Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

{{leksikon|husmann}} og ''[[Bibliografi:Husmannsvesenet]]''.

<onlyinclude>{{thumb|Husmannsmonumentet Stenberg Toten 2005 red.jpg|Husmannsmonumentet på [[Steinberg (Vestre Toten)|Steinberg]]/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. |Torveig Dahl}}

[[Husmannsvesen|Husmannsvesenet]] i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90.000 husmenn i landet, jamført med ca. 113.000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en gårdeier i byen eller hos en bonde, dvs. tilsvarende en [[innerst]]. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet var hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt ([[Matrikkel|matrikulert]]) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt Den hadde altså ikke eget [[gardsnummer|matrikkelnummer]], men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som [[leilending]].) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne [[lafting|laftede]] tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.</onlyinclude>

Husmannsordningen kan betraktes ikke bare som et arbeidssystem i jordbruket, men også et ''bosystem'', et boligtilbud, i første rekke for arbeiderfamilier.<ref>Østrem, N.O. 2000:40, Sprauten, K. 2004:83.</ref> Dette aspektet ved husmannsvesenet blir mest framtredende i de tilfellene der husmannen ikke var knytta til drifta på husbondsgarden. Det var en måte å skaffe seg hus og heim på som bød seg fram for f.eks. håndverkere, fiskere, sagbruks- og verksarbeidere.

{{thumb|Proysenstua okt 13 b.jpg|Den mest kjente husmannsplassen i landet? Prøysen var plass under Hjelmstad i [[Ringsaker]] på [[Hedmarken]]. Her vokste [[Alf Prøysen]] opp. Husmannsplassene lå her på skyggesiden av dalen, mens gardene lå i solhellinga på den andre siden.|Hans P. Hosar (2013)}}

Felles for husmennene, og noe som skilte dem fra andre leieboere, var at husleien medførte et husbondsforhold, dvs. at husmannsfamiliene mer eller mindre uttalt ble betraktet som en del av gardbrukerens utvidede hushold. De typiske husmennene kan betraktes som gifte tjenestefolk med eget hushold. Husbondsforholdet var en form for [[patriarkat]] (farsstyre, husbondsmakt), der husfaren (bonden) hadde makt og myndighet, men også et faderlig ansvar overfor egen kone og barn, tjenestefolk, og altså i en viss grad også overfor plassfolket. Det var et underliggende premiss i det klassiske husmannsvesenet at husmannen skulle være sin husbond «hørig og lydig», en formulering som ikke sjelden inngikk i kontraktene. Husbonds-tjenerforholdet mellom gardbruker og husmann ble mentalt konsolidert ved at de fleste plassfolka ifølge det typiske livsløpet hadde barne- og ungdomstida som dreng eller taus på gardene.

Klarest kom husbondsmakta til uttrykk i husbondens adgang til å kreve pliktarbeid. [[Sølvi Sogner]] slår fast at «...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst.»<ref>S.Sogner NHU VIII s. 236-237.</ref> Mest ytterliggående gjorde husbondsmakta seg gjeldende der plassfolket hadde arbeidplikt «på tilsigelse», dvs. at de hadde plikt til å stille til arbeid for husbonden når han fant dette tjenlig, også ut over den arbeidsplikten som evt. inngikk som leie for huset/plassen. I slike tilfelle kan en si at husmannen endatil mistet en del av den tradisjonelle husfarsmyndigheten over sin egen familie, da husbonden hadde en utstrakt rett til også å disponere arbeidskraften til kvinner og barn på plassen.

Husmenn med jord var vanlige i jordbruksbygdene på [[Østlandet]] og i Trøndelag, og i [[Folketellingen_1801|1801-tellingen]] utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn. Da husmannsvesenet var på sitt høyeste, var det i følge folketellingan 1855 ca. 65.00 husmenn med jord (75 %) og 22.000 uten jord (25 %).  

Der det fantes gruver og smelteverk, større sagbruksvirksomhet, glassverk eller annen protoindustriell fabrikkdrift, oppstod det gjerne hele grender av husmenn som var knyttet til disse virksomhetene, enten som arbeidere ved selve bedriftene, eller i støttenæringer som kullbrenning, vedforsyning, kjøring osv. Plassene kunne være anlagt på grunn som var eid av bedriften, eller på bondegarder i nærheten.

Trekant-forholdet husmann/grunneier/verk kunne variere i fordelingen av rettigheter og plikter. Forholdene kunne ytterligere kompliseres der grunneieren var en godseier som bortbygslet gardene til leilendingsbønder, som i sin tur da kunne komme i et husbondsforhold til plassfolket på gardene. Ved Løkken rundt år 1700 hadde verksarbeiderne arbeidsplikt overfor gardbrukerne de leide plasser av. Men da trondheimskjøpmannen og godseieren [[Hans Hornemann]] anla 80 plasser på to garder han hadde kjøpt ved Løkken, ble verksarbeiderne som flytta inn der, ikke pålagt arbeidsplikt verken for ham eller for noen annen husbond.<ref>Sprauten, K 2004:86.</ref>  

=== Bygselshusmann og arbeidshusmann ===

{{thumb|Lathus under Bogstad OB.Z01730.jpg|Plassen Lathus under [[Bogstad (gård i Oslo)|Bogstad]] i daværende [[Aker herred]].|[[Fritz Holland]]|1936}}

For eksempler på husmannskontrakter, søk på Kategori:Kontrakter og skjøter.

Husmannsvesenet opplevde en rask utvikling fra siste halvdel av 1600-tallet på bakgrunn av befolkningsøkning og behov for arbeidskraft i jordbruket og i de nye næringene. Ved [[folketellingen 1801]] utgjorde husmannsfamiliene omkring 30% av befolkningen. Det nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, ca. 87000 husmenn registrert ved folketellingen 1855, derav 65060 med jord. Fra slutten av 1800-tallet sank utbredelsen etter hvert som arbeid i industrien, anleggsarbeid og [[utvandringen til Amerika]] åpnet nye muligheter for levebrød.  

| 1801 || 77 0002 || 48 000 (husmenn)  

::1) ''Det måtte foreligge et arbeidskraftbehov som plassfamiliene på formålstjenlig vis kunne oppfylle, i jordbruket og/eller i andre næringer.''  

::Veksten i «de nye næringer» (f.o.fr. trelasthandel og bergverk) står helt sentralt i utviklingen av det norske husmannssystemet på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det gjaldt direkte sysselsetting av husmenn i skogen og til transport og andre oppgaver ved gruver og verk. Men det gjaldt også indirekte ved at gardbrukerne ble motivert for å intensivere gardsdrifta for å få overskudd av korn osv., som nå kunne avhendes til verkssamfunnene og en økende befolkning ellers som ikke eller i utilstrekkelig grad kunne produsere sin egen mat.

::Plassfolket utgjorde en stedbundet, stabil og samtidig rimelig og lett kontrollerbar arbeidskraft. Tjenestefolk, som ble festet for hele året, kunne falle dyrt. Dagleiere kunne det knipe med å få tak i når det trengtes, særlig der gardbrukerne måtte konkurrere om arbeidskraften med bynæringer, verks- og fabrikkdrift, vei- og jernbaneanlegg og ungdommens muligheter til å emigrere. Kontraktene hindret husmennene i å ta annet arbeid før de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor husbonden, og lønnsratene for husmannsarbeid var steds- og sedvanebestemt, generelt lavere enn lønn for dagarbeid.

::Den helt åpenbare fordelen med å bygsle en plass framfor å ta tjeneste eller dagarbeid, var at det ga mulighet for å stifte og brødfø en familie på stabile vilkår. Tvang/nødvendighet i denne sammenhengen (levebrødssøkerens behov for plass) lå på sett og vis i befolkningsøkningen. Husmannsvesenet blir gjerne sett som ett av flere svar på en økologisk utfordring i tida: Hvordan skaffe nok levebrød til en økende befolkning på ett og samme landområde innenfor rammene som det lavteknologiske jordbrukssamfunnet satte? Men samtidig som husmannsvesenet var en måte å ta vare på et økende befolkningsoverskudd, er det minst like viktig å ta i betraktning at husmannsvesenet i seg sjøl gav fart til folkeveksten. En ung mann som fikk en husmannsplass, fikk kone og barn, mens han i motsatt fall kanskje hadde blitt gående som ugift, barnløs tjenestekar eller løsarbeider. Etter hvert som det bød seg muligheter for å skaffe tilstrekkelig underhold for en familie ved heltidarbeid i industri, på anlegg osv., ble husmannstilværelsen under «husbondsåket» mindre og mindre attraktivt.

::Det viser seg å være ett av dei vanskeligste spørsmålene å finne dekkende svar på hvorfor det noen steder var vanligere å dele gardene i stadig mindre, sjølstendige bruk framfor å etablere sosialt underordnede plasser. Det var åpenbart svært sammensatte og varierende årsaker. Det kunne ha med stedets næringsgeografi å gjøre - hvor små bruk kan en gardbrukerfamilie greie seg på? Det kunne være tradisjoner for overdragelse av bruk og eiendom til neste generasjon som kan variere lokalt og sosialt, og det kunne være omstendigheter ved den enkelte slekt/familie som begunstiget den ene eller den andre løsningen. Arve-, landbruks- og skattelovgivningen satte rammer som nok kunne være tøyelige, men som måtte tas hensyn til. Blant viktige bestemmelser som er blitt trukket fram som delforklaringer til utviklinga av husmannsvesenet er følgende:

*Bjørkvik, Halvard: Avsnittet om Norge under oppslagsordet Husmand i [[Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder]], bd. ?, 19xx.

*Dyrvik, S., A.B. Fossen, T. Grønlie, E. Hovland, H. Nordvik, S. Tveite: ''Norsk økonomisk historie 1500-1970'' (NØH), b. 1 1500-1850, Universitetesforlaget, Bergen, 1979, Kapittel 19.

*Sogner, Sølvi: «Hva betydde overgangen til selveie for endringen i den sosiale strukturen i det norske bondesamfunn på 1700-tallet?», Imsen, S. Og S. Supphellen (red.); ''Studier i norsk historie 1537- ca 1800'', Norske historikere i utvalg (NHO) VIII, Universitetsforlaget; 1984.  

*Sprauten, Knut: «Framveksten av husmannsvesenet i lys av bygdebøker fra Trøndelags-regionen», i Heimen 2/2004.