Henrik Kalteisen

Henrik Kalteisen O.P. (født på slutten av 1300-tallet i Koblenz, død 2. oktober 1464 samme sted) var erkebiskop av Nidaros fra 1452 til 1458. Han fikk en forholdsvis kort periode som erkebiskop, og måtte forlate erkesetet og Norge etter å ha møtt motstand fra kongen. Han etterlot seg en kopibok som er en svært interessant kilde til erkesetets og landets historie i denne perioden.

Vi vet ikke hvem hans foreldre er, og heller ikke noe nøyaktig fødselsår, men alt tyder på at han ble født kort tid før 1400 i Koblenz i Tyskland.

Da han ble innsatt i embetet var det strid om hvordan nye erkebiskoper skulle velges. Selv om dette foregikk før Norge ble et dansk lydrike, hadde vi felles konge, Christian I. Med kongen plassert i Danmark ble erkesetet en av de viktigste maktposisjonene i Norge. Nidaros domkapittel var tilhengere av den såkalte episkopale retning, som innevar at de selv valgte erkebiskop. Kongen mente på sin side at han måtte ha siste ord. Etter at Aslak Bolt døde i 1450 valgte domkapitlet kanniken Olav Trondsson som etterfølger, mens konge utpekte biskop Marcellus av Skålholt. Mye tyder på at det var Marcellus som to år tidligere krona kongen. Presset fra kongen ble så sterkt at domkapitlet ga etter, og bekrefta utnevnelsen av Marcellus. Da kom en tredje part inn i saken, nemlig den pavelige kurie. De var kjent med Marcellus' ry som eventyrer og notorisk svindler, og nekta å gi ham palliet, erkebiskopens fremste embetstegn. Faktisk skal Marcellus tidligere ha vært ekskommunisert, og han skal ha blitt fengsla for å lage falske pavebrev for å kunne bli erkebiskop.[1] Den 28. februar 1452 bestemte paven at Henrik Kalteisen skulle være Norges nye erkebiskop.

Selv om hans første år er skjult i historias tåke, vet vi en del om hans geistlige karriere. Kalteisen tilhørte dominikanerordenen. Han studerte i Wien og Köln, og fikk i 1430 en doktorgrad i teologi og professortittel. Underveis i studiene hadde han i 1424 vært inkvisitor i kjetterisaker. Fra 1432 deltok han på Baselkonsilet, et svært viktig reformkonsil. Han skapte seg et navn der, spesielt for sitt svar til husittenes tredje artikkel - et svar som var så omfattende at det tok tre dager å legge det fram. Kalteisen var lojal mot pave Eugenius IV, og ble brukt som teologisk og juridisk rådgiver av paven. Han forble tro mot paven etter at Nikolaus V ble innsatt, og denne paven utnevnte ham til erkebiskop.[2] Det var dermed helt klart en erfaren og dyktig teolog som ble innsatt, men også en mann som fulgte paven, ikke kongen eller den lokale kirka.

Selv med en pavelig utnevnelse måtte kongen og domkapitlet godkjenne Kalteisen. Det ble holdt et riksrådsmøte i København sommeren 1452. Marcellus av Skålholt var blant de som var til stede. Her ga kongen etter, og godkjente utnevnelsen. Henrik Kalteisen reiste så til Bergen, der han opptrådte om erkebiskop av Nidaros, selv om han formelt ikke hadde tatt sitt sete i besittelse. Han krevde blant annet inn skatt og tok avgjørelser i kirkerettslige spørsmål. Ettersom Island kirkelig sett var underlagt Nidaros erkebispedømme, begynte han også å ordne de kirkelige forholdene der.[3]

Først på pinsedagen i 1453 kunne han ta sin domkirke, Nidarosdomen, i besittelse. Han flytta inn i Erkebispegården, som etter å ha stått tom i tre års tid skal ha sett ut som et fjøs. Etter bare noen måneder i Nidaros kom det første sammenstøtet med kongen. Marcellus hadde igjen vunnet kongens gunst, og Kalteisen ble kalt til Bergen. I diskusjonen mellom Marcellus og Kalteisen, hevda førstnevnte at den norske kirkas privilegier og bestemmelsene fra Baselkonsilet måtte gjelde, mens Kalteisen mente at paven hadde en universell autoritet og var den rette til å utnevne erkebiskoper. Begge sendte skriv til paven der de la fram sin sak. Kongen sørga også for at hans lojale riksråder skrev et støttebrev til Marcellus' fordel. I disse ble alle problemer som hadde oppstått under Kalteisen utbrodert og overdrevet. Dette brevet finnes kun som et utkast, og det er usikkert om det ble sendt. Dersom det nådde paven fikk han høre at Kalteisen hadde fått hele folket mot seg, at han ikke forsto norske forhold, at han ikke tålte klimaet og mere til.[4]

Kalteisen valgte å reise til Roma for å legge fram sin sak. Han ga en erklæring om at han ville gå av frivillig, med språkproblemer, helseproblemer og uvante leveforhold som begrunnelse. Men formelt gikk han ikke av, dette var å regne som en intensjonserklæring som ville tre i kraft etter at paven eventuelt ga samtykke. Vinteren 1453/1454 var han i Marstrand, som den gang fortsatt var en norsk by. Der bodde han i Fransiskanerklosteret. Han var i juni 1454 i København, der han la fram sin sak for riksrådet. Det ble avgjort at han skulle reise videre til Roma, der han ble bedt om å arbeide for å bli utnevnt som pavelig legat - pavelig sendebud - og for oppreisning for Marcellus. På nyåret 1455 hadde Kalteisen nådd Roma, der paven ikke godkjente hans fratredelse. Men samtidig ble det bestemt at Kalteisen skulle hjem til Tyskland for å mane til korstog mot tyrkerne. Erkesetet i Nidaros var dermed i praksis ledig, men ingen ny erkebiskop kunne utnevnes. Et nytt klagebrev fra kongen gikk til Roma, der Calixtus III nå hadde blitt pave, i februar 1456. Her ble klagene på Kalteisen gjentatt, og i tillegg ble det hevda at Kalteisens manglende styring hadde ført til uroen som blant annet utløste drapet på biskop Thorleiv Olavsson av Bjørgvin.[5]

I 1458 hadde den pavelige kurie fått nok av denne saken, og det var grenser for hvor lenge man kunne leve med en fraværende erkebiskop. Henrik Kalteisen fratrådte formelt i juni 1458, og ble utnevnt til titularerkebiskop av Cæsarea og fikk en årlig pensjon på 200 rhinske gylden fra erkesetet i Nidaros.[6] Titularbiskoper er en ordning i den katolske kirke, der man får, eller får beholde, bispetittelen, men ikke er leder for et bispedømme. Titularbiskopene ble og blir gjerne plassert sentralt i kurien som pavens rådgivere. Olav Trondsson ble utnevnt til ny erkebiskop, i tråd med domkapitlets opprinnelige ønske. Kongen forsøkte også denne gang å få innsatt Marcellus, men lyktes ikke. Han ble i stedet en av kongens rådgivere fram til han omkom i ei drukningsulykke i 1462.

Kalteisen trakk seg tilbake i 1463, og gikk inn i et dominikanerkloster i Koblenz. Han døde der året etter, og ble gravlagt i klosterkirka. Graven hans er foran et alter via til Olav den hellige, et alter Kalteisen selv hadde innstifta.

Ut over den nevnte kopiboka fra NIdaros, som inneholder avskrifter av brev og andre dokumenter og blant annet en oversikt over biskopene på Færøyene, etterlot han seg også en del prekener. Det er bevart omkring femti skriftstykker på latin, og flere prekener på tysk har i senere år blitt utgitt i trykt form. Kalteisen tok med seg sine dokumenter da han forlot Norge, og de er i dag i hovedsak oppbevart ved Universitetsbiblioteket i Bonn.

Enhjørningshornet i Nidarosdomen

I et håndskrift av 1453 nevner erkebiskop Henrik Kalteisen under tittelen «De Unicornu» tre brev som handler om et «enhjørningshorn» som var stjålet fra Nidarosdomen. Myten om enhjørningen og dens magiske vesen stammer trolig fra narhvalens spiralhorn. Det var ikke uvanlig å ha et horn fra narhval i kirken som ble fremstilt som et horn fra enhjørningen, og som i folketroen hadde magiske og medisinske egenskaper. Vesenets lange, snodde utvekst i pannen kunne kurere sykdommer og rense vann. Den var derfor også et symbol for apotek. Det var også en handelsvare som går helt tilbake til vikingtid. Rike fyrster betalte formuer for de lange, snodde statussymbolene, og bare ett enkelt kunne koste det samme som en borg. Helt frem til 1600-tallet trodde man at slike vesener fantes i fjerne strøk. Det var ikke så rart at erkebiskopen etterlyste det forsvunne hornet fra kirken - det var svært verdifullt.

Referanser

Litteratur og kilder