Kjøpmannsgata (Trondheim): Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|130 Trondhjem. Fra Elven - no-nb digifoto 20150622 00294 bldsa PK17053.jpg|Bryggene i Kjøpmannsgata sett fra elva.|Ukjent / Nasjonalbiblioteket|1920-åra}}

'''[[Kjøpmannsgata (Trondheim)|Kjøpmannsgata]]''' er ei gate i [[Midtbyen (Trondheim)|Midtbyen]] i [[Trondheim]]. Den strekker seg fra [[Bispegata (Trondheim)|Bispegata]] til [[Fjordgata (Trondheim)|Fjordgata]]. Gata fikk navn i [[Johan Caspar de Cicignon]]s byplan fra 1681, og opphavet er at det var flere kjøpmenn som bodde og hadde sitt virke langs gata. Kjøpmannsgata ble etter gjenoppbygginga i 1680-åra byens hovedgate. Gata ligger i den eldste delen av byen, med flere meter tykke kulturlag under bygningene. Den er fremdeles ei viktig handlegate, og det ligger også en rekke spisesteder langs gata, flere av dem i gamle ''[[sjøhus|brygger]]'' (pakkhus/sjøboder).

 

Da Kjøpmannsgata ble tegna inn i byplanen etter [[Bybrannen i Trondheim 1681|Hornemannbrannen]] i 1681, fikk den en bredde på 60 alen, det vil si omkring 40 meter. Den skar da tvers gjennom kjøpmannstomtene som tidligere strakk seg fra [[Krambugata (Trondheim)|Krambugata]] til bryggene. Den fikk to parallelle løp som senere ble adskilt av en langsgående voll. Bygårdene ligger langs det høyereliggende løpet, mens brygger og sjøhus ligger langs den lavere. På toppen av skråningen ble det planta ei trerekke. Tanken bak denne løsninga er at Kjøpmannsgata skulle fungere som branngate; om det tok fyr i husene ville de verdifulle lagrene i sjøbodene bli spart, og tok det fyr i sjøbodene skulle folk slippe å bli hjemløse. Skråningen og trerekka viste seg å fungere som hindring for brannspredning. Natt til andre juledag 1813 [[bybrannen i Trondheim 1813|brøt det ut brann]], og husene langs Kjøpmannsgata fra [[Scholdagerveita]] til [[Dronningens gate (Trondheim)|Dronningens gate]] brant ned, uten at det spredde seg til bryggene. Ved [[bybrannen i Trondheim 1841|bybrannen i Trondheim 1841]] ble det betydelige skader på flere bygårder, men bryggene klarte seg også denne gang. Først i 1886 ble vollen tilsådd med gress, etter å ha vært en naken jordvoll i et par hundre år.

|[[Marinen (Trondheim)|Marinen]] ble åpna som park i 1953, på et område som tidligere ble brukt av [[Trondhjems Verft og Marineetablissement]]. Nidaros Pilegrimsgård huser i dag det offisielle pilegrimsmottaket ved Nidarosdomen. Her er det overnatting og cafe. Rett ved siden av denne lå en gang kongsbryggen med kongsgårdens brygge og naust.

|[[Brovakten (Trondheim)|Brovakten]] ble ved byreguleringen anlagt som vakt- og aksisebygning ved det vestre brohode ved Gamle Bybro. De første trebygningene, som er omtalt som [[corps de garde]] i 1776, ble erstatta av en murbygning i 1725. Var i bruk til sitt opprinnelige formål til 1816. [[Vollmester]]bolig mellom 1873-1940. Brovakten ble freda i 1927. I 1968 ble den innreda som barnehage; den hadde vært bebodd fram til det året. Bygningen ble restaurert i 1983.

|[[Binggården (Trondheim)|Binggården]] Gården har navn etter kjøpmann [[Frederik Nilsen Bing]], som overtok den i 1841. Fra 1856 var jomfru [[Martha Møller Bing]] eier. Den ble oppført på 1700-tallet, og utbedra av kjøpmann [[Hans Sommer (kjøpmann)|Hans Sommer]] omkring 1810. [[Strinda lensmannskontor]] holdt til her en tid etter [[andre verdenskrig]] (se også nr. 12). Senere tok firmaet [[Byggteknikk]] over. Bygningen ble restaurert og forsøkt tilbakeført til opprinnelig utseende i 1960-åra. Rester av ei steinkirke er funnet på eiendommen. Det er uklart hvilken av middelalderkirkene dette er.

|Ifølge folketellinga [[1801]] var dette stiftsprost Jonas Angells gård. Han bodde her i en årrekke og frem til han døde i 1828. Gården hadde den gang adresse Kjøpmannsgaten nr. 4. I 1875 etablerte Trondhjems Handelsbank seg i gården og ble her til de flyttet i nye lokaler i 1917 og byttet navn til Den Norske Handelsbank.  

|[[Håndverkerforeningens gård (Trondheim)|Håndverkerforeningens gård]] ble oppført i nyromantisk stil 1898 v/ arkitektene [[Lars Solberg (arkitekt)|Lars Solberg]] og [[Johan Christensen (arkitekt)|Johan Christensen]] for [[Trondhjems Håndverks- og Industriforening]]. I 1796 etablerte [[Den Borgerlige Club]] seg med – [[Den Borgerlige Clubs gård]] – her, inntil gården ble ødelagt av brann 1898. Før det igjen vet vi fra et skjøte fra 1665 at det sto et «grunnmuret gatehus» der.<ref>Kvali 1996: 33.</ref> Foreninga solgte eiendommen i 1971. [[Trondheim folkebibliotek]] holdt til i første etasje 1901–1935. [[Strinda lensmannskontor]] holdt til der i noen år tidlig på 1900-tallet (se også nr. 8). Senere leietakere har vært [[Bykroa (Trondheim)|Bykroa]], [[Café Remis]] og Trondheimslaget av [[Landsforeningen for homofil og lesbisk frigjøring]]. [[Alma Christensens danseskole]] brukte i mange år festsalen, som så ble innreda som [[Rikets sal (Trondheim)|Rikets sal]] av [[Jehovas Vitner]]. [[Bybroen videregående skole]] holder også til i bygningen.  

|[[Huitfeldtbrygga (Trondheim)|Huitfeldtbrygga]] har navn etter konsul [[Arild Huitfeldt]]. Den tilhørte i 1777 kammerherre [[Gjert Hornemann (1721–1788)|Gjert Hornemann]], og fra 1830 grosserer [[Nicolay Heinrich Knudtzon (1787–1837)|Nicolay Heinrich Knudtzon]]. Huitfeldt tok over i 1840, og hans firma eide den til den ble solgt som del av konkursbo i 1937. Den forfalt etter dette, og regnes som den dårligst bevarte av bryggene langs Kjøpmannsgata. På elvesida kan man tydelig se at den er bygd sammen av tre eldre brygger, da gavlene er synlige i fasaden.

|[[Huitfeldtgården (Trondheim)|Huitfeldtgården]], også kalt Jernbanefolkets hus, har i likhet med nr. 13 navn etter konsul [[Arild Huitfeldt]]. Omkring 1800 tilhørte eiendommen kjøpmann [[Wilhelm Rüssing]]. I 1819 tok generalløytnant [[Johannes Klingenberg Sejersted (1761–1823)|Johannes Klingenberg Sejersted]] over og lot et nytt hus. [[Gerhard Hoë]] tok over etter ham, og han ga det videre til søsterdattera [[Maria Dorothea Garmann]], som var gift med Arild Huitfeldt. Trebygningen brant i 1898, og [[Ivar Huitfeldt]] lot reise dagens steingård. Der var fra balkongen her han holdt sin flammende tale motbyens bankvesen i 1902. Under krigen holdt okkupasjonsmakten til i lokalene. Etter at [[Harmonien (Trondheim)|Harmonien]] brant i 1942 tok [[Klubselskabet Harmonien]] over, men i 1945 tok Huitfeldts konkursbo det tilbake. I 1959 ble den, etter å ha vært i kommunalt eie noen år, kjøpt av [[Jernbanens interesseorganisasjon]]. Gården regnes som det siste store privatpaleet som ble reist i byen. Det er i nybarokk stil, etter tegninger av arkitekt [[Axel Guldahl d.e.]].

|[[Gregergården]] etter konsul Henrik Greger som holdt til i gården i minst 40 år og frem til han døde i 1896. Det var her brannen startet i 1898 og skomaker Vollan var da eier av gården. Ranum Piano-Flygel holdt til her fra 1899.

|[[Lorckgården (Kjøpmannsgata)|Lorckgården]], en av tre gårder i byen med dette navnet, ble oppført for kjøpmann [[Christian Andersen Lorck]] i 1788. Den står på to tidligere tomter, eid av dreier og høker [[Jacob H. Foss]] og kanselliråd [[Simon Lorentz Thaysen]] før 1785. Bygningen ble trolig skadd i [[bybrannen i Trondheim 1813|bybrannen i 1813]], og reparert av Lorck. Handelshuset [[Lorck & Sønner]] holdt til her til det ble avvikla i 1899. Kommunen overtok da, og innreda leiligheter for brannfolk. [[Trondheim folkebibliotek]] bruker i dag gården. Bygningsdelen mot sør er den eldste delen, og ble freda i 1984. Den nordre delen brant i 1956, og ble rekonstruert utvendig da biblioteksbygningen ble utvida. Bygningen har i dag adresse [[Kongens gate (Trondheim)|Kongens gate 2]] etter endring i matrikkelen.

|[[Klingenberggården (Kjøpmannsgata)|Klingenberggården]] sto på denne eiendommen fra 1600-tallet til den brant og ble revet i 1958. Den hadde navn etter kjøpmann [[Halfdan F. Klingenberg]], som overtok den i 1854. Da postmester [[Casper Wildhagen]] eide gården i 1680-åra drev han postkontoret herfra. Eiendommen er i dag sammenføyd med [[Peter Egges plass 1 (Trondheim)|Peter Egges plass 1]]. Under nr. 22–26 er det funnet middelalderbebyggelse, med tre faser fra 900-tallet til slutten av 1100-tallet.

|Del av [[Olavskvartalet (Trondheim)|Olavskvartalet]]. Fra 1749 til 1764 eide [[Thomas Albertsen Angell]] en gård her, som han trolig bodde i.

|I 1725 kjøpte etatsråd [[Lorentz Angell (1692–1751)|Lorentz Angell]] en gård her, og den gikk deretter under navnet Lorentz Angells gård. Broren, [[Thomas Albertsen Angell]], bodde også der en tid. Hans datter [[Karen Angell (1732–1788)|Karen Angell]] og hennes mann [[Peter Frederik Suhm (1728–1798)|Peter Frederik Suhm]] tok over i 1751, og etter dem fulgte kammerherre [[Gjert Hornemann (1721–1788)|Gjert Hornemann]]. Den gikk med i [[bybrannen i Trondheim 1788|bybrannen i 1788]], og ble gjenreist. Gården tilhørte på slutten av 1700-tallet [[Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow (1744–1821)|Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow]]. I [[bybrannen i Trondheim 1841|bybrannen i 1841]] ble den igjen flammenes rov, og ble nok en gang gjenreist. Fra 1875 tilhørte den firmaet [[M.H. Lundgreens Enke]], og fikk navnet [[Lundgreengården (Kjøpmannsgata 50)|Lundgreengården]]. Ølstua Fru Lundgreen i kjelleren har også tatt sitt navn fra henne. Bak gården lå [[Mellageret (Trondheim)|Mellageret]], som ble ødelagt av brann i 1981 og så revet for å gi plass til [[Olavskvartalet (Trondheim)|Olavskvartalet]].

|

|

|Blant leietakere kan nevnes Familierådgivningskontoret i Trondheim og Konfliktrådet i Sør-Trøndelag.

|Eiendommen er nå dekka av [[Olav Trygvasons gate (Trondheim)|Olav Trygvasons gate]] inn mot [[Bakke bru (Trondheim)|Bakke bru]]. Tidligere del av [[Jenssenbryggene (Trondheim)|Jenssenbryggene]], nr. 63–71.  

|Vaktbygning

|[[Brattørvakta]] huser i dag [[Trondhjems Sjøfartsmuseum]], som flytta inn i 1970. Den eies siden 1995 av [[Trondheim Havn]]. Eiendommen har også adresse til [[Fjordgata (Trondheim)|Fjordgata]]. Det sto opprinnelig et [[blokkhus]] her, som gikk med i [[bybrannen i Trondheim 1708|bybrannen i 1708]]. Rundt 1725 ble det oppført et [[Corps de Garde]] med [[slaveri]]. Dagens bygningen ble oppført i 1784. Slaveret ble flytta til [[Skansen (Trondheim)|Skansen]] i 1830-åra, og vakta ble brukt som vanlig vakt og fengsel. I 1847 tok tollvesenet over, og i 1889 ble den brukt som isolat under en difteriepidemi. Deretter ble den brukt som lager, og sto og forfalt. Kommunen tok over i 1911, og Sjøfartsmuseet begynte å leie lokaler der i 1967. Bygningen ble freda i 1941.

|[[Kjøpmannsgata 89 (Trondheim)|89]]

|1910

|[[Tollboden (Trondheim)|Tollboden]] ble oppført her etter [[bybrannen i Trondheim 1651|bybrannen i 1651]]. Den ble utvida flere ganger, og brant også i [[Hornemannbrannen]]. Dagens murbygning ble oppført i 1910. I 1945 ble den brannskadd for siste gang, og det meste ble revet. [[Trondheim krigsseilerforening]] overtok det som sto igjen.

* Christiansen, Per: ''Hus med hedersmerke : historiske bygninger i Trondheim''. Utg. Tapir. Trondheim. 2009. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011011203004}}.

* Garberg, Anne Siri Hegseth m.fl.: ''Trondheim på 1700-tallet''. Utg. Trøndelag folkemuseum. Trondheim. 1993. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2009080700014}}.

* Håpnes, Roy Åge: ''Trondheim tar form : bygningshistoriske blikk på bydelene''. Utg. Eiendomsmegler 1. [Trondheim]. 2003. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011011103006}}.

* Kavli, Guttorm: ''Trondheim bygger gjennom 1000 år''. Utg. Schibsted. Oslo. 1996. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2010060703028}}.

* Skjæran, John I.: ''Trondheim som bombemål''. Utg. Nidaros forlag. [Trondheim]. 1986. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013062808047}}.