Ingolf Elster Christensen
Ingolf Elster Christensen (født 28. mars 1872 i Førde i Sunnfjord, død 3. mai 1943 samme sted), var offiser, embetsmann og politiker (H).
Bakgrunn og utdannelse
Cheristensen var sønn av amtsingeniør, kaptein Michael Sundt Tuchsen Christensen (1827–95) og Frederikke Sophie Elster (1838–1927).
Han tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1889 og begynte deretter på Krigsskolen, hvor han ble uteksaminert som sekondløytnant i 1893. I årene 1894–1896 tjenestegjorde han som adjutant ved Bergens linjebataljon, men reiste så til Kristiania hvor han gjennomførte jusstudiet på rekordtid og ble cand.jur. allerede i 1897.
Han giftet seg 24. august 1897 med Else Marie Helberg (6. desember 1869–4. april 1946).
Han virket en tid som fullmektig hos Sunnfjord sorenskriverembete, og ble året etter utnevnt til kaptein i Sogns linjebataljon.
Virke som offiser og sakfører
Han fikk sakførerbevilling i 1899 og praktiserte deretter en periode som sakfører i Førde, der han i 1900 også overtok slektsgården Skei. I årene 1899–1906 var han også knyttet til Forsvarsdepartementet som kaptein før han atter vendte tilbake til jussen. I denne perioden var han bl.a. sekretær i utvalget som skulle utarbeide en ny hærordning.
Han kjempet i skrift og tale for forsvarssaken og utgav sammen med broren Hjalmar Christensen skriftet Fædrelandet i verdenskrigens lys.
Embetsmann og politiker
Som jurist kom han 1907 tilbake til Forsvarsdepartementet, først som kontorsjef og senere på året som ekspedisjonssjef. I 1910 ble han konstituert amtmann i Nordre Bergenhus amt (fra 1918 Sogn og Fjordane fylke), og satt i denne stillingen til 1929, da han ble fylkesmann i Oslo og Akershus.
Stortingsrepresentant 1922–27, justisminister 1926 og forsvarsminister mars–juli 1926 og jan.–juli 1928 i Ivar Lykkes regjering.
Administrasjonsrådet
Utdypende artikkel: Administrasjonsrådet
Da krigen kom til Norge i april 1940 og kongen og regjeringen måtte flykte, var Christensen blant de politikere som ble igjen i hovedstaden. Etter at Quislings kuppregjeringen måtte gå av, var det umilig for de tyske myndighetene å ha en dialog med Quisling. Høyesterett tok da initiativet til å opprette et administrasjonsråd for de besatte områder for å ivareta sivilbefolkningens interesser overfor okkupanten.
Han var fra 15. april 1940 formann i det nyopprettede Administrasjonsrådet, og kom til å spille en sentral rolle i den tid dette rådet eksisterte. Med sin lange erfaring som stortingsmann og statsråd i tillegg til in lange karriere som embetsmann var Christensen et nærliggende valg for Høyesterett. Under Christensens ledelse fikk også Administrasjonrådet også en større betydning enn først forutsatt under riksrådsforhandlingene sommeren 1940.
Oppgaven om leder av Adminitrasjonsrådet var en ytterst vanskelig og utsatt stilling, og han ble avsatt av Terboven sammen med resten av rådet 25. september samme år da riksrådsforhandlingene brøt sammen, og administrasjonsrådet ble erstattet av de kommissariske statsråder. Christensen gikk da samtidig av som fylkesmann og bodde senere på sin gård i Førde.