Johan Storm (1836–1920): Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
[[Kategori:Språkforskere]] | [[Kategori:Språkforskere]] | ||
[[Kategori:Professorer]] | [[Kategori:Professorer]] | ||
[[Kategori:St.Olavs Orden]] | |||
[[Kategori:Lom kommune]] | [[Kategori:Lom kommune]] | ||
[[Kategori:Rendalen kommune]] | [[Kategori:Rendalen kommune]] | ||
Sideversjonen fra 15. jul. 2019 kl. 06:53
Johan Frederik Breda Storm (født 24. november 1836 i Lom, død 26. oktober 1920 i Kristiania), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.
Han var sønn av sokneprest Ole Johan Storm (1806–1850) og Hanna Jørgine Mathilde Storm f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta Storm med opphav i Agder. Han var bror av historikeren Gustav Storm (1845–1903).
Storm vokste opp dels i Rendalen, dels i Lardal. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok examen artium i 1855 etter fem år på katedralskolen, hvor Knud Knudsen var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.
Han tok filologisk embetseksamen i 1864 og arbeidet noen år som lærer ved Aars og Voss skole før han i 1869–1870 reiste på stipendreise til Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Mens han var i utlandet, gjorde universitetet ham til stipendiat i «levende Sprog». Han ble i 1873 utnevnt i et professorat i romansk og engelsk filologi, og satt i denne stillingen til han tok avskjed i 1912.
Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i målstriden gikk han ut mot både mot Ivar Aasen og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: Det norske Maalstræv (1878), Det nynorske Landsmaal (1888), Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal (1896) og Landsmaalet som Kultursprog (1903).