Hieronymus Heyerdahl (1773–1847): Forskjell mellom sideversjoner

Tilbake i Norge ble han personellkapellan i [[Ringsaker prestegjeld|Ringsaker]]. Han møtte der Fredrikke Sophie Schwabe, som han gifta seg med i 1799. Hennes far, kammerråd [[Johan Friderich Schwabe]], var den siste [[lagmann]]en på [[Opplanda]]. Paret fikk tolv barn, hvorav elleve vokste opp, og det er stor etterslekt etter Heyerdahl. Han hadde forøvrig også en sønn født utenfor ekteskap, som han fikk med Anne Kristiansdotter Berby i Rakkestad i 1790. Samme år som Heyerdahl ble gift ble han utnevnt til personellkapellan på [[Kongsberg]] under sokneprest [[Henrik Anker]]. Han benytta da muligheten til å studere mineralogi med overbergamtassessor [[Jens Esmark]]. I 1800 ble han utnevnt til residerende kapellan i [[Toten prestegjeld]], etter å ha søkt seg bort fra Kongsberg. Årsaken skal ha vært økonomi; det var dyrt å leve på Kongsberg med en stor familie. Det må ha tatt tid før hele familien klarte å flytte, for i [[folketellinga 1801]] står han som losjerende på Toten, mens kona og deres første barn bodde hos hennes far på Ringsaker. På Toten drev Heyerdahl for egen regning et skolelærerseminar. På gravminnet hans er det nevnt at han var den første seminarlærer for bondestanden i Norge. Ved siden av presteembetet og seminaret fant han også tid til å drive naturvitenskapelige studier. I 1807 søkte han om stillingen som sokneprest på Toten, men den gikk i stedet til soknepresten i Tønsberg.

I 1812 ble Heyerdahl sokneprest i [[Stjørdal prestegjeld|Stjørdal]], et embete han hadde helt til 1835. Det var der han befant seg da han i 1814 ble valgt som en av representantene for [[Nordre Trondhjems amt]] til [[Riksforsamlinga]] på [[Eidsvoll]]. Han ble valgt som valgmann for Stjørdal, og står som første underskriver på [[adresse og fullmakt fra Stjørdal]]. Under forhandlingene gjorde han lite ut av seg med tanke på hvor kunnskapsrik han var. Han regnes med til [[Selvstendighetspartiet]]. [[Jacob Aall]] ga ham rosende omtale i sin dagbok fra Eidsvollforhandlingene, men forteller også at han var beskjeden og fryktsom, og nesten aldri tok ordet. Selv om Toten hadde vært gunstigere enn Kongsberg økonomisk sett, hadde Heyerdahl det fortsatt trangt. Flyttinga til Stjørdal måtte han betale for selv, og i tillegg kom pengereduksjonen i 1812 som førte til at verdien på [[riksdaler]]en sank. Prestegården hadde hatt misvekst i flere år, så det var ikke lett å få noe ut av jorda da han kom dit. Også i Stjørdal drev han ved siden av presteembetet med studier. Spesielt viktig i denne perioden var [[potet]]dyrking. Dette ser ut til å ha bedret på hans dårlige økonomi, og å ha vært et eksempel for lokale bønder i en tid hvor det fortsatt var skepsis mot poteter. Han skal ha fått gode avlinger ved å flytte potetjordet rundt og drive vekselbruk med andre planter. Blant annet gjorde han forsøk med timotei. I prestegårdskirken ved [[Værnes kirke]] finner man en plakett som ble satt opp i 2013 til minne om at Heyerdahl anla den flotte hagen i 1825.

I 1835 ble han sokneprest på [[Gran prestegjeld|Gran]], og der ble han værende til sin død i 1847. Han hadde søkt om embetet på en uvanlig måte: Da [[Karl III Johan]] reiste gjennom bygda i 1835 fikk Heyerdahl anledning til å snakke med kongen, og ba om et større kall lenger sør. Det har også blitt hevda at Heyerdahl hadde latt falle en del krasse replikker som førte til at han kom på kant med stjørdalingene. Bygdebøkene fra Stjørdal omtaler ham blant annet som tørr og som en overklassemann som ikke passa inn i lokalsamfunnet<ref>Jf. Hvattum 2013, s. 47.</ref>. På Gran fant han seg bedre til rette. I 1901 lot kommunen reise et minnesmerke over ham, og selv om han representerte Nordre Trondhjems amt regnes hadelendingene ham ofte som sin eidsvollsmann. Mens mange av eidsvollsmennene fortsatte med en politisk karriere ble Heyerdahl bare valgt som andre varamann for Nordre Trondhjems amt i 1827, og han trakk svært sjelden fram at han hadde vært med på Riksforsamlinga.

Som prest gjorde han seg bemerka blant annet ved å være motstander av at kirken skulle straffe verdslige forseelser og ved å være åpen for lekmannsvirksomhet i kirken. Han fikk stort sett gode attester som predikant fra sine overordna, og i 1810 fikk han tillatelse til selv å velge prekentekster under gudstjenestene. Et unntak er biskop Bugge i Nidaros, som mente han var «maadelig uden synderlige Gaver»<ref>Sitert i Hvattum 2013, s. 48.</ref>. Dessverre er ingen av hans prekener eller andre teologiske arbeider bevart. Bare en setning, som angivelige skal ha avslutta en preken, er sitert i noen kilder: «Lyksalig er den Mand, der har en potetager, som ligger mot syd.»<ref>Sitert i Hvattum 2013, s. 48.</ref>. En merkverdighet ved Heyerdahl er at han ikke klarte å preke dersom han så sin kone og deres barn i kirka, så de måtte snike seg inn etter at gudstjenesten hadde begynt og gjemme seg blant de andre så han ikke la merke til dem.  

[[Kategori:Fødsler i 1773]]

[[Kategori:Dødsfall i 1847]]