Isdriften i Buskerud

I våre dager forbindes en ismann med iskremmann, han som kjører den blå isbilen og som lydelig gjør oppmerksom på sin tilstedeværelse. For sytti, åtti år siden og mange år før det var det en ordentlig ismann som dro rundt i byens gater og solgte isblokker til dem som hadde isskap eller iskasse.

Transportmidlet var hest og kjerre. Ismannen la en blokk på øverste hylle i skapet og der lå den og gufset kaldt til den ikke var mer. Øverste hylle var formet som en skuff med lave kanter med avløp for smeltevannet slik at det kunne renne vekk. Etter en uke eller mer ble ny blokk lagt inn til erstatning for den som hadde smeltet og dunstet bort.

På landsbygda var det bare de største gårdene som hadde isskap. Noen få hadde ishus med et godt isolert rom med dobbeltvegger fylt med sagflis. Der ble isblokkene oppbevart . I disse rommene ”oversomret” isen til langt ut på høsten . Isblokkene ble skåret i nærliggende, kunstige bygde ”isdammer”, i tjern og elver, der det var lettvint og mest praktisk å skjære isblokker.

Småkårsfolket måtte likevel greie seg med kjellere der det var frostsikkert om vinteren og kjølig om sommeren. Til og med de minste husholdninger hadde en kjeller de kunne oppbevare mat i. Tilgangen var gjennom en kjellerlem og en trapp ned. På Ask gods på Ringerike hadde de ishus med egenproduserte isblokker skåret i elva eller fjorden. Fersk fisk fra Tyrifjorden ble lagt på is og holdt seg iallfall noen dager.

Det som imidlertid også gjorde isdriften til en betydelig næringsvei i gamle dager, var eksporten av isblokker ut av landet. For å kunne dekke det store eksportbehovet, ble det anlagt isdammer overalt der det var mulig langs kysten. Gamle postkort av Holmsbu kapell i Hurum viser at det ved veien nord for kapellet var flere isdammer, ”Holmsdammene”. I Knisvik, under gården Ås, var det bygget tre isdammer. Der gikk det imidlertid flere ganger helt galt særlig i 1899: tyngden av alt vannet samt mye høstregn utløste en utglidning av 30 mål mark ut i fjorden. Stua til Tilla Knivsvik havnet i fjorden den gang, og folk klaget over tapte inntekter fra isdammene. I Trollebogen, der det fremdeles heter Isrenna, (mellom Holmsbu og Rødtangen) var det en stor dam oppe i Holtenesskauen. Der ble det skåret is og blokkene ble sendt ned til fjorden i ei renne. I tjueåra en gang var det noen som hadde tatt masse fra selve jord-dammen. Dammen var jo fylt med vann og det endte med dambrudd. Alt dam-vannet flommet med så stort bulder og brak ut i fjorden at de hørte det helt til Holmestrand. Landeveien utover til Rødtangen gikk føyka, og på bunnen av dammen fant de spritkanner fra forbudstida. Den forbudte handel kom for en dag!

Hurum og Røyken var de kommunene i Buskerud som hadde den mest betydelige isdriften fordi de ligger til både Drammensfjorden og Oslofjorden. Av iseksportbyene var Christiania størst. Dernest fulgte Drammen, Drøbak og byene i Vestfold og Telemark. Glansperioden for iseksporten var fra 1850 til 1900. Eksporten gikk først og fremst til England. Mindre avtagere var Sverige, Danmark, Tyskland, Holland, Belgia, Frankrike og til og med Algerie i Nord Afrika. Når eksporten begynte å bli mindre i 1890 årene, skyltes det at ismaskinen var kommet i bruk på kontinentet. Men is levert fra Norge var antagelig billigere, derfor holdt eksporten seg oppe i hele mellomkrigstiden, men i mindre omfang.

Et begrep om omfanget av handelen med is får vi ved å se på forholdene i Hurum. I 1874 hadde grosserer Søren Parr bygd et stort ishus i Verpen. Ishuset og dammene til Parr ble taksert til 15 500 kroner. Nesten like mye verdt var drammensfirmaet Borch og Søns dammer ved Holm. Taksten var her 15 000 kr. Holtenes Iskompanis dam var satt til 11 000 kr. I 1896 ble Børsand isdam solgt til Norway Lake Ice Co for 23 000 kr. Vinteren 1890-91 var det fire isbruk i Hurum med fem ishus og en arbeidsstyrke på 111 mann. Det ble skåret 31 000 kubikkmeter is (11 000 registertonn) i 90 og 91. Dette ble det penger av; høyeste pris i England var 18 kr tonnet. Is var dyrere der enn sukker!

Skutene la til der det var dypt nok og enklest å få lastet om bord. Det var alle typer skuter, fra fullriggere til små skøyter. Gamle skipper Kristian Dahl, Verpen ved Sætre sto for utskipingen derfra. Når det gikk som jevnest, kunne det være opptil ti hester i gang med kjøringen, så var det 4 tomannslag (beiter) og to mann til å telje vekk isbelegget (stoppa). En av skjærerne skar langråka og en kappet til blokkene. 4 mann ordnet med å sende isblokkene ned rennene til fjorden. Der måtte det bremseanordninger til, en kan jo selv tenke seg hvor farlig det var når 160 kilos blokker fòr nedover rennene. Nedre del av renna var lagt slik at isblokkene skled om bord av seg selv. Det tok 3-4 dager å laste ei skute på 800 tonn dødvekt.

Isen kunne lagres til sommereksport. Enten ble de lagt i ishus (patenthus) eller de ble lagt opp i stabler. Rundet stablene var det en enkel bordvegg og mellom blokkene ble det lagt sagflis. På toppen ble det fylt opp med flis og bygget et tak over.

Det meste av isen gikk til fiskerbyene i nabolandene, Tyskland og England (Grimsby). De vanlige arbeiderne satt ikke igjen med så mye, sett med ettertidens øyne. 20 øre timen var vanlig. Ved akkord (1890) fikk arbeiderne fra 1 ½ til 2 ½ øre per blokk. Skulle de greie en daglønn på 5 kroner for en mann med hest måtte en drive på temmelig hardt. Men istrafikken ga en kjærkommen inntekt i vintermånedene da det ellers var lite arbeide å få. Kommunene tjente også på istrafikken, de la skatt på både eksporten og det innenlandske forbruket.

På femtitallet ble etter hvert kjøleskap vanlig og noen år seinere kom fryserne og da ble det helt slutt med isdriften. Et av de siste firmaer som drev i denne bransjen var Oslo Ismagasin. Det innstilte driften i 1968.

Kilder:

• historieboka.no med råtekst av Nils Johan Rønniksen
• Oslo byleksikon

Nærsnes ca. 1910 - 1915

Fjordbåten til venstre er antakelig "Duen". Eiendommen "Saltbutangen" dekket opprinnelig et stort område ute på tangen. Huset med hvit gavlvegg mot fotografen ble senere kalt ved samme navn. Den lange, smale kaia er ei isbrygge. Nærsnes var sentral i iseksport i nesten 100 år fram til ca. 1950. De lyse haugene rett over baugen på frakteskuta er pukkstein fra steinuttaket på stedet. Stedet ble kalt "Makkadam" av lokalbefolkningen.

Kilde Nærsnes:

• historieboka.no
• Foto fra Nærsnes: Kortets eier er Christian Størmer