Johan Storm (1836–1920)
Johan Storm (født 24. november 1836 i Lom, død 26. oktober 1920 i Kristiania), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912.
Han var sønn av sokneprest Ole Johan Storm (1806–1850) og Hanna Jørgine Mathilde Storm f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta Storm med opphav i Agder. Han var bror av historikeren Gustav Storm (1845–1903).
Storm vokste opp dels i Rendalen, dels i Lardal. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok examen artium i 1855 etter fem år på katedralskolen, hvor Knud Knudsen var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.
Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i målstriden gikk han ut mot både mot Ivar Aasen og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: Det norske Maalstræv (1878), Det nynorske Landsmaal (1888), Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal (1896) og Landsmaalet som Kultursprog (1903).