Johan Sebastian Welhaven

Mal:Thumb høyre Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (født 22. desember 1807 i Bergen, død 21. oktober 1873 i Kristiania) var dikter, lyriker, litteraturkritiker og professor, også kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol.

Familie

Johan Sebastian Welhaven var sønn av hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775–1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853). Han ble gift i 1845 i Aker med Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812–2.12.1866). Han var far til arkitekten Hjalmar Welhaven (1850–1922), bror av Maren Sars (1811–98), svoger til Michael Sars (1805–69), morbror til Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927) og Eva Nansen (1858–1907).

Liv og virke

Mal:Thumb høyre Johan Sebastian Welhaven vokste opp i Domkirkegaten i Bergen. Han var elev ved Bergen katedralskole 1817–25. Her hadde han blant andre dikteren og skolemannen Lyder Sagen (1777-1850) som lærer. Welhaven tok examen artium i 1825 og anneneksamen ved universitetet i Christiania i 1827. Han fikk dårligste ståkarakter på anneneksamen, men begynte likevel på teologistudiet, som han raskt oppga.

Faren døde i 1828, og Welhaven ble satt økonomisk på bar bakke. De kommende årene ga han privatundervisning til barn av hovedstadens borgerskap. Samtidig ble han en del av miljøet i Det norske Studentersamfund, og var i to år (1829-31) redaktør for Samfundsbladet Her kom Welhaven i kontakt med senere sentrale personer i 1800-tallets Norge, som Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang og Peter Andreas Munch. Welhaven og vennene (kalt Intelligenspartiet) rettet sin oppmerksomhet og irritasjon særlig mot Norskhetpartiets leder, den jevnaldrende studenten Henrik Wergeland. De brøt i 1832 ut fra Studentersamfundet og dannet sitt eget Studenterforbund, der de i bladet Vidar fortsatte med utfall mot Wergeland og hans krets.

Welhaven ble lektor i filosofi ved universitet i 1840, en omstridt utnevnelse, som i 1843 ble omgjort til et fast lektorat med påfølgende avansement til professor i 1846.

Fra 1838 utga Welhaven flere diktsamlinger som befestet hans ry som lyriker, blant disse var Digte (1838) og Reisebilleder og Digte (1851). I sine senere år hadde han et stort prosaforfatterskap, særlig på det litteraturhistoriske området. Han skrev også blant annet en avhandling om Petter Dass.

Ettermæle

Mal:Thumb høyre I en nekrolog over Welhaven 22. oktober 1873 i Aftenposten, dagen etter at han døde, sto det blant annet:

Det tyndes i rækken af de mænd, der paa sine stærke skuldre have baaret det gjenfødte Norge frem gjennem barne- og yngligeaarenes første, urolig gjærende tid. Han, der nu er lagt paa baaren, hørte visseligen til de ypperste blant disse aandens djærve kjæmpere, der hjalp til at bygge Norges kongehal op af aarhundreders grus og glemsel og brød aanden vei gjennem fordommens og uvidenhedens mørke. … I de sidste aar levde Welhaven som bekjendt at aldeles tilbagetrukket og stille liv i sin nærmeste families skjød. En haard sygdom havde nedbrudt hans sjels og legems kraft og tvunget ham til at søge ro efter de uafledelige kampe. I dette hjem var det, at han igaaraftes kl. 8 udaandede i sine døtres arme, - hans sønner vare fraværende i udlandet – og hans sidste afskedshilsen til dem var ordet «godnat».

Johan Sebastian Welhaven er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

På Briskeby i Kristiania (ved krysset Briskebyveien/Skovveien) ble det i 1908 reist et minnesmerke der Welhaven er framstilt i sittende helfigur, utført av kunstneren Gunnar Utsond. Welhaven bodde i Skovveien 39 mot slutten av sitt liv.

Flere veier og gater i Norge er oppkalt etter Welhaven, se Welhavens vei

Kilder og referanser

• Aftenposten 22. oktober 1873.
• Norsk biografisk leksikon om Welhaven.
• Wikipedia om Welhaven.