Inge Lønning

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 23. feb. 2017 kl. 05:01 av Stigrp (samtale | bidrag) (Liv og virke)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Inge Lønning.
Foto: Stortinget.

Inge Johan Lønning (født 20. februar 1938 i Minde i Fana i dagens Bergen kommune, død 24. mars 2013 i Øystre Slidre), var teolog og politiker (H), internasjonalt kjent som lutherforsker, rektor ved Universitetet i Oslo 1985-1992, nestleder i Høyre og stortingsrepresentant.

Familie

Inge Lønning var sønn av førstesekretær Per Lønning (1898–1974) og Anna Gurine Strømø (1895–1966), og ble gift i 1962 med lærer Kari Andersen (1939-2008). Han var bror av teologen Per Lønning (1928-2016) og industrimannen Andreas Lønning (1929-2014), og var far til musikeren Lars Lønning (født 1971).

Liv og virke

I 1956 tok Inge Lønning examen artium på latinlinjen ved Bergen katedralskole, og året etter norsk bifag ved Universitetet i Bergen. Han begynte deretter på teologistudiet ved Universitetet i Oslo, hvor han tok teologisk embetseksamen i 1962 og eksamen ved Det praktisk-teologiske seminar i 1963. Mellom 1958 og 1962 var han beboer ved det tradisjonsrike Studenterhjemmet i Underhaugsveien i Oslo.

Lønning var universitetsstipendiat 1963–1969, og gjorde samtidig tjeneste som marineprest ved Haakonsvern i Bergen 1964-1965. Han var deretter Humboldt-stipendiat 1966-1967 i Tübingen. Lønning disputerte for den teologiske doktorgrad i 1971 med avhandlingen Kanon im Kanon, hvor han tok opp hva det innebærer at Det nye testamente er kanon, det vil si norm og rettesnor for teologi og kirke.

Lønning var universitetslektor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 1971, da han overtok professoratet i dogmatikk etter Reidar Hauge. Som professor utviklet han sitt syn på teologien som fortolkningskunst (hermeneutikk), og skapte ny interesse for Luthers teologi. Han satt i professoratet fram til 2008.

Som politiker for Høyre var Lønning medlem av Oslo bystyre 1971-1975. Han ble valgt inn på Stortinget i 1997, hvor han satt til 2009. Han var visepresident 2001-2005 og lagtingspresident fra 2005 (den siste med dette vervet). Lønning var 1. nestleder i Høyre 1998-2002.

Lønning var styreleder for Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) 1981-1984, rektor ved Universitetet i Oslo 1985-1992, styreleder for NKS-stiftelsen 1986–2001 og for Universitetsforlaget 1986–1999. Han var leder for Europabevegelsen i Norge 1993–1995.

Inge Lønning ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1986 og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985. Han mottok flere internasjonale anerkjennelser.

Lønning led tidvis av depresjoner, noe han var åpen om. Han døde brått under en skitur i Øystre Slidre.

Ettermæle

Inge Lønning er gravlagt på Ullern kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2016)

I en nekrolog av Harald Stanghelle over Inge Lønning i Aftenposten 26. mars 2013, ble han beskrevet slik (utdrag):

Det er de lange linjenes riss som forbindes med Inge Lønning. Teologen i ham var fortrolig med det underlige i menneskesjelen. Hans rause teologiske liberalitet gjorde ham omstridt. Og som politiker engasjerte han seg ofte i de vanskelige problemstillingene. Som når da Inge Lønning arbeidet med menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Eller da han i flere år gikk inn i de meget vriene problemstillingene rundt hvordan helsevesenet skal prioritere sine ressurser. ... For Inge Lønning kjente sine prinsipper og visste hvor han sto. Ikke minst var han en viktig bidragsyter til konservativ verditenkning, men aldri slik at han ikke så politikkens praktiske sider. Så visste vi da også at Inge Lønning også kjente livets mørke sider. Han snakket åpent om sin grå depresjon og ble slik et forbilde for de mange av oss som sliter med seg selv.

Inge Lønning er gravlagt på Ullern kirkegård i Oslo.

Kilder og referanser