Bertea f. Svendsens sønn Hans Harald ble døpt i [[Stavanger domkirke]] 9. april 1920, på dagen tyve år før Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Familien bodde da i Andabakken 14 i Stavanger. Rundt 1940 må han ha utdannet seg innen politiet, og fått Kirkenes som arbeidssted. I Øst-Finnmark utførte Harald «vanlig» politiarbeid som å delta i arrestasjoner og følge arrestanter til og fra forhør. Blant annet fulgte han dem fra politikammeret som da lå ved torget til en bygning på den andre siden av byen som på folkemunne ble kalt «Gestapovillaen». Der ble såkalte «skjerpede forhør» foretatt. Slik kom han i kontakt med motstandsmannen og kommunisten [[Osvald Harjo]]. | ||
Harald Rygh hjalp Harjo å kommunisere med konen og [[partisan]]er, og senere med å flykte fra [[Gestapo]] og tortur til Sovjetunionen. 6. oktober 1942 tok Harald Osvald ut av fengselet i Kirkenes. De reiste først til Langvasseid med drosje, og deretter videre til fots til en partisanleir. Flere ganger underveis ble drosjen stoppet og kontrollert, men Haralds politipapirer sørget for at de slapp igjennom. Planen var nå at rogalendingen Rygh skulle lære seg å gå på ski for å kunne følge partisanene de hadde møtte og Harjo videre østover, mens sistnevnte kom til krefter etter møtet med Gestapo. Osvald forteller i boken ''Moskva kjenner ingen tårer'' at reisen fra [[Vaggatem]] i Sør-Varanger til den russiske grensen tok fem døgn, og syv døgn senere var de i [[Kola]]. Han skriver også at sovjeterne mente de var sendt av tyskerne, og at de dermed fikk en annen mottakelse enn ventet i Sovjetunionen. De ble arrestert i Kirovsk 7. mars 1943, for brudd på §58, pt. 6, det vil si at de ble ansett å være spioner sendt av nazistene, og forhørt.<ref>Johansen 1996: 137</ref><ref>Ringheim 2003: s. 159</ref> | |||
I russernes hender «tilstod» Harald Rygh flere grove forbrytelser som han ikke hadde begått, dette slet på samvittigheten og selvrespekten hans.<ref>Hirsti 1987: 71</ref> Han ble | I russernes hender «tilstod» Harald Rygh flere grove forbrytelser som han ikke hadde begått, dette slet på samvittigheten og selvrespekten hans.<ref>Hirsti 1987: 71</ref> Han ble sendt til Kodino GulAG ved Jertsovo, rundt 60 kilometer syd for [[Arkangelsk]]. Der døde Harald Rygh av dysenteri 26. august 1943.<ref>Ringheim 2003: s. 86</ref> Han ble begravet i skogen like ved leiren, der senere også [[Odd Willassen]] ble begravet.<ref>Harjo 1987: 78, 87</ref> Dommen falt rundt seks måneder etter at han døde, 1. mars 1944 og lød på fem års fangenskap for brudd på paragraf 58 som omhandler spionasje.<ref>Ringheim 2003: s. 159</ref> | ||
Ryghs innsats og skjebne skal ikke ha blitt kjent før Osvald Harjo kom tilbake til Norge, noe som trolig er årsaken til at hans navn ikke er nevnt på minnesmerket reist av Sør-Varanger kommune i 1953. Først i 2007 ble en minneplate over Rygh plassert i resepsjonen på Politihuset i Kirkenes. | På slutten av 1980-årene ble en prosess startet av de sovjetiske myndighetene. Denne skulle rehabilitere personer som hadde blitt urettmessig dømt og straffet under krigen. Takket være prosessen ble Harald Rygh renvasket for anklagene som førte til hans død<ref>Ringheim 2003: s. 87</ref> og 27. april 1989 rehabiliterte prokuratoren i [[Murmansk]] ham.<ref>Ringheim 2003: s. 159</ref> | ||
Ryghs innsats og skjebne skal ikke ha blitt kjent før Osvald Harjo kom tilbake til Norge i 1955, noe som trolig er årsaken til at hans navn ikke er nevnt på minnesmerket reist av Sør-Varanger kommune i 1953. Først i 2007 ble en minneplate over Rygh plassert i resepsjonen på Politihuset i Kirkenes. | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
| Linje 16: | Linje 18: | ||
* Harjo, Osvald 1987: ''Moskva kjenner ingen tårer'', Oslo : Tiden. ISBN 8210030477. | * Harjo, Osvald 1987: ''Moskva kjenner ingen tårer'', Oslo : Tiden. ISBN 8210030477. | ||
* Hirsti, Reidar 1987: ''Grenseløse mennesker''. Oslo : Gyldendal. ISBN 8205173761. | * Hirsti, Reidar 1987: ''Grenseløse mennesker''. Oslo : Gyldendal. ISBN 8205173761. | ||
* Johansen, Nils Henry 1996: ''Krigen i nord : fra Murmansk til Arnøy'', s. 33–34 og 137. Kirkenes : [N.H. Johansen], 1996. | * Johansen, Nils Henry 1996: ''Krigen i nord : fra Murmansk til Arnøy'', s. 33–34 og 137. Kirkenes : [N.H. Johansen], 1996. | ||
* Ringheim, Ane Dalen 2003: ''Bak piggtråd i øst – Nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940–55'', Utg. ''Forsvarsstudier'' 2/2003, ISSN 0333-3981. | |||
* Rudfalk, Ragnar 1951: ''Jeg har arbeidet i Sovjet'', Oslo : Fram. | * Rudfalk, Ragnar 1951: ''Jeg har arbeidet i Sovjet'', Oslo : Fram. | ||
* Skånland, Halfdan: «Røde Russland rødm i skam!», bokkritikk på side 4 i ''[[Nordlands Avis]]'' 29. januar 1957. | * Skånland, Halfdan: «Røde Russland rødm i skam!», bokkritikk på side 4 i ''[[Nordlands Avis]]'' 29. januar 1957. | ||
* {{NBL-artikkel|https://nbl.snl.no/Osvald_Harjo|Osvald Harjo}} | |||
* [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1794&idx_id=1794&uid=ny&idx_side=-119 Rogaland fylke, Domkirken i Stavanger, Ministerialbok nr. A 34 (1915-1929), Fødte og døpte 1920, side 118. Nr. 51.] | * [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1794&idx_id=1794&uid=ny&idx_side=-119 Rogaland fylke, Domkirken i Stavanger, Ministerialbok nr. A 34 (1915-1929), Fødte og døpte 1920, side 118. Nr. 51.] | ||
* {{Hbr1-1|pf01073935035394|Harald Rygh}}. | |||
{{DEFAULTSORT:Rygh, Harald}} | {{DEFAULTSORT:Rygh, Harald}} | ||
[[Kategori:Personer]] | |||
[[Kategori:Fødsler i 1920]] | [[Kategori:Fødsler i 1920]] | ||
[[Kategori:Dødsfall i 1943]] | [[Kategori:Dødsfall i 1943]] | ||
[[Kategori:Motstandsfolk]] | [[Kategori:Motstandsfolk]] | ||
[[Kategori:Falne under andre verdenskrig]] | [[Kategori:Falne under andre verdenskrig]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Politifolk]] | ||
[[Kategori:Stavanger kommune]] | [[Kategori:Stavanger kommune]] | ||
[[Kategori:Kirkenes]] | [[Kategori:Kirkenes]] | ||
[[Kategori:Sør-Varanger kommune]] | [[Kategori:Sør-Varanger kommune]] | ||
{{bm}} | |||
Nåværende revisjon fra 21. nov. 2023 kl. 09:36
Hans Harald Rygh (født 27. februar 1920 i Stavanger, død 26. august 1943 i Kodino GulAG, USSR) var en politibetjent som gjorde tjeneste i Kirkenes, Sør-Varanger. Der hjalp han partisanen Osvald Harjo å unnslippe Gestapo, og flyktet selv med ham til Sovjetunionen. Der ble begge arrestert og idømt fem resp. 15 år i fangeleir for spionasje for Nazi-Tyskland. Rygh døde før dommen falt, og først på midten av 1950-årene ble hans skjebne kjent i Norge.
Fengselsbetjent Olaf Hansen Rygh og hustru Anna Johanna Bertea f. Svendsens sønn Hans Harald ble døpt i Stavanger domkirke 9. april 1920, på dagen tyve år før Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Familien bodde da i Andabakken 14 i Stavanger. Rundt 1940 må han ha utdannet seg innen politiet, og fått Kirkenes som arbeidssted. I Øst-Finnmark utførte Harald «vanlig» politiarbeid som å delta i arrestasjoner og følge arrestanter til og fra forhør. Blant annet fulgte han dem fra politikammeret som da lå ved torget til en bygning på den andre siden av byen som på folkemunne ble kalt «Gestapovillaen». Der ble såkalte «skjerpede forhør» foretatt. Slik kom han i kontakt med motstandsmannen og kommunisten Osvald Harjo.
Harald Rygh hjalp Harjo å kommunisere med konen og partisaner, og senere med å flykte fra Gestapo og tortur til Sovjetunionen. 6. oktober 1942 tok Harald Osvald ut av fengselet i Kirkenes. De reiste først til Langvasseid med drosje, og deretter videre til fots til en partisanleir. Flere ganger underveis ble drosjen stoppet og kontrollert, men Haralds politipapirer sørget for at de slapp igjennom. Planen var nå at rogalendingen Rygh skulle lære seg å gå på ski for å kunne følge partisanene de hadde møtte og Harjo videre østover, mens sistnevnte kom til krefter etter møtet med Gestapo. Osvald forteller i boken Moskva kjenner ingen tårer at reisen fra Vaggatem i Sør-Varanger til den russiske grensen tok fem døgn, og syv døgn senere var de i Kola. Han skriver også at sovjeterne mente de var sendt av tyskerne, og at de dermed fikk en annen mottakelse enn ventet i Sovjetunionen. De ble arrestert i Kirovsk 7. mars 1943, for brudd på §58, pt. 6, det vil si at de ble ansett å være spioner sendt av nazistene, og forhørt.[1][2]
I russernes hender «tilstod» Harald Rygh flere grove forbrytelser som han ikke hadde begått, dette slet på samvittigheten og selvrespekten hans.[3] Han ble sendt til Kodino GulAG ved Jertsovo, rundt 60 kilometer syd for Arkangelsk. Der døde Harald Rygh av dysenteri 26. august 1943.[4] Han ble begravet i skogen like ved leiren, der senere også Odd Willassen ble begravet.[5] Dommen falt rundt seks måneder etter at han døde, 1. mars 1944 og lød på fem års fangenskap for brudd på paragraf 58 som omhandler spionasje.[6]
På slutten av 1980-årene ble en prosess startet av de sovjetiske myndighetene. Denne skulle rehabilitere personer som hadde blitt urettmessig dømt og straffet under krigen. Takket være prosessen ble Harald Rygh renvasket for anklagene som førte til hans død[7] og 27. april 1989 rehabiliterte prokuratoren i Murmansk ham.[8]
Ryghs innsats og skjebne skal ikke ha blitt kjent før Osvald Harjo kom tilbake til Norge i 1955, noe som trolig er årsaken til at hans navn ikke er nevnt på minnesmerket reist av Sør-Varanger kommune i 1953. Først i 2007 ble en minneplate over Rygh plassert i resepsjonen på Politihuset i Kirkenes.
Referanser
Kilder
- Eriksen, Inghild og Anita Føleide: «Den glemte krigshelten kan nå få sin heder» på nrk.no. Publisert 6. mars 2016, besøkt 23. mars 2016.
- Harjo, Osvald 1987: Moskva kjenner ingen tårer, Oslo : Tiden. ISBN 8210030477.
- Hirsti, Reidar 1987: Grenseløse mennesker. Oslo : Gyldendal. ISBN 8205173761.
- Johansen, Nils Henry 1996: Krigen i nord : fra Murmansk til Arnøy, s. 33–34 og 137. Kirkenes : [N.H. Johansen], 1996.
- Ringheim, Ane Dalen 2003: Bak piggtråd i øst – Nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940–55, Utg. Forsvarsstudier 2/2003, ISSN 0333-3981.
- Rudfalk, Ragnar 1951: Jeg har arbeidet i Sovjet, Oslo : Fram.
- Skånland, Halfdan: «Røde Russland rødm i skam!», bokkritikk på side 4 i Nordlands Avis 29. januar 1957.
- «Osvald Harjo» i Norsk biografisk leksikon
- Rogaland fylke, Domkirken i Stavanger, Ministerialbok nr. A 34 (1915-1929), Fødte og døpte 1920, side 118. Nr. 51.
- Harald Rygh i Historisk befolkningsregister.